Langt inne i Mosemyrskogen, der solstrålene siler som gyllent støv mellom trærne og små steiner danner hemmelige stier, sto en bitte liten hytte med rosa tak.
Ingen visste helt hvor den kom fra.
En morgen våknet skogen til duften av nyutsprunget blomst – og midt på en myk mosepute sto den. Rund og varm i fargen, med et smil som kunne smelte selv den strengeste gran. På taket hvilte en hvit blomst med gyllen kjerne, som om solen selv hadde kysset den god morgen.
Lille Lune var ikke som andre hus. Hun pustet med vinden. Hun lo når fuglene sang. Og om natten lyste kinnene hennes svakt rosa når noen i skogen følte seg ensomme.
Vi elsker regnbuer. De er vakre, fargerike og fulle av håp. De symboliserer glede, nye begynnelser og løfter om bedre tider. Men det vi ofte glemmer, er at regnbuen aldri kommer alene. Den kommer etter regnet.
Og regn? Det kan være tungt. Kaldt. Ubehagelig.
Når livet regner
Regnet i livene våre kan være mange ting. Motgang. Avslag. Sorg. Usikkerhet. Dager hvor alt føles litt tyngre enn vanlig. Perioder hvor vi tviler på oss selv. Tider hvor vi lurer på om det i det hele tatt finnes en regnbue der fremme.
Det er lett å ønske seg direkte til solskinnet. Vi vil ha resultatene – men ikke alltid prosessen. Vi vil ha suksess – men ikke feilene. Kjærlighet – men ikke sårbarheten. Mestring – men ikke øvingen.
Men sannheten er at det er nettopp regnet som skaper regnbuen.
Regnet former oss
Motgang lærer oss noe. Den gjør oss sterkere, mer empatiske, mer bevisste. Den tvinger oss til å vokse, selv når vi helst bare vil gjemme oss under dynen.
Tenk på de gangene du har stått i noe vanskelig – og kommet deg gjennom det. Var du den samme etterpå? Eller hadde du fått nye perspektiver, ny styrke, ny takknemlighet?
Regnet vasker bort det overflødige. Det rydder. Det klargjør. Og når solen først bryter gjennom skyene, ser vi fargene tydeligere enn før.
Å tørre å stå i det
Å ville ha regnbuen betyr å akseptere at det vil regne. Det betyr å ikke gi opp når det blir krevende. Det betyr å holde fast ved håpet – selv når himmelen er mørk.
Det betyr å forstå at ubehag ikke er et tegn på at noe er galt. Det kan være et tegn på at noe er i ferd med å vokse.
Så neste gang livet føles som en skikkelig regnværsdag, stopp opp et øyeblikk.
Minn deg selv på at dette kan være starten på noe vakkert. At bak skyene finnes solen fortsatt. Og at fargene venter.
For hvis du vil ha regnbuen, må du tåle regnet.
Forresten det er bare meldt regn i dag. Håper jeg får se rengbue etterpå:)
Ikke fordi jeg er superorganisert. Ikke fordi jeg er spesielt voksen.
Men fordi jeg vet at hvis jeg står midt i en flom uten dem, så blir jeg både fysisk og mentalt ustabil. Og la oss være ærlige – det holder med én katastrofe om gangen.
Tja…fordi tenkt om apotek er langt unna:)
2. Telefonen
Telefonen er jo egentlig:
Kamera
Kart
Bank
Kontakt med verden
Underholdning
Livslinje
Bibel kan leses der
Og viktigst av alt: Hvis jeg først må evakuere, så må jeg jo kunne dokumentere det dramatisk på sosial media:)
“Ingen panikk her altså!
Dessuten: Hva om jeg overlever en naturkatastrofe og ingen kan se det på Instagram? Skjedde det egentlig da?
3. Pengeboka
Men seriøst – bankkort, førerkort og litt kontanter føles betryggende. Hvis verden faller sammen, vil jeg i det minste kunne kjøpe mat mens jeg vurderer livsvalgene mine.
… og kanskje en fjerde ting: Passet
For hvis dette virkelig går galt, så vil jeg ha muligheten til å reise utenlands. Mest sannsynlig til Norge hvis katastrofen skjedde på Filippinene og omvendt.
Passet er liksom symbolet på håp. Eller flukt. Mest flukt.
Det mest ironiske? I virkeligheten hadde jeg sikkert brukt fem minutter på å lete etter telefonen mens den allerede lå i hånden min og brillen min som kanskje hang rundt halsen.
Men ja – medisiner, telefon og pengebok. Og passet. For sikkerhets skyld. Man vet jo aldri.
