Bønn: Kjære Gud, takk for at Du har frigjort oss fra synd. Takk, Jesus, for at Du viste oss hvordan det er å leve i frihet, med ydmykhet og lydighet, selv når det var vanskelig og urettferdig.
Hjelp oss å leve som Du gjorde: å være lydige, ydmyke, og ikke la oss påvirke av hva andre sier, men av hva Du sier om oss.
Åpne våre øyne for sannheten, og gi oss mulighet til å vitne om Din godhet og barmhjertighet.
Fyll oss med Ditt ord og Ditt nærvær, Hellige Ånd, så sinnene våre fornyes og fylles med gode og rene tanker.
Hjelp oss å leve rene liv, jage etter rettferdighet, tro, kjærlighet og tålmodighet, og bruke alt vi har til Din ære.
Herre, hjelp oss å være ydmyke, hjelpsomme og kjærlige, vise barmhjertighet, og overvinne det onde med det gode.
La Din fred råde i oss og gjennom oss, og la oss være gode venner og trofaste vitner for Deg, bringe fred, glede og håp der vi er.
Takk for alle gaver, velsignelser og kjærlighet vi mottar fra Deg.
Hjelp oss å elske andre slik Du elsker oss, og bruke livet vårt til Din ære. I Jesu navn, Amen.
Lille Lopi er tilbake på bloggen – denne gangen med et lite heklet eventyr om en forsvunnet vott og en natt full av magi. Små prosjekter, stor sjarm!”
Det var en gang en liten heklet skapning som het Lille Lopi. Hun var laget av mykeste ull, krok nummer tre og en stor porsjon kjærlighet. Med rosa poter, snurpefjes og en blomst i øret, så hun kanskje ut som en vanlig heklet figur… men Lopi var slett ikke vanlig. Hun var levende.
Hver natt – når menneskene sov og garnnøstene endelig fikk hvile etter dagens nøsting – smøg Lopi seg ned fra hyllen sin. Hun hoppet lydløst over gulvet, for heklete poter lager aldri lyd, og hun gikk på eventyr i huset.
Men en natt skjedde det noe helt spesielt. Lopi våknet av et fryktelig drama:
Den ene rosa votten hennes var borte!
“Å nei, å nei, å nei!” pep hun. “Uten votten min er jeg jo helt… uharmonisk!”
Hun ristet på ørene (det ene litt mer enn det andre, for det var litt skeivt), og la ut på en redningsaksjon.
Først sjekket hun garnkurven. Der lå en sint rest av ull som alltid knurret hvis noen tråkket på den.
“HAR du sett votten min?” spurte Lopi.
“Grrr… kanskje jeg har, kanskje jeg ikke har!” svarte garnresten. Klassisk oppførsel.
Så hoppet Lopi videre til sofaputene. Puff! Ut føyk en støvkanin som hadde samlet seg opp siden sist støvsuging.
“Jeg har ikke sett votten,” sa støvkaninen, “men jeg kan vise deg hvor fjernkontrollen ligger, hvis du vil?”
Lopi sukket. Det hjalp ikke.
Hun lette og lette, til hun til slutt endte innerst under senga, hvor hun fant et helt hemmelig rike: De Forsvunne Tingenes Kongedømme!
Der lå sokker som hadde forsvunnet i vask, penner som sluttet å virke, og hårstrikker som én gang fantes overalt, men nå hadde sett bedre dager.
Midt i haugen sto en liten trone. Og på tronen satt…
…den rosa votten hennes.
“VOTTEN!” ropte Lopi lettet. “Hva gjør du her?”
“Jeg streiket,” sa votten bestemt. “Du bruker alltid høyre vott mye mer enn venstre. Jeg vil også ut på eventyr! Jeg vil også få slitasjemerker, ikke bare du!”
Lopi tenkte litt. Votten hadde faktisk et poeng.
“Greit,” sa hun til slutt. “Fra nå av skal du få være med på alle eventyrene.”
Votten lyste opp – like rosa som før – og sammen vandret de hjem igjen gjennom De Forsvunne Tingenes Kongedømme.
Siden den natten har ingen lurt på hvor Lopi forsvinner om kvelden. Hun og votten er nemlig ute på nye eventyr, og hver morgen når du står opp, sitter de helt stille igjen – akkurat som en heklet figur skal.
Noen ganger glemmer vi hvor mye vi egentlig har å takke Gud for. Midt i hverdagens krav og uro kan vi overse de små, men viktige gavene vi får hver dag – livet, pusten, familien, vennskapene, og ikke minst Guds nåde som bærer oss. Når vi stopper opp og retter blikket mot Ham, fylles hjertet med takknemlighet.
En takkebønn til Gud for hans nåde, gaver og trofasthet – en påminnelse om å leve hellig i tanker og gjerninger
Far i himmelen, takk for dine hjertvarmende, oppvekkende, livsforvandlende og helbredende ord.
Dine ord kaller på alle, for du banker stadig på våre hjerter. La oss våkne opp og svare på ditt kall.
Takk at du helliger dem du kaller, som lytter og som svarer – du gjør oss hellige i ditt åsyn, Gud. La oss derfor være hellige i tanker og gjerninger.
