Det var en gang en bjørn som het Bjarne Fargeklatt. Han var ikke som de andre bjørnene i skogen – å nei! Mens de andre hadde brune eller grå pelsdrakter, spradet Bjarne rundt i oransje, lilla, grønt og hvitt som et levende regnbuegodteri.
De andre bjørnene pleide å si: «Bjarne, du ser ut som en strikkefeil!»
Men Bjarne bare lo og svarte: «Kanskje det, men jeg er i hvert fall lett å finne når dere mister meg på bærtur!»
En dag bestemte Bjarne seg for å vise verden at farger også kunne være heltemodige. Da en flokk småfugler hadde mistet reiret sitt i vinden, klatret Bjarne opp i treet og laget et nytt – av restegarn! Snart kvitret fuglene fornøyd i sitt myke, lilla-oransje rede.
Etter den dagen ble Bjarne kjent som Skogens Helt. Ingen kalte ham en strikkefeil lenger. De kalte ham heller «Den varme tråden som binder oss sammen».
Og hver kveld, før han la seg i hulen sin, knyttet Bjarne skjerfet sitt og sa stille: «Verden trenger mer farger – og flere som tør å bruke dem.» 💜🧡💚
📖 Filipperne 4:13 – «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»
Det står at vi kan gjøre alt ved Kristus som gir oss styrke. Men hva betyr egentlig alt? Denne refleksjonen minner oss om at det ikke handler om å klare alt på egen hånd, men å leve i avhengighet av Ham som gir oss kraft til å gjøre det gode.
Vi kan sove, spise, kommunisere, arbeide, lære, lese, lytte, være kreative, trene, leke, tenke – ja, til og med blogge. Men ikke alt vi gjør, skjer gjennom Kristus.
Når vi sladrer, spiser for mye, lever for oss selv eller bruker våre evner til å skade andre, da er ikke Kristus med i det vi gjør. Han er hellig, og Han leder oss til det som er godt.
Å gjøre alt gjennom Kristus betyr å leve slik at alt vi gjør bærer preg av Hans kjærlighet, nåde og rettferdighet. Det betyr å handle i tro, tilgi når det er vanskelig, vise omsorg, holde fast på håpet – og stole på at Han gir oss styrke til det.’
Når vi erkjenner at alt godt kommer fra Ham, kan vi også hvile i at Han vil bære oss når livet er tungt.
Det er ikke vi som klarer alt – men Kristus i oss. Æren er Hans alene.
🙏 Bønn
Kjære Gud, takk for at Du gir oss styrke til å leve, arbeide og elske. Hjelp oss å ikke ta noe for gitt, men se at alt godt kommer fra Deg. Når vi kjenner på svakhet, la oss huske at Du er vår kraft. La våre liv gjenspeile Deg – i ord, tanker og gjerninger.
Takk for at Kristus lever i oss og virker gjennom oss. I Jesu navn, Amen.
🧶 Jeg har heklet meg en Fantorang for mange år siden.
Det er offisielt: jeg har fått meg en ny romkamerat. Han er orasnje, han har store ører, og han har en snabel som ser ut som den prøver å suge opp alle bekymringer i rommet. Møt min helt egne heklede Fantorangen! 🐘✨
Jeg vet ikke om det er normalt å føle stolthet over et lite garnnøste som har fått sjel, men her sitter jeg altså – med et smil og en Fantorangen som stirrer på meg med sine store, litt forvirrede øyne. Han ser ut som han prøver å forstå meningen med livet… eller i det minste hvorfor han havnet på en oransje pute i stedet for på TV.
Heklingen gikk overraskende bra, selv om det til tider føltes som jeg prøvde å fange en rømling av en snabel som nektet å samarbeide. Ørene fikk jeg til på tredje forsøk – og ja, jeg snakket med dem underveis. («Nå må dere samarbeide, ellers blir dere asymmetriske for alltid!»)
Resultatet? En Fantorangen som er så sjarmerende skeiv at man ikke kan annet enn å elske ham. Han sitter nå på sofaen og passer på fjernkontrollen som om det var gull.
Jeg tror vi kommer til å bli gode venner. Og hvis noen spør meg hvorfor jeg heklet en Fantorangen, så svarer jeg bare: Hvorfor ikke? Verden trenger mer garn og glede.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» — Johannes 15:5
Har du tenkt over hvor dypt forbundet vi egentlig er med Gud? Akkurat som et barn bærer likhet med sine foreldre, bærer vi Skaperens bilde. Vi reflekterer Hans natur når vi lever nært Ham – når vi holder oss koblet til vintreet.