Å reise med fibromyalgi – det handler ikke om hvor langt man drar, men hvordan man drar….har jeg funnet ut:)
Jeg trodde lenge at reiselysten min måtte pakkes bort sammen med høye hæler og spontane helgeturer.
Da jeg fikk diagnosen fibromyalgi, føltes det som om verden ble mindre. Kroppen bestemte mer enn jeg gjorde. Energien kom i små porsjoner. Og tanken på flyplasser, køer og harde hotellsenger virket mer skremmende enn fristende.
Men jeg tok feil.
Å reise med kronisk sykdom – spesielt som senior – handler ikke om å gi opp drømmen. Det handler om å gjøre den på din måte.
Langsomme dager ved sjøen
Jeg har sluttet å jakte på “alt man må se”. I stedet velger jeg steder som gir ro. Små kystbyer. Stillhet. En balkong med utsikt.
For meg betyr en perfekt dag:
Sen frokost uten stress
En kort spasertur i solen
En god stol med støtte
En pause før kroppen ber om det
Det er ikke lenger antall severdigheter som teller. Det er hvordan kroppen har det når dagen er over.
Når kroppen er med – og når den ikke er det
Fibromyalgi er uforutsigbar. Noen dager føles det som jeg kan gå mil etter mil. Andre dager er det nok å komme seg til frokost.
Og vet du hva? Det er lov.
Jeg har lært:
Å legge inn hviledager
Å si nei uten dårlig samvittighet
Å velge komfort fremfor prestasjon
Å kjøpe den direkte flybilletten selv om den koster litt mer
Reisen blir bedre når jeg slutter å kjempe mot kroppen – og begynner å samarbeide med den.
Mine beste tips for å reise med fibromyalgi
Her er noen ting som har gjort mine reiser tryggere og mer behagelige:
1. Velg riktig tempo Unngå rundreiser med mange stopp. Bo heller ett sted lenger.
2. Prioriter komfort God seng, heis, kort vei til sentrum, rolige omgivelser.
3. Pakk smart Medisiner i håndbagasje. Smertestillende tilgjengelig. Komfortable klær.
4. Planlegg pauser – før du trenger dem Vent ikke til kroppen kollapser.
5. Reis uten dårlig samvittighet Du trenger ikke gjøre det alle andre gjør.
Reise handler også om mestring
Det finnes en stille stolthet i å stå på en flyplass og vite: “Jeg gjorde det. Selv med smerter. Selv med begrensninger.”
Kanskje går vi saktere nå. Kanskje trenger vi flere pauser. Men vi lever fortsatt. Vi opplever fortsatt. Vi fortjener fortsatt å kjenne sol mot ansiktet og høre bølger slå mot land.
Reiselysten forsvinner ikke fordi kroppen endrer seg.
Den forandrer bare form.
Til deg som nøler
Hvis du lever med fibromyalgi eller annen kronisk sykdom og tenker at reise er blitt for vanskelig – start lite.
En helg ved sjøen. Et spa-opphold. En by du allerede kjenner.
Verden er fortsatt der ute. Og den venter på deg – i et tempo som passer deg.
Og jeg om noen måneder reiser til varmere strøk:)
Plages du med kronisk sykdom? Hvordan håndterer du reisen?
Dagens tekst: Markus 7,24–30 Kvinnen fra Fønikia og hennes tro
Refleksjon: Denne teksten treffer meg dypt. Jeg ser for meg denne moren – desperat, sliten og full av kjærlighet. Hun hadde hørt om Jesus, og det tente et håp i henne. Hun visste at Han var hennes eneste mulighet. Så hun oppsøkte Ham, falt på kne og ba. Hun ga alt hun hadde i det øyeblikket.
Jeg blir rørt av motet hennes. Hun var ikke jøde. Hun hadde egentlig ingen “rett” til å kreve noe. Likevel kom hun. Hun lot seg ikke stoppe av grenser, avvisning eller ord som kunne såre. Da Jesus sa at barna måtte bli mette først, og at brødet ikke skulle gis til hundene, kunne hun ha gått. Hun kunne ha blitt fornærmet. Men kjærligheten til datteren var større enn stoltheten.
Hun valgte ydmykhet. Hun valgte tro. Hun valgte å holde fast.
Når jeg leser dette, spør jeg meg selv: Har jeg den samme utholdenheten i min tro? Kommer jeg til Jesus med samme frimodighet – og samme ydmykhet? Eller gir jeg opp når det ikke skjer med én gang?
Kvinnen var villig til å ta til takke med smuler – bare hun fikk være nær Jesus. Det utfordrer meg. Ønsker jeg virkelig bare å være nær Ham, selv om jeg ikke alltid får det slik jeg vil?
