Metteask, Kokken og min kjærlighetstory

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I det siste er det flere som har vært opptatt med Metteask kjærlighetstory og venter spent på hvordan de skal gå med henne og Huseyin fremover. Og ikke nok med det, den berømte KOKKEN som for meg er en artig kar skal også lenke seg med sin kjære om ikke lenge.

Hadde lest på et av innleggene hans hvor han hadde spurt lesere om tips om morgengave. Og hva skulle jeg gi kokken tips om det? Jeg har jo vært gift med min mann i 30 år og ennå hadde jeg ikke fått den BERØMTE MORGENSGAVEN. Jeg råder i hvert fall kokken at han må ikke vente lenge med det. Helst dagen etter honeymoon?

Hadde nevnt det til min mann om morgengaven, men han sa at han aldri hørt om det og jeg fikk spørsmål om hva jeg egentlig vil ha. Han eller morgengaven? Svaret selvfølgelig var helt klart. Gaven…he he. Nei. Det var minn mann selvfølgelig.

Ettersom det har vært mye snakk om kjærlighet og bryllup, tenke jeg å dele min uforglemmelig «HONEYMOON» fordi jeg tror at det er bare kun meg som hadde en slik «bryllupsreise».

Men først til begynnelsen😊

Kjærlighet ved første blikk

Jeg kom til Norge i august 1989 som aupair for min søster som skulle gå på skole den gangen. Høsten kom og jeg opplevde den sterke vinden som kunne få en til å miste pusten. Men den som virkelig tok pusten fra meg var denne mannen jeg så en dag i nabolaget. Han holdt på å plukke tørre kvister på gårdsplassen sin. Jeg spurte min søster hvem han var. Søsteren min sa at det var den sjømannen som bor i nabolaget, som nettopp kom hjem. Det som var rart, jeg fikk en anelse inne meg at denne mannen ville spille en viktig rolle i livet mitt fremover. Hjertet mitt banket og etter det,  speidet jeg etter han hver dag. Fikk ikke sove og tenkte mye på ham.

SJØMANN

En dag…dukket sjømannen plutselig ved døren. Han skulle besøke mannen til søsteren  min som også var  sjømann.  Jeg fikk da mulighet til å betrakte han på kort avstand. Og det som fascinerte med mest var hans blå øyne. Hvor vakker de var. Om jeg kunne bare ta på den. Dugg…dugg…dugg. Hva var det? Det var mitt hjerte som banket litt ekstra.  Kjærlighet ved første blikk, kaller man det. Jeg visste ikke om det var gjensidig, men han inviterte meg hjem hos seg til en kopp kaffe. Men dum som jeg var, takket jeg nei, fordi i hjemlandet mitt var det ikke normalt for en kvinne å besøke en mann. Han ønsket kanskje å bli kjent mer med meg, men jeg avslo tilbudet og mente at han kunne heller komme på besøk. Jeg angret etterpå at jeg takket nei. Hver dag, kikket jeg gjennom gardiner for å fa et glimt av han i tilfelle han kjører forbi eller er ute på gårdsplassen hans.

FIKK EN SJANSE

Sjansen kom en dag. Han ringte og spurte  meg om jeg ville være med på en kjøretur. Denne gangen takket jeg ja. Jeg var som en ung jente som skulle på hennes første date. Sommerfugl i magen og lykken kunne jeg ikke beskrive. Jeg tror han likte meg. Vi snakket mye. Jeg fortalte han at jeg har tre barn på filipinene som jeg forsørger og litt om livet mitt. Han lyttet tålmodig. Vi pratet på engelsk. Jeg kunne ikke mye norsk da. Jeg tror han ble betenkt da jeg fortalte om mine barn. Jeg skjønte det. Han var jo en ung mann. Bare 26 år da og hvorfor skulle han involvere seg med meg som er trebarnsmor på 27 år? I tillegg, skulle  han snart reise om bord og ville være borte en stund. Og tiden gikk…..det føltes som evighet….

OSS

Slik så han ut for 30 år siden. Litt dårlig bilde med gamle kamera før. 

og meg.

 Heldigvis kom han tilbake igjen fra sjøen. Søsteren min og hennes mann skulle reise en tur til Filippinene og svogeren min spurte han om han kunne hjelpe meg og mine to nieser med de nødvendige mens de var bortreist. Han takket heldigvis ja og var innom hverdag for å spørre om vi trengte noe på butikken. Så vi ble enda mer kjent og jeg følte at han også hadde følelser for meg. Men han var redd at han ikke kunne takle ansvaret for mine tre barn som kanskje skulle bo sammen med oss i Norge hvis vi gifter oss. I tillegg, var jeg allerede sterilisert da og sjansen til å få barn igjen var ikke stor. Jeg fikk også telefoner fra noen som kjenner han som sa at jeg måtte ikke gifte meg med han fordi han er både den ene og det andre. Men jeg så bare godheten i ham og kjærligheten seiret til slutt.  Han sa at han skal gifte seg med meg uansett hva fremtiden ville bringe barn eller ikke barn.

Vi giftet oss hos sorenskriveren den 20. desember 1990. Det var ikke noe stort bryllup. Kun meg, moren hans og forloveren.  Brudekjolen fikk jeg låne fra min søster da vi skulle fotograferes. Søsteren kom på besøk etterpå. Min elskede er en person som ikke liker selskaper og helst ikke oppmerksomhet, derfor ble det slik. Men det var han som var den viktigste for meg, så det gjorde ingen ting. Jeg følte meg i hvert fall som Askepott som kapret sin prins.

Etter å vært gift i 30 år, er vi fortsatt like forelsket, kanskje mer enn før. Han får meg til å føle at jeg er den mest vakreste kvinne i verden med hans blikk, berøring og omsorg. Han har vært sammen med meg med mine oppturer og nedturer. Respektert meg som jeg er og en stor kultur forskjell har ikke vært problem imellom oss.  Noen ganger, undrer jeg på om jeg virkelig fortjener en så snill mann. Jeg er i hvert fall takknemlig, og hjertet svulmer av kjærligheten til han.

Forteller til neste innlegg om den uforglemmelig bryllupsreisen fordi det begynner å bli lang dette innlegget:)

Avslutter med dette ord: