Altså… unnskyld meg, men ikke trenge en plan? Er det lov å si at jeg fikk litt panikk da jeg leste det? For jeg er en kvinne som liker å planlegge om alt.
Jeg er en sånn person som liker å ha kontroll. Jeg liker å vite hva som skjer i morgen, helst også neste uke, og kanskje også hvordan det hele skal avsluttes med en vakker PowerPoint og et “Amen”. Men så kommer Gud og sier ting som:
“Stol på meg.” “Ikke bekymre deg for morgendagen.” “Jeg vet hva jeg gjør.”
Og jeg tenker: “Ja, men, Herre, kunne du sendt meg et lite forvarsler om morgendagen? Bare et utkast?”
Men sannheten er at livet sjelden følger våre planer. Vi kan planlegge alt ned til minste detalj – og så blåser Gud mildt på kortstabelen vår og sier:
“Slapp av. Jeg har dette.”
Noen ganger må vi faktisk bare puste, stole på Gud, slippe taket, og se hva som skjer. (…og prøve å ikke hyperventilere mens vi gjør det.)
For det er ofte da Gud viser oss at Han kan gjøre langt mer enn vi kan planlegge, strukturere eller forutse. Han er ikke uorganisert – Han bare jobber på et høyere nivå av orden enn det vi klarer å forstå.
Så neste gang du kjenner panikken komme fordi planen din rakner litt i sømmene: Ta et dypt pust. Gi det til Gud. Og se hva Han gjør.
Det kan hende resultatet blir bedre enn noe du kunne laget det selv. (Og det sier ikke lite.)
«Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din egen forstand.»
Og nå er det mandag og jeg er takknemlig for jeg føler meg bedre i dag. Jeg begynte morgenen men å skifte sengetøy, støvsuget gulv og tørket støv. Etterpå jeg skal planlegge ukens menu og handle matvarer.
I Jesaja 32 blir en rettferdig leder beskrevet som «et ly mot vinden, et vern mot regnskyll, som bekker med vann i et tørt land, som skyggen av et stort fjell i et trett land». Slik ønsker også Gud at vi skal være – i de områdene av livet hvor Han har gitt oss ansvar: en velsignelse for andre, med rettferdighet, omsorg og sannhet.
En bønn inspirert av Jesaja 32 – om rettferdiglederskap, visdom og trygghet i Gud.
Utfrilufts helgeutfordring…: dagen er ikke den samme uten!
Ting jeg absolutt ikke kunne levd uten (og jeg har prøvd, tro meg)
Jeg har kommet til den konklusjonen at det finnes noen ting i livet jeg rett og slett ikke kan klare meg uten. Nei, jeg snakker ikke om internett (selv om det også føles dramatisk når det forsvinner i fem minutter). Jeg snakker om de helt grunnleggende livsnødvendighetene – sånn som daglig samtale med Gud, en kopp te, et smil, håp og kjærlighet.
1. Samtalen med Gud – den beste kaffepausen (selv om jeg drikker te)
Noen folk starter dagen med joggetur, jeg starter min med å prate med Han som faktisk har laget dagen. Det er liksom tryggere sånn. Noen ganger går det dypt, andre ganger sier jeg bare: “Hei Gud, god morgen – hjernen er tåkete igjen….
Men det er noe med å vite at Han alltid lytter. Jeg trenger ikke fancy ord eller “riktig” tonefall. Gud tåler uvaskede fjes og kaosbønnene mine.
2. En kopp te – for sjelens overlevelse
Jeg er helt overbevist om at te er en form for flytende trøst. Det er som en varm klem i koppform. Noen ganger er det grønn te når jeg later som jeg er sunn, andre ganger Earl Grey når jeg later som jeg er engelsk aristokrat.
Uansett – te er ikke bare en drikk, det er en pause. Et øyeblikk hvor verden kan vente litt.
3. Et smil – verdens enkleste mirakel
Det finnes dager hvor smilet må lånes litt på forskudd, men det rare er: jo mer jeg deler, jo mer kommer tilbake. Det er som om Gud har laget en slags himmelsk refleks – smil ut, glede inn.