Det er også sterkt å se at Jesus ikke avviser henne til slutt. Han ser troen hennes. Han ser hjertet hennes. Og Han handler. Det minner meg om at Jesu kjærlighet og barmhjertighet ikke har grenser. Den gjelder alle som kommer til Ham med et oppriktig hjerte.
Mirakelet viser meg at ingenting er for vanskelig for Jesus – ikke engang når behovet er langt borte. Han er Herre, også over det jeg ikke ser og ikke forstår.
Bønn: Jesus, jeg kjenner meg igjen i denne moren. Noen ganger kommer jeg til Deg med nød, frykt og håp på samme tid. Lær meg å stole på Deg slik hun gjorde. Lær meg å være utholdende i bønn, også når svarene lar vente på seg.
Gi meg et ydmykt hjerte. Hjelp meg å søke Deg ikke bare for det Du kan gjøre, men for den Du er.
Takk for at Din kjærlighet også gjelder meg. Takk for at Du ser troen – selv når den er liten.
Herre, la livet mitt vitne om at jeg stoler på Deg. Amen.
Har du noen gang kjent at én bestemt årstid bare treffer deg rett i hjertet? For meg finnes det ingen tvil – våren er den aller fineste tiden på året.
Når naturen starter på nytt
Etter en lang og mørk vinter skjer det noe helt magisk. Plutselig er luften lettere. Dagene blir lengre. Sollyset føles varmere mot ansiktet. Trær som har stått nakne i månedsvis får små, grønne knopper. Blomster presser seg opp av bakken som om de ikke klarer å vente lenger.
Det er som om hele verden trekker pusten dypt – og begynner på nytt.
Det jeg elsker aller mest med våren, er følelsen av håp. Alt føles mulig. Man får lyst til å rydde, starte nye prosjekter, være mer ute, møte venner, gå lange turer og bare nyte øyeblikkene.
Våren gir meg energi. Den gir meg motivasjon. Den gir meg lyst til å si ja til mer.
Kanskje handler det om kontrasten – fordi vinteren kan føles tung og stille, blir våren desto mer levende og inspirerende.
Små øyeblikk som betyr mye
Noe av det beste jeg vet, er den første dagen jeg kan gå ut uten tykk jakke. Eller lukten av våt jord etter at snøen har smeltet. Eller lyden av fugler som plutselig synger igjen.
Det er ikke de store tingene – det er de små tegnene på at noe nytt er i gang.
Selvfølgelig har alle årstider sin sjarm. Sommeren gir varme kvelder og ferie, høsten gir farger og ro, vinteren gir kos og snø. Men våren? Den gir håp.
Og kanskje er det nettopp derfor den alltid vil være min favoritt.
Hva ville en verden uten urett og diskriminering sett ut som?
“What would a world without iniquity and discrimination look like?”
Tenk deg en verden der ingen blir dømt for hudfarge, bakgrunn, kjønn eller historie. En verden der rettferdighet ikke er et ideal vi streber etter, men en virkelighet vi lever i. En verden uten urett. Uten diskriminering. Uten skjult hat. Uten systemer som løfter noen og undertrykker andre.
Fra et kristent perspektiv er dette ikke bare et filosofisk spørsmål. Det er et håp. En lengsel som er plantet i oss av Gud selv.
Skapt i Guds bilde
Bibelen forteller oss at alle mennesker er skapt i Guds bilde (1. Mosebok 1,27). Det betyr at hvert eneste menneske bærer en iboende verdi, uavhengig av status, evner eller livshistorie. I Guds øyne finnes det ikke første- og andreklasses mennesker.
Likevel lever vi i en verden preget av synd – det Bibelen kaller «urettferdighet» eller «lovløshet». Uretten kom inn i verden da mennesket vendte seg bort fra Gud. Diskriminering, undertrykkelse og hat er frukter av en verden som ikke fullt ut lever i samsvar med Guds vilje.
Men det var aldri slik Gud ønsket det skulle være.
Et glimt av Guds rike
Jesus viste oss hvordan en verden uten diskriminering ser ut. Han snakket med samaritanere, rørte ved spedalske, løftet fram kvinner, barn og de utstøtte. Der samfunnet bygget murer, bygget han broer.
I Johannesevangeliet 13,35 sier Jesus: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
Kjærlighet – ikke makt. Nåde – ikke rangering. Fellesskap – ikke ekskludering.
En verden uten urett ville vært en verden der Guds kjærlighet fikk forme strukturer, relasjoner og hjerter.
Håpet om en ny himmel og en ny jord
Bibelen peker også fram mot en dag da Gud skal gjenopprette alt. I Johannes’ åpenbaring 21 beskrives en ny himmel og en ny jord – en virkelighet uten tårer, smerte eller ondskap.