Takk at din nåde er rik nok for våre fattige sjeler. Takk for kunnskapen du gir til alle som søker. For gaver, talenter, ressurser, livets pust … ja, for alt.
Takk for at du trofast er med oss, mens vi venter helt til enden.
Amen.
Refleksjon
Når vi tar oss tid til å takke Gud for alt Han gir, åpner vi hjertet for mer fred, glede og håp. Takknemlighet minner oss på at selv i utfordringer finnes det alltid gaver å verdsette. La oss derfor bære takknemlighet med oss hver dag – i tanker, ord og handlinger – og leve livet i lys av Guds kjærlighet.
Takknemlighet for hver dag
Stopp opp et øyeblikk og fyll hjertet med takknemlighet. En bønn til Gud for hans nåde, gaver og trofasthet, som minner oss om å leve med fred og håp hver dag. 🙏✨
Utendørs kan vinteren bite, men innendørs finnes varme: tepper, lamper, hjem, og mennesker som får hjertet til å tine. I dag setter jeg ekstra pris på alt som varmer.
Det var en gang en liten heklet elefant som het Ellinora Snabelsnurr. Hun bodde på toppen av Sofaputelandet, et mykt og behagelig rike der alt var laget av garn, knapper og små fjon.
Ellinora var ikke som andre elefanter. For det første var hun knallrosa med mønster som så ut som en eksplosjon av jordbærgrøt. For det andre hadde hun en snabel som var ekstremt lang – så lang at hun ofte tråkket på den ved et uhell når hun ble litt for ivrig. Og for det tredje hadde hun to store, glitrende øyne som kunne rulle i alle retninger, noe som var veldig praktisk når hun prøvde å følge med på alt som skjedde samtidig.
En dag skjedde noe uvanlig i Sofaputelandet. Kongen av Kosesofaen hadde mistet kronen sin – en skinnende knapp av gull – og alle var i panikk. Uten knappekronen kunne ikke kongen gi noen flere kosetillatelser, og det ville være katastrofe!
— “Jeg finner knappekronen! Jeg har nemlig supersnabel-sans!”
Alle så på hverandre. Ingen visste egentlig hva “supersnabel-sans” var, men Ellinora så svært overbevist ut, og når noen med rullende garnøyne er overbevist, tør man ikke annet enn å tro dem.
Hun begynte å sniffe rundt. Først under putene. Ingen krone. Så inni sofamellomrommet. Bare en tørr kjeks og en gammel fjernkontroll. Så klatret hun opp på armlenet og strakk snabelen sin så langt at den nesten fikk utsikt til nabolaget.
Plutselig fikk hun ferten av noe… glimrende.
— “Der borte!” ropte hun og pekte dramatisk med snabelen.
Alle snudde seg. Snabelen pekte rett mot… Støvsugermonsteret, som sov i skapet ved veggen. Alle gispet. Støvsugermonsteret var det mest fryktinngytende vesenet i hele huset, et brølende beist som sugde opp alt som var laget av garn – eller lå i veien.
Men Ellinora var modig. Hun listet seg bort, åpnet døren, og der, midt i magesekken (altså støvbeholderen), glitret knappekronen.
Hun hentet frem sitt hemmelige våpen:
Super-snabel-snurr!
Med et kraftig sving og en virvel som kunne gjort en tornado misunnelig, snurret hun snabelen inn i støvbeholderen, fanget knappekronen, og sveivet den ut igjen – uten å vekke monsteret!
Hun kom triumferende tilbake og ga kronen til kongen, som straks ga henne den høyeste utmerkelsen som fantes:
Tittel: Offisiell Knappetriller av Sofaputelandet
Siden den dagen har Ellinora brukt supersnabelen sin til å finne tapte småting, skremme bort støvbunnies og utføre heltedåder i garnriket.
Og om du noensinne mister en knapp, en sokk eller noe annet lite og viktig, kan det godt hende du ser en rosa snabel dukke frem et sted i nærheten.
Ellinora Snabelsnurr
En liten rosa elefant av garn og gode minner, hun trasker rundt på sofakant og løser store finner.
Med øyne som kan rulle fritt og snabel lang som dagen, hun svinger den så elegant og danser gjennom hagen.
Hun snuser opp de minste ting, en knapp, en bortgjemt sokk, og finner alt med snabel-sving— en ekte garn-detektiv på jakt og tokk!
Så hvis du hører snurr i kveld og noe plutselig glimter, da er det Ellinora selv som finner alt som vinter’n glemte.
Det hører med egentlig i desember måned. Party her og der.
Jeg kunne ikke være med på alt, men denne gangen ble jeg med. Bare så vidt jeg fikk det til ettersom natten før feiringen var jeg hos legevakten på grunn av sterke magesmerter. Heldigvis etter at jeg fikk medisin, følte jeg meg litt bedre og jeg bestemte jeg meg å dra til 40 årsdagen til en ung venninne.
Bønn: Herre, det er naturlig å ønske å glede alle, men vi vet at det er umulig.
Hjelp oss å fokusere på Din mening i stedet. La ikke smiger og andres godkjenning bli en avhengighet for oss. Må vårt mål alltid være å vise kjærlighet—Din kjærlighet. Kjærlighet som leder andre på livets vei. Kjærlighet som noen ganger kan gjøre vondt, men som til slutt setter alle fri. Amen.