Gud skapte oss i sitt bilde og kalte oss til å være fruktbare – ikke bare fysisk, men åndelig. Jesus minner oss om det samme: Vi er kalt til å bære frukt i våre liv – kjærlighet, tålmodighet, tro, fred, og godhet. Men det kan vi ikke klare alene.
Når vi mister forbindelsen med Gud, visner vi sakte. Men når vi blir i Ham, vokser vi – ikke fordi vi er sterke, men fordi Hans kraft flyter gjennom oss. Vår oppgave er å være koblet til kilden.
Gud valgte å virke gjennom oss, ikke uten oss. Uten Ham kan vi ingenting gjøre – men uten oss velger Han heller ikke å gjøre alt. Vi er Hans redskaper, Hans hender i verden.
Hvordan kan vi holde forbindelsen levende? Gjennom bønn. Når vi ber, lar vi Guds liv flyte gjennom oss. Bønn er ikke bare ord – det er pust, kontakt og kjærlighet. Gjennom bønnen bærer vi frukt, og den frukten gir ære til Gud.
🍇 Til ettertanke:
Hvilken «frukt» bærer jeg i livet mitt akkurat nå?
Er forbindelsen min til Jesus svak eller glemt?
Hvordan kan jeg be mer – ikke bare med munnen, men med hjertet?
🙏 Bønn:
Kjære Jesus, takk for at Du er vintreet som gir liv til grenene. Hold meg nær Deg slik at jeg kan bære frukt som ærer Deg. Når jeg føler meg svak, minne Du meg på at Din kraft er nok. Bruk meg som en kanal for Din kjærlighet. I Ditt navn ber jeg, amen.
Møt Stripe – en søt og forvirret liten bamsenhund som legger ut på eventyr for å finne ut hvem han egentlig er. Et varmt og morsomt eventyr om å være seg selv – med garn, humor og hjerte.
Det var en gang en liten skapning som bodde på en kontorstol. Han het Stripe – fordi, ja, du gjettet riktig – han var stripete som et sukkertøy i oransje og hvit.
Stripe var ikke helt sikker på hva han egentlig var. Var han en bamse? En hund? Eller kanskje en hemmelig blanding av begge, en slags «bamsund»? Hver gang han så seg i speilet, ble han like forvirret. «Jeg har ørene til en hund, men kroppen til en bamse … kanskje jeg bare er meg selv?»
En dag bestemte Stripe seg for å finne svaret. Han dro ut på eventyr (så langt som til stua). Først traff han en ekte bamse som satt i sofaen.
«Hei,» sa Stripe høflig. «Tror du jeg er en bamse?» Bamsen så lenge på ham. «Du er altfor stripete til å være en vanlig bamse,» sa han. «Men du har en god klemmauraura – så du kan være en del av oss.»
Fornøyd gikk Stripe videre, helt til han møtte en liten heklet hund liggende på gulvet.
«Hei,» sa Stripe. «Tror du jeg er en hund?» Hunden logret (så godt den kunne med heklet hale). «Tja, du har nese for eventyr, og ørene dine er ganske stilige – så du passer fint inn blant oss også!»
Stripe smilte. «Så jeg kan være begge deler?» «Selvsagt!» sa hunden. «Det viktigste er ikke hva du er, men at du er deg.»
Og slik ble Stripe kjent som den første offisielle bamsenhunden i nabolaget – elsket av alle, uansett om han sa «voff» eller ga en klem.
Moral: Du trenger ikke velge hvem du er – du kan være litt av alt og fremdeles helt perfekt! 💕
I dag feirer vi fedrene våre – de sterke, rare, kloke og gode. De som står tidlig opp for å fikse ting som «bare pappa kan». De som later som de ikke blir rørt, men som egentlig blir det likevel. De som bærer, bygger, trøster, tuller og stiller opp – alltid.
Jeg tenker på alle små øyeblikk som viser kjærlighet uten ord. Når pappa setter på kaffen før du står opp. Når han kommer med bilen din ferdig fikset, uten å si noe mer enn «nå er den i orden». Når han ringer bare for å høre om alt går bra.