Det kristne håpet er ikke naivt. Det ignorerer ikke verdens mørke. Men det insisterer på at mørket ikke får siste ord.
En verden uten urett og diskriminering er ikke bare en drøm – det er et løfte.
Vår rolle her og nå
Samtidig kalles vi til å være lys i verden (Matteus 5,14). Vi kan ikke vente passivt på at Gud skal gjøre alt nytt. Vi er sendt til å elske, inkludere, kjempe for rettferdighet og stå opp mot diskriminering.
Profeten Mika sier det slik (Mika 6,8): «Han har kunngjort deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»
Kanskje begynner en verden uten urett i det små: – I hvordan vi snakker om andre. – I hvem vi velger å lytte til. – I hvem vi inviterer inn. – I hvem vi forsvarer når det koster oss noe.
Hvordan ville den sett ut?
Den ville vært preget av rettferdighet som strømmer som en elv. Av forsoning der det før var splittelse. Av mennesker som ser hverandre som søsken, ikke konkurrenter.
Og kanskje viktigst: Den ville speilet hjertet til Gud.
Spørsmålet er ikke bare: Hvordan ville en slik verden sett ut? Men også: Hvordan kan vi allerede nå begynne å leve som om den er på vei?
Yepp, vi deler vel i bloggen hva vi har vært opptatt av og for min del var det bursdag og kjærlighetsdag i helga og da ble det fering både her og der. Og det var overflod av mat .
I Markus 7,1–23 møter vi fariseerne og de skriftlærde som kritiserer Jesus fordi disiplene hans ikke følger de tradisjonelle vaskereglene. De var opptatt av ytre renhet. Men Jesus retter fokus mot noe langt dypere – hjertet.
«Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.»
Jesus avslører hykleriet. De var nøye med ritualene, men glemte det viktigste: et oppriktig og rent hjerte vendt mot Gud.
Hvor lett er det ikke å bli opptatt av det ytre – av hvordan vi fremstår, hva andre mener, hva som forventes av oss?
Gjør jeg det rette fordi jeg elsker Gud?
Eller fordi jeg vil fremstå som rettferdig?
Lytter jeg mer til verden enn til Guds stemme?
Jesus sier at det ikke er det som kommer inn i mennesket som gjør det urent, men det som kommer ut fra hjertet. Ondskap, misunnelse, stolthet, pengejag, begjær – alt dette begynner på innsiden.
Det er en alvorlig påminnelse. Men også en invitasjon.
Et spørsmål om hjertet
Fariseerne hadde laget flere regler enn Gud selv hadde gitt. Det skjer også i dag. Noen legger til, andre trekker fra – og tolker Guds ord etter egne ønsker.
Men Jesus peker på hjertet.
Misunnelse kan erstattes med takknemlighet. Stolthet kan erstattes med ydmykhet. Pengejag kan erstattes med et ønske om å fremme Guds rike.
Jesus var ydmyk, selv om han alene fortjente all ære. Det er hans eksempel vi skal følge.
BØNN Kjære Far i himmelen, rens våre hjerter og sinn. Hjelp oss å ære deg, ikke bare med leppene, men med hele vårt liv.
Bevar oss fra å bli opptatt av ytre fasader. Lær oss å være ydmyke. Fyll oss med dine lengsler og din godhet.
La det som strømmer ut av oss, bringe ære til ditt navn.
Teksten forteller hvordan folket flokket seg rundt Jesus for å få helbredelse. Mange ble leget bare ved å røre ved kanten av kappen hans. Det viser hvilken tro de hadde, og hvilken kraft som var i Ham.
Bønn
Jesus, i Dine dager ropte de i desperasjon. I våre dager roper vi kanskje stillere, men smerten er den samme.
Kropper som verker. Sinn som tynges. Hjerter som bærer mer enn de orker.
Mennesker søker legedom overalt – i behandlinger, i naturens stillhet, i egne krefter. Men Du er fortsatt kilden. Du er fortsatt nær.
Ingen avstand er for stor for Deg. Ingen tid kan stenge Deg ute. Du går gjennom rom og grenser og møter oss der vi er.
Du er veien når vi har gått oss vill. Sannheten når alt kjennes uklart. Livet når håpet er svakt.
La oss få røre ved Deg – ikke bare med hendene, men med hjertet.
Gjør oss til kanaler for Din legedom, for kropp og sjel. La oss bære lys inn i mørke rom, peke mot Deg når andre leter.
Flytt fjellene i oss – fjell av frykt, fjell av ensomhet, fjell av tvil, fjell av synd og sorg.
For hos Deg er ingenting umulig. Hos Deg finnes liv i overflod.
