Endelig ble denne kjolen ferdig etter en stund:)

Baksiden

Fremsiden

Jeg synes det gikk bra etter jeg måtte rekke opp flere ganger:)

Hva synes du?

Pause-knappen

Jeg er takknemlig for pauser. For de minuttene hvor jeg stopper opp, puster og kjenner etter. Der skjer ofte de viktigste tingene.

I en verden som ofte løper litt fort, kan det være en gave å stoppe et øyeblikk.
I dag inviterer denne luken deg til en liten pause – et stille rom der du kan puste, kjenne etter og bare være.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kanskje finnes det noe i livet ditt akkurat nå du kjenner ekstra takknemlighet for?
En person, en liten hendelse, en følelse, eller kanskje bare muligheten til å starte på nytt hver dag.

Gi deg selv et øyeblikk til å legge merke til det.
La takknemligheten fylle brystet.
La pausen gi plass til ro.

Dette er dagens lille gave:
Et pusterom. Et øyeblikk av takknemlighet.

📝 Dagens oppgave – en liten takknemlighetspause

1. Sett en timer på 2 minutter.

2. Sett deg godt til rette, ta et par rolige pust, og legg hånden på hjertet.

3. I løpet av disse to minuttene:

   • Tenk på tre små ting du er takknemlig for akkurat i dag.

   • Det kan være noe enkelt: en kopp te, en beskjed du fikk, at du har et varmt sted å være, eller at du ga deg selv et øyeblikk til å puste.

4. Når tiden er ute, skriv ned én av tingene – helst den som overrasket deg mest.

Dette er en øvelse i både pause og takknemlighet, og den gjør underverker for roen i kroppen.

Med dette, ønsker jeg deg en god dag:)

Mine heklede figurene

På en liten gård innerst i en snødekt dal sto to små heklede snømenn på hver sin trestubbe i vinduskarmen. Den ene bar blå lue og blått skjerf og ble kalt Snømannen Blå. Den andre, med rødstripet lue og rødt skjerf, het Snømannen Rød.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver kveld når huset ble stille, våknet de til liv av den milde gløden fra stjernen som hang over vinduet. De kunne ikke bevege seg mens mennesker så på, men når natten senket seg, kunne de snakke sammen om alt som lå hjertene deres nært.

En kveld blåste vinden ekstra kaldt, og gjennom vinduet kunne de se et lite rådyr som sto og hutret i snøen. Snømannen Blå ble urolig.

«Stakkars lille rådyr,» sa han, «jeg skulle ønske vi kunne hjelpe.»

Snømannen Rød nikket. «Det minner meg om det hyrdene hørte den natten Jesus ble født – budskapet om fred på jord, og at vi skal vise omsorg for hverandre.»

Snømannen Blå sukket. «Men vi er bare små figurer av garn. Vi kan ikke gjøre noe.»

Snømannen Rød så på ham med et varmt, strålende blikk. «Du vet hva engelen sa? ‘Frykt ikke.’ Vi kan alltid gjøre noe – selv om det virker lite.»

Akkurat da begynte stjernen over dem å glitre ekstra sterkt. Et varmt lys fylte rommet, og plutselig kjente de en myk kraft som lot dem røre på armene sine. De klarte ikke gå langt, men de kunne vippe litt frem og tilbake.

«Hvis vi vipper oss sammen,» foreslo Snømannen Rød, «kanskje vi klarer å skape nok lyd til å vekke menneskene i huset. De kan hjelpe rådyret!»

Så snømennene vippet og dultet, helt til de fikk en liten treknagg til å falle i gulvet med et klonk!

Det var nok. Snart kom huseieren ut med lykt og varmt høy. Rådyret ble beroliget og tryggt fulgt tilbake til skogkanten der moren ventet.

Snømannen Blå ble rørt. «Vi gjorde faktisk en forskjell.»

Snømannen Rød smilte. «Når vi handler i kjærlighet, uansett hvor små vi er, kan Gud bruke oss til å bringe lys inn i mørket. Det er akkurat det julens budskap handler om.»

Og slik fortsatte snømennene å stå i vinduet hver kveld – små, stille påminnelser om at kjærlighet, håp og omtanke alltid finner vei, selv når man tror man ikke kan gjøre stort.

Takk for at du leste dages everntyr

Hvis du har behov for å be:

Bønn:
Kjære Gud, takk for at Du har frigjort oss fra synd. Takk, Jesus, for at Du viste oss hvordan det er å leve i frihet, med ydmykhet og lydighet, selv når det var vanskelig og urettferdig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hjelp oss å leve som Du gjorde: å være lydige, ydmyke, og ikke la oss påvirke av hva andre sier, men av hva Du sier om oss.