Tja…julemesse i november måned? Jepp. Her jeg bor har de begynt med det. Etter å ha avtalt med mange kjente dro jeg avgårde. Litt sosialisering må man ha. Og når det regner ute, da er det best å holde seg inne.
Det står mye på programmet blant annet hest og vogn.
Mange utstillere som lager også ulike figurer som meg. Noen som har sagt at jeg kunne stille ut mine figurer også. Men jeg har ikke laget så mye som dem.
Jeg kjøpte litt føde:)
Og etter å gått rundt og kikket, bestemte en del av oss å dra til et spisested i nærheten. Og da ble det innbakt potet med salat. Helt nydelig. Men jeg klarte bare å spise halve og det er love med take away. Da tok jeg med meg hjem resten til Hr. Happy. Jeg liker ikke å kaste mat skjønner du:)
En ærlig og rørende refleksjon om livets siste reise – og alt vi etterlater oss. Om kjærlighet, ensomhet, minner og litt humor midt i alvoret. For hvem vil egentlig besøke vår grav når vi er borte?
Du trodde kanskje jeg skal dø snart? Vel — det er det jo ingen som vet!
Tanken slo meg da jeg var på kirkegården i dag for å stelle gravene. I det siste har det blitt flere og flere graver å besøke, fordi mange av de nærmeste har gått bort. Det kan være venner, naboer, eller folk jeg har kjent godt.
Om sommeren må plantene stelles, ikke bare hjemme, men også på kirkegården. Der er det så fredelig og vakkert — men også trist å se hvor mange graver som står ustelte, overgrodd av ugress.
Jeg begynte å tenke: Hvordan vil min grav se ut en dag? Min yngste datter bor her i Norge, men ikke i nærheten. Resten av familien bor på Filippinene.
Kremert – eller ikke?
For en stund siden snakket jeg med datteren min om hva hun skal gjøre når jeg en dag dør. Jeg sa til henne at det kanskje er best at jeg blir kremert. Da kan hun bare strø asken min ut i havet.
Hun svarte med et lite smil: «Da kan jeg ta med meg urnen din uansett hvor jeg drar, mamma.»
En annen jeg snakket med sa at jeg ikke burde strøs i havet — «tenk om fiskene spiser asken din, og akkurat den fisken havner på middagsbordet vårt!»
Jeg måtte le litt, men så kom jeg på noe jeg hadde lest: At vi faktisk ikke eier kroppen vår. Det er Gud som bestemmer over den — den er kjøpt og betalt med Jesu blod.
Da tenkte jeg plutselig: Kanskje jeg heller skal få en grav, og la markene gjøre sitt. Det er jo naturens gang, og ikke mitt valg.
Men da sa datteren min: «Mamma, husk at ingen kan besøke graven din, for jeg bor så langt unna.»
Og da slo det meg – hun har rett. Det vil kanskje ikke være noen som besøker graven min.
Så nå har jeg begynt å tenke på hvordan graven min kan ordnes, slik at den ser fin ut uten at noen trenger å plante levende blomster der.
En slem dame
Jeg kjente en dame en gang. Ingen likte henne. Hun var overlegen og trodde hun var bedre enn alle andre. En gang sa hun til meg: «Du har ingen klesstil.» Og så la hun til: «Men jeg forstår det, du er jo ikke norsk.»
Jeg visste ikke helt hva hun mente — om hun trodde alle utlendinger mangler smak? Jeg tenkte bare stille at hun heller ikke var spesielt elegant etter min mening. Men jeg sa ingenting.
Så en dag døde hun. Til manges lettelse, faktisk. Det høres stygt ut å si, men folk sa rett ut: «Endelig ble det fred.»
Hun hadde kritisert alle rundt seg. Etterpå ble graven hennes stående ustelt. Ingen tok vare på den. Ikke engang familien hennes.
Jeg syntes synd på henne. Så jeg begynte å vanne og plante blomster på graven hennes.
Hvorfor gjorde jeg det? Kanskje fordi jeg syntes synd på et menneske som ingen elsket mens hun levde, selv om hun kanskje hadde skylden selv. Og jeg tenkte — kanskje, bare kanskje, vil noen også forbarme seg over min grav en dag. Vi får se. 😊
Hva med deg?
Hva synes du om kremasjon? Tror du noen vil stelle graven din den dagen du forlater jorden?
Jeg får nok bare holde meg til Guds ord:
«Vær ikke bekymret for morgendagen… Hver dag har nok med sin egen plage.» (Matteus 6:34)
