Tre små griser dro på tur,
en falt pladask – rett i et bur!
Den andre gris’n sa: “Her er det glatt!”
og skled av gårde med full fart.
Den tredje gris’n sto bare og lo:
“Dere to er jo som på sirkus-show!”
Så endte turen med snø i fjes,
og tre små griser med mye stress.
Moralen er (hør nå min sang):
Tre små griser har latter i gang!
Min tolkning av utifrilufts utfordring denne helgen:)
I går har jeg slått personlig rekord i tabbete ting.
Først klarte jeg å sende et bilde og info til feil person på Facebook – en dame med samme navn som datteren min, men som bor på et helt annet sted i verden. Hun hadde verken profilbilde, innlegg eller info, så jeg skjønte raskt at dette var ikke riktig person. Panikken slo inn, jeg trykket på delete conversation uten å se hva jeg hadde sendt, og håper nå bare at dette ikke blir brukt til å lure folk. Jeg fikk i hvert fall rapportert kontoen for falsk profil. Så får vi se hva som skjer (forhåpentligvis ingenting 🤞).
Og som om ikke dét var nok, så bakte jeg ostesmørbrød og boller med gjær som gikk ut på dato i… ja, la oss si for lenge siden. Etter to timer hadde deigen hevet seg like mye som en murstein. Jeg stekte dem uansett, i håp om at ovnen skulle gjøre et mirakel. Spoiler: det gjorde den ikke. Resultatet? Kuler så tunge at de kunne brukes som vekter på treningssenter 🏋️♀️
Så da ble det ikke serveringsklare godsaker til menigheten på søndag, men vi får tygge oss tappert gjennom dem her hjemme. Kanskje det er bra for kjevemuskulaturen:)
Konklusjon: To tabber på én dag. Men hei – man lever, man lærer… og man ler (litt).
Har du opplevd å bake gjærbakst før med lignende resultat?
Høstvinden
Høstvinden hvisker i gylne trær,
løvet danser, faller, og bærer
historier om sommerens sang,
som nå stilner, men varer så lang.
Luften er klar, men biter lett,
dagene kortes, kveldene tett.
En stille fred i naturens ro,
der alt får hvile, der alt får gro.
Vi samler minner som modne frø,
lar tiden hvile, la hjertet dø
fra jag og mas – og våkne til
en dypere stillhet, en høyere vil.
Så lar vi mørket omfavne oss,
for under jorden spirer et kors:
Liv som venter i jordens skjød,
håp som lever, selv når alt er dødt.
Hva gjør man når man ikke har en åker full av mais eller jordbær å passe på?
Jo, man hekler seg et fugleskremsel, selvfølgelig!
Han er liten, snill og ganske så stiv i smilet – men det kan man jo unne et fugleskremsel. Jeg liker å tenke at han egentlig har en hemmelig jobb:
Han står der rakrygget, klar til å skremme bort alt fra late kråker til nysgjerrige støv dotter. Og kanskje, bare kanskje, holder han også et lite øye med smågodt posen min. 🍬
Så her er han – en ekte gårdshelt i miniatyrformat, ferdig heklet og klar for tjeneste! For hvem har sagt at fugleskremsel må være store og skumle? Mitt er både koselig og kompakt, med en god porsjon sjarm.
Et lite hekledikt til ære for fugleskremselet
Han står der så stødig med hatt og med smil,
heklet av garn – ja, et skikkelig stilmil.
Han jager nok ingen kråker på flukt,
men sjarmen hans gir meg heklegodt-lukt.
Så takk til min venn, så trofast og rar,
et fugleskremsel – men mest et sjarmtroll i garn.
Ble inspirert av Frodith
Løvdans
Løvet hopper ned fra gren,
snurrer rundt og ler igjen.
Fargerik som fest og lek,
gul og rød på hver en stek.
Regnet trommer myke slag,
små bekker synger hele dag.
Gummistøvler, plask og sprut,
høsten roper: “Kom deg ut!”
Epler dufter, gryter koker,
skyer jager, vinden joker.
Høsten blunker, sier: “Se –
jeg er vakker, bli med, le!”
En bønn om å se oss selv og hverandre slik Gud ser oss—med nåde, kjærlighet og evige øyne som ikke dømmer etter alder eller ytre skjønnhet, men etter hjertets lengsel.
✨ Bibelvers
“Mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.”
— 1. Samuelsbok 16,7
Her deler jeg hvordan vi feirer bursdagen til Hr Happy på en stille, morsom og hjertevarm måte, uten stress og glitter
Hr Happy liker ikke å feire bursdager – ingen fest, ingen sang, og helst ingen kake. Men jeg baker likevel fordi han har bursdag.
Hvis han får bestemme, er det en helt vanlig dag. Ingen ballonger, ingen kake, ingen gjester, og absolutt ingen bursdagssang.
Han er typen som får gåsehud bare av tanken på at noen skal synge “Hurra for deg” i forskjellige tonearter mens han står i midten og rødmer. For ham føles det kanskje som å være hovedrollen i et musikalsk mareritt særlig hvis det er jeg som skal synge bursdagsangen:) Stemmen min kan nemlig knuse vindusruter….
Så hvert år gjentar han sitt mantra:
Ingen invitasjoner.
Ingen fest.
Ingen kake (selv om han alltid sier ja til kake når jeg baker, så helt imot kake er han ikke).