Åpne våre øyne for sannheten, og gi oss mulighet til å vitne om Din godhet og barmhjertighet.

Fyll oss med Ditt ord og Ditt nærvær, Hellige Ånd, så sinnene våre fornyes og fylles med gode og rene tanker.

Hjelp oss å leve rene liv, jage etter rettferdighet, tro, kjærlighet og tålmodighet, og bruke alt vi har til Din ære.

Herre, hjelp oss å være ydmyke, hjelpsomme og kjærlige, vise barmhjertighet, og overvinne det onde med det gode.

La Din fred råde i oss og gjennom oss, og la oss være gode venner og trofaste vitner for Deg, bringe fred, glede og håp der vi er.

Takk for alle gaver, velsignelser og kjærlighet vi mottar fra Deg.

Hjelp oss å elske andre slik Du elsker oss, og bruke livet vårt til Din ære. I Jesu navn, Amen.

9. desember – Musikken i livet

Musikken som følger meg gjennom dagene – som løfter, trøster og inspirerer – er dagens takknemlighet. Tenk at lyder kan føles som klemmer.

En av mine heklefigurene!

Lille Lopi er tilbake på bloggen – denne gangen med et lite heklet eventyr om en forsvunnet vott og en natt full av magi. Små prosjekter, stor sjarm!”

Det var en gang en liten heklet skapning som het Lille Lopi. Hun var laget av mykeste ull, krok nummer tre og en stor porsjon kjærlighet. Med rosa poter, snurpefjes og en blomst i øret, så hun kanskje ut som en vanlig heklet figur… men Lopi var slett ikke vanlig. Hun var levende.

Hver natt – når menneskene sov og garnnøstene endelig fikk hvile etter dagens nøsting – smøg Lopi seg ned fra hyllen sin. Hun hoppet lydløst over gulvet, for heklete poter lager aldri lyd, og hun gikk på eventyr i huset.

Men en natt skjedde det noe helt spesielt. Lopi våknet av et fryktelig drama:

Den ene rosa votten hennes var borte!

“Å nei, å nei, å nei!” pep hun. “Uten votten min er jeg jo helt… uharmonisk!”

Hun ristet på ørene (det ene litt mer enn det andre, for det var litt skeivt), og la ut på en redningsaksjon.

Først sjekket hun garnkurven. Der lå en sint rest av ull som alltid knurret hvis noen tråkket på den.

“HAR du sett votten min?” spurte Lopi.

“Grrr… kanskje jeg har, kanskje jeg ikke har!” svarte garnresten. Klassisk oppførsel.

Så hoppet Lopi videre til sofaputene. Puff! Ut føyk en støvkanin som hadde samlet seg opp siden sist støvsuging.

“Jeg har ikke sett votten,” sa støvkaninen, “men jeg kan vise deg hvor fjernkontrollen ligger, hvis du vil?”

Lopi sukket. Det hjalp ikke.

Hun lette og lette, til hun til slutt endte innerst under senga, hvor hun fant et helt hemmelig rike: De Forsvunne Tingenes Kongedømme!

Der lå sokker som hadde forsvunnet i vask, penner som sluttet å virke, og hårstrikker som én gang fantes overalt, men nå hadde sett bedre dager.

Midt i haugen sto en liten trone. Og på tronen satt…

…den rosa votten hennes.

“VOTTEN!” ropte Lopi lettet. “Hva gjør du her?”

“Jeg streiket,” sa votten bestemt. “Du bruker alltid høyre vott mye mer enn venstre. Jeg vil også ut på eventyr! Jeg vil også få slitasjemerker, ikke bare du!”

Lopi tenkte litt. Votten hadde faktisk et poeng.

“Greit,” sa hun til slutt. “Fra nå av skal du få være med på alle eventyrene.”

Votten lyste opp – like rosa som før – og sammen vandret de hjem igjen gjennom De Forsvunne Tingenes Kongedømme.

Siden den natten har ingen lurt på hvor Lopi forsvinner om kvelden. Hun og votten er nemlig ute på nye eventyr, og hver morgen når du står opp, sitter de helt stille igjen – akkurat som en heklet figur skal.

Takk for at du leste dagens eventyr.

8. desember – Varme

Utendørs kan vinteren bite, men innendørs finnes varme: tepper, lamper, hjem, og mennesker som får hjertet til å tine. I dag setter jeg ekstra pris på alt som varmer.