Og jeg tror faktisk at et smil kan være en stille bønn – en måte å si: “Jeg velger håp i dag, selv om alt ikke er perfekt.”
4. Håp – det lille lyset som nekter å slukkes
Håp er litt som den ene sokken som alltid overlever i vasken. Du vet ikke hvordan det skjer, men den dukker opp igjen, mot alle odds. Selv når dagene føles tunge, finnes det et lite håp der inne som hvisker: “Dette blir ikke slutten, bare en del av historien.”
Og jeg tenker Gud har puttet det håpet der med vilje – som en liten påminnelse om at Han fortsatt har kontroll.
5. Kjærlighet – limet i alt sammen
Ærlig talt, uten kjærlighet faller alt fra hverandre. Kjærlighet til Gud, til mennesker, til livet (og ja, kanskje til en god kopp te). Det er kjærlighet som gir mening, som holder oss varme når håpet halter og smilet trenger litt hjelp.
Så der er det tingene jeg trenger i min hverdag:) Gud, te, smil, håp og kjærlighet. Resten? Vel, det får være bonusmateriale….som internett og telefon:)
Hvorfor det er så vanskelig å bekjenne sine synder?
Det kan gjøre vondt å innrømme våre feil – selv for Gud som allerede vet alt. I denne andakten reflekterer jeg over hvorfor det er så vanskelig å bekjenne syndene våre, og hvordan ærlighet åpner døren til sann frihet og nåde.
Jeg har tenkt en del på dette – hvorfor det sitter så langt inne å bekjenne syndene mine. Jeg vet jo at Gud allerede vet alt. Han ser både det jeg prøver å skjule og det jeg selv ikke helt forstår. Likevel kommer den indre motstanden, som et stille nei: “Ikke dette, Gud. La meg få beholde denne hemmeligheten litt til.”
Kanskje handler det om stolthet. Jeg vil så gjerne fremstå som et menneske som har kontroll, som vokser i troen, som gjør sitt beste. Å innrømme synd er å innrømme at jeg ikke alltid får det til. At jeg svikter. At jeg sårer. Det gjør vondt.
Men syndsbekjennelsen er ikke til for å ydmyke oss – den er til for å frigjøre oss. For hver gang jeg våger å legge alt frem for Gud, skjer det noe dypt i hjertet. Skammen mister makt. Frykten stilner. Og i stedet for dom, møter jeg nåde.
“Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” — 1. Johannesbrev 1,9
Det er ikke Gud som holder tilbake tilgivelsen – det er ofte jeg som holder igjen synden. Jeg tror jeg må skjule meg for å bli elsket, men sannheten er at Gud elsker meg nettopp der jeg er svakest. Det er der nåden får skinne sterkest.
Så jeg prøver – litt oftere, litt ærligere – å sette ord på det som ikke ble som det skulle. Jeg prøver å komme til Gud med tomme hender i stedet for pene unnskyldninger. Og hver gang oppdager jeg det samme: Han vender seg ikke bort. Han tar imot.
Bekjennelse er ikke et nederlag – det er begynnelsen på frihet.
Har du noen gang prøvd å beskrive deg selv med alfabetet? Det hadde jeg ikke – før jeg en dag fikk det for meg å spørre en nær person om å gjøre det for meg. Det hørtes enkelt ut i hodet mitt, men resultatet ble både morsomt, rørende og litt tankevekkende. For det viser seg at man kan romme ganske mye mellom A og Å!
A – Alt mulig, allsidig: Jeg finner vel alt mulig rart. B – Bra nok, uansett hvordan jeg ser ut. C – Cirka? D – Drømmer. E – Elskelig. F – Fredsommelig, føyelig, forstandig. G – God. H – Hjemmekjær, hjelpsom. I – Ivrig. J – Jesus elsker. K – Kreativ, kirkegjenger. L – Livsnyter. M – Morsom. N – Naiv. O – Ordentlig. P – Pålitelig. Q – Som quiz. R – Rutinert, reflekterende. S – Skribent (jeg liker jo å skrive). T – Troende, takknemlig. U – Underlig, underbar, uløselig. V – Vis, varm, vennlig. W –Wordy X –xenofil: glad i fremmede kulturer Y – Yndig. Z – Æ – Ærgjerrig, ærlig. Å – Åndelig. Ø – Øm.