Og jeg bakte denne kake for ham. Skulle egentlig bake verdens beste kake, men jeg glemte å kjøpe smør, så det ble rullekake isteden.
Hr- Happy ønsker seg rett og slett en dag der han kan drikke kaffe, spise litt god mat, kanskje se en film, og late som det er en helt vanlig torsdag. Og jeg må innrømme – det er faktisk ganske fint. Det blir en slags stille feiring av livet, uten glitter, uten stress, men med takknemlighet.
Jeg skrev en en liten hilsen til ham på et kort:
Min elskede,
I dag fyller du 62 år…
Jeg har alltid hatt mange ord – som du vet,
men å beskrive hvor mye du betyr for meg,
ville fylt sider og sider.
Likevel vet jeg at du allerede har en anelse
om hvor dypt jeg elsker deg.
Så i dag lar jeg øynene mine tale,
og hjertet mitt hviske det du allerede kjenner:
Gratulerer med dagen, min kjære.
“You are the best for me.”
“Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er mild.
Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke stolt.”
– 1 Korinterbrev 13:4
All min kjærlighet,
din alltid trofaste wife ❤️
Ja, forresten, vi får besøk av datteren vår i kveld og det blir en koselig dag. Jeg skal servere ovnsbaktlaks, potet, rømmedressing og agurksalat. Creme brulee til dessert og rullekake til kaffe til oss tre.
Liker du å feire bursdager?
I går da jeg åpnet mine øyne, var jeg så lykkelig på grunn av at jeg har litt energi og sola skinte. Jeg bestemte å dra til Rusaset vatnet for å gå en tur. Hr Happy ville ikke være med…så jeg dro alene.
Ved inngangen til Rusaset vatnet
Og her er vatnet. Det var så fredelig….
Selfie
Masse sopp, men jeg torde ikke å plukke
Mens jeg gikk, lyttet jeg på musikk gjennom You tube. Da jeg var ferdig med turen og ankommet bilen min og skulle legge tilbake øreproppen til laderen sin, fant jeg den ikke. Den falt vel fra vesken min underveis mens jeg holdt på å ta bilder. Jeg dro tilbake og undersøkt alle stedene jeg tok bilder og bøyd og på stien, men til ingen nytte. Fant ikke den og jeg ble så lei meg…jeg som har nettopp kjøpt den på Filippinene. Jeg var ferdig kropp og sjel etterpå.
Etterpå dro jeg til butikken for å se om jeg finner en ny en som ikke er så dyre. Men det koster jo skjorta.
Heldigvis, kan man kjøpe en billigere utgave på Temu. Jeg bestilte derifra isteden. Jeg håper bare at jeg blir fornøyd med øreproppen som jeg bestilte.
Jeg var så lei meg etter å miste øreproppen min, men da en venninne i menigheten spurte om hvem som har lyst til å være med på å steke vafler til elevene som slutter kvart på ett på skolen, dro jeg av sted allikevel for å hjelpe.
Her er en del av frivillige. Det var flere andre enn oss som var der.
Vi stekte flere brett med vafler
Vaflene er populære for elevene. Vi serverer gratis vafler og saft hver tirsdag….dele Guds kjærlighet til dem:) Menigheten vår står ved siden av barnaskolen.
Da fikk jeg gjort noe godt den dag og var ikke lei meg lenger.
Bruker du øreproppen for å lytte på musikk eller lydbok?
I går kveld, dro jeg og Hr. Happy til sjøen for å prøve å fiske sild og makrell. Men etter flere timer…fikk vi ingenting. Men vi fikk solnedgang i hvert fall.
Solnedgang er i skue i seg selv som forandre seg minutt per minutt. Så jeg fanget dem isteden av fisk.
Noen timer etterpå var det nordlys igjen, men det var ikke veldig tydelig tidlig på kvelden. Men jeg var kaputt og derfor sovnet med engang som en baby etter at jeg har lagt ned hodet på puten min:)
Bibelvers
En poetisk bønn om å stole på Gud når morgendagen er ukjent. Om å være takknemlig for hverdagens små mirakler, finne håp i mørket og overgi seg til Hans evige kjærlighet.
Bønn
Å Gud, du som er livets forfatter,
led oss når veien bøyer av inn i mysteriet,
når horisonten skjules for våre øyne.
Dine veier er høyere enn våre,
og likevel bærer du oss med utrettelig omsorg.
Morgendagen er et slør —
vi vet ikke om vi får hilse en ny dag,
om øynene våre får se solnedgangens glød,
eller vitne til vårens første blomster,
sommerens varme,
høstens gull,
vinterens stillhet.
Selv gaven av en ny fødselsdag er uviss.
Men du, Alfa og Omega, består —
trofast følgesvenn på hver en mil.
Lær oss tilfredshet i de små mirakler:
pustens stille rytme,
den usynlige gaven av luft,
de velsignelser som drysser gjennom hverdagen.
Selv om veien foran oss er skyggefull,
er ditt ord en lykt,
en flamme som styrker skjelvende føtter.
Hjelp oss å finne lys i vanskeligheter,
å oppdage i oss selv kraften til å tjene,
til å gi, til å elske,
til å forme selv det minste øyeblikk
til nåde for en annen sjel.
Vi åpner våre hender for deg, Barmhjertighets Gud,
og i overgivelsen blir vi gjort nye,
fortsatt voksende,
fortsatt blomstrende,
under ditt evige kjærlighetsvaktsomme blikk.
I Jesu navn, Amen.
