Da jeg var barn, hadde jeg ingen bamse.
Sannheten er at jeg ikke hadde noe leketøy i det hele tatt – bortsett fra noen papirdukker jeg klippet ut fra gamle ukeblader. Men det gjorde egentlig ingenting. Det fantes jo så mye annet å leke med ute i naturen.
Man tenker ikke så mye på leker når man vet at mat er viktigere.
Dessuten elsket jeg å dagdrømme og lese. Kanskje jeg ikke var så opptatt av lek likevel – i hvert fall trodde jeg det den gangen.
Nå er jeg over 60, og plutselig har jeg fått muligheten til å lage kosedyr selv.
Det begynte forsiktig, men nå klarer jeg nesten ikke å stoppe.
Jeg lager stadig nye – som om barnet i meg endelig har våknet til liv igjen.
Kanskje det er et ønske om å oppleve det jeg gikk glipp av som liten.
Å ha et kosedyr man kan holde rundt når man er lei seg, eller når ensomheten banker på døren.
Jeg har laget mange kosedyr, blant annet denne
Tenk det – bamsen, barnas trofaste venn gjennom generasjoner.
Jeg begynner å bli eldre, men jeg føler meg ikke gammel.
Tvert imot – det er nå jeg opplever alle deler av livet på nytt:
barndommen, ungdomstiden og voksenlivet.
Endelig kan jeg gjøre det jeg aldri fikk muligheten til før.
Jeg kommer nok til å fortsette å lage kosedyr,
for det gir meg glede og ro.
Men selv om de kan gi trøst, kan de aldri erstatte den trøsten jeg får fra den levende Gud.
Jeg holder fast ved ordene Han har sagt:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
og jeg vil gi dere hvile.» – Matteus 11:28
Så hvis du som leser dette kjenner deg sliten,
hvis du bærer noe tungt – kom til Gud.
Han har lovet å gi deg hvile.
(Repost)