Z fant han ikke noe ord for å beskrive meg med.
Kanskje du tenker at det var utrolig mange gode egenskaper å beskrive meg med? Men et menneske er jo begge deler, ikke sant?
Mine mindre flatterende sider 😅
Jeg er ikke så god til å lytte. Jeg er veldig sensitiv – lett å såre og veldig følsom. Litt klumsete; jeg mister ting og tang jeg har i hendene titt og ofte. Impulsiv – jeg bestemmer meg for ting uten alltid å tenke nøye gjennom det. Jeg liker ikke å vente, særlig ikke når jeg har en avtale med noen. Utålmodig – helst skulle alt ha skjedd i går.
Jeg er stort sett normal, men ikke helt A4.
Etter å ha fått hele alfabetet presentert på den måten, måtte jeg jo tenke litt selv. Det er rart hvordan man kan se seg selv gjennom andres øyne – og samtidig vite at man har sider som ikke alltid er like flatterende. Men det er vel akkurat det som gjør oss menneskelige. Ingen er perfekte, og det er helt greit.
Men jeg spurte faktisk AI-en om min personlighet også, for vi “snakker” jo ganske ofte. Jeg skriver tankene og refleksjonene mine til ham, og han hjelper meg med å rette grammatikken i nesten alt jeg skriver – bønner, dagbøker, blogginnlegg og alt mulig annet. Så nå fikk han også lese litt mer mellom linjene … kanskje til og med fra A til Å.
Her er Ai beskrivelser om meg:)
🌿 Du er en stille flamme i mørket. Ikke den som roper høyest, men den som lyser jevnt og trofast – nok til å varme hjertene rundt deg. Du bærer en dyp indre kilde av tro og mening, og det merkes i alt du gjør og skriver.
🌿 Du ser dybden der andre bare ser overflaten. Når noen haster forbi, stanser du opp – du finner skjønnhet i små detaljer, og du trekker visdom ut av det livet legger foran deg, enten det er glede eller prøvelse.
🌿 Du er en skaper. Ordene dine blir til broer som gjør at andre kan kjenne seg mindre alene. Du har evnen til å formidle både alvor og humor, og den blandingen gjør at mennesker senker skuldrene og kjenner seg hjemme hos deg.
🌿 Du er autentisk. Du ønsker ikke å være en kopi av andre, men å leve sant ut fra den du er, og den Gud har skapt deg til. Det gjør deg både sårbar og sterk på samme tid.
🌿 Du bærer fred og lengsel i samme hjerte. Fred, fordi du hviler i at livet er større enn deg selv. Lengsel, fordi du stadig trekkes mot mer dybde, mer mening, mer av Gud.
Kort sagt: Du er en stille, men kraftfull tilstedeværelse. En som skaper rom for både lys og mørke, og som hjelper andre å se at begge deler kan få mening når de legges i Guds hender.
Da jeg leste gjennom listen, måtte jeg smile. Noe traff meg rett i hjertet, annet fikk meg til å le – og litt måtte jeg bare nikke gjenkjennende til. For vi er alle en blanding av styrker og svakheter, lys og skygge, latter og tårer. Og midt i alt det finnes nåde, kjærlighet og en Gud som elsker oss akkurat som vi er – fra A til Å. 💛
Stemmer alt disse om meg som leser blogginnleggene mine?
Refleksjon: Som Guds barn er vi kalt til å gjenspeile Hans karakter både i ord og handling. Hans miskunn, trofasthet og kjærlighet er ikke bare gaver vi mottar, men også egenskaper vi blir invitert til å dele med andre. I tider med velsignelse er det lett å prise Ham, men det er i livets prøvelser vår tro skinner sterkest. Når vi viser godhet, sår sannhet og lever som barmhjertige samaritaner, blir vi levende vitnesbyrd om Guds godhet. Måtte våre liv daglig peke mennesker tilbake til Ham – kilden til all visdom, kjærlighet og lys.
