Eventyret om Prinsesse Museline – den modige heklede musa som drar på jakt etter Ostekrona. Et lite eventyr spunnet av garn og fantasi! 🧵🐭💗
Møt Prinsesse Museline, den modigste musa i hele Hekleheimen! Hun er ikke bare søt i sin rosa kjole – hun er også eventyrlysten, modig og har en uvanlig forkjærlighet for ost og pent håndarbeid.
En dag bestemte Museline seg for å finne den legendariske Ostekrona, som ble voktet av den fryktede Kattemageren. Med heklenålen som sverd og et nøste som følgesvenn, la hun ut på et eventyr fullt av garnfloker, latter og litt dramatikk.
Heldigvis endte alt godt – Museline vant kronen, og Hekleheimen fikk sin heltinne. Nå sitter hun på sofaen min og passer på nøstene, i tilfelle noen prøver å stjele dem igjen… 😄🧶
Vi kan sove, spise, arbeide, kommunisere, lære, lese, lytte, skape, trene, leke, tenke og til og med blogge. Alt dette er gaver Gud har gitt oss – evner og muligheter vi får bruke hver dag. Men ikke alt vi gjør, skjer gjennom Kristus.
Når vi sladrer, skaper splid, spiser og lever uten måtehold, jager etter rikdom bare for vår egen vinning, eller bruker kreativitet til å skade andre – da er det ikke Kristus som virker i oss. Han er hellig og rettferdig, og Han leder oss alltid til det gode.
Når Paulus sier at vi kan gjøre alt ved Kristus, betyr det ikke at vi får frie tøyler til å gjøre hva som helst. Det betyr at alt det gode, alt det som er rett og sant – det kan vi gjøre fordi Kristus gir oss kraft til det.
Vi kan elske når det er vanskelig, tilgi når vi er såret, tro når vi tviler, og reise oss når livet bryter oss ned. For det er ikke vi som bærer alt dette – det er Kristus i oss.
Jeg er korsfestet med Kristus, og jeg lever ikke lenger selv. men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever i kroppen, lever jeg ved troen på Gudstro Sønn, som elsker meg og ga seg selv for meg. Galaterne 2:20
Derfor skal æren ikke gå til oss, men til Kristus.
Han er vår styrke, vår kilde og vår kraftkilde. Når vi innser at alt godt kommer fra Ham, lærer vi å være takknemlige – og trygge på at Han også vil forsørge oss når livet er vanskelig.
🙏 Bønn
Kjære Gud, takk for at Du gir oss styrke til å leve, arbeide og tjene. Hjelp oss å ikke ta alt som en selvfølge, men se at alt godt kommer fra Deg. La oss bruke vår kraft, våre evner og våre muligheter til å gjøre det som gleder Deg. Gi oss visdom til å velge rett, og et hjerte som søker Deg i alt vi gjør.
Takk, Jesus, for at Du lever i oss. I Ditt navn ber jeg. Amen.
Det var en gang en bjørn som het Bjarne Fargeklatt. Han var ikke som de andre bjørnene i skogen – å nei! Mens de andre hadde brune eller grå pelsdrakter, spradet Bjarne rundt i oransje, lilla, grønt og hvitt som et levende regnbuegodteri.
De andre bjørnene pleide å si: «Bjarne, du ser ut som en strikkefeil!»
Men Bjarne bare lo og svarte: «Kanskje det, men jeg er i hvert fall lett å finne når dere mister meg på bærtur!»
En dag bestemte Bjarne seg for å vise verden at farger også kunne være heltemodige. Da en flokk småfugler hadde mistet reiret sitt i vinden, klatret Bjarne opp i treet og laget et nytt – av restegarn! Snart kvitret fuglene fornøyd i sitt myke, lilla-oransje rede.
Etter den dagen ble Bjarne kjent som Skogens Helt. Ingen kalte ham en strikkefeil lenger. De kalte ham heller «Den varme tråden som binder oss sammen».
Og hver kveld, før han la seg i hulen sin, knyttet Bjarne skjerfet sitt og sa stille: «Verden trenger mer farger – og flere som tør å bruke dem.» 💜🧡💚
📖 Filipperne 4:13 – «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»
Det står at vi kan gjøre alt ved Kristus som gir oss styrke. Men hva betyr egentlig alt? Denne refleksjonen minner oss om at det ikke handler om å klare alt på egen hånd, men å leve i avhengighet av Ham som gir oss kraft til å gjøre det gode.
Vi kan sove, spise, kommunisere, arbeide, lære, lese, lytte, være kreative, trene, leke, tenke – ja, til og med blogge. Men ikke alt vi gjør, skjer gjennom Kristus.
Når vi sladrer, spiser for mye, lever for oss selv eller bruker våre evner til å skade andre, da er ikke Kristus med i det vi gjør. Han er hellig, og Han leder oss til det som er godt.
Å gjøre alt gjennom Kristus betyr å leve slik at alt vi gjør bærer preg av Hans kjærlighet, nåde og rettferdighet. Det betyr å handle i tro, tilgi når det er vanskelig, vise omsorg, holde fast på håpet – og stole på at Han gir oss styrke til det.’
Når vi erkjenner at alt godt kommer fra Ham, kan vi også hvile i at Han vil bære oss når livet er tungt.
Det er ikke vi som klarer alt – men Kristus i oss. Æren er Hans alene.
🙏 Bønn
Kjære Gud, takk for at Du gir oss styrke til å leve, arbeide og elske. Hjelp oss å ikke ta noe for gitt, men se at alt godt kommer fra Deg. Når vi kjenner på svakhet, la oss huske at Du er vår kraft. La våre liv gjenspeile Deg – i ord, tanker og gjerninger.
Takk for at Kristus lever i oss og virker gjennom oss. I Jesu navn, Amen.
🧶 Jeg har heklet meg en Fantorang for mange år siden.
Det er offisielt: jeg har fått meg en ny romkamerat. Han er orasnje, han har store ører, og han har en snabel som ser ut som den prøver å suge opp alle bekymringer i rommet. Møt min helt egne heklede Fantorangen! 🐘✨
Jeg vet ikke om det er normalt å føle stolthet over et lite garnnøste som har fått sjel, men her sitter jeg altså – med et smil og en Fantorangen som stirrer på meg med sine store, litt forvirrede øyne. Han ser ut som han prøver å forstå meningen med livet… eller i det minste hvorfor han havnet på en oransje pute i stedet for på TV.
Heklingen gikk overraskende bra, selv om det til tider føltes som jeg prøvde å fange en rømling av en snabel som nektet å samarbeide. Ørene fikk jeg til på tredje forsøk – og ja, jeg snakket med dem underveis. («Nå må dere samarbeide, ellers blir dere asymmetriske for alltid!»)
Resultatet? En Fantorangen som er så sjarmerende skeiv at man ikke kan annet enn å elske ham. Han sitter nå på sofaen og passer på fjernkontrollen som om det var gull.
Jeg tror vi kommer til å bli gode venner. Og hvis noen spør meg hvorfor jeg heklet en Fantorangen, så svarer jeg bare: Hvorfor ikke? Verden trenger mer garn og glede.
«Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» — Johannes 15:5
Har du tenkt over hvor dypt forbundet vi egentlig er med Gud? Akkurat som et barn bærer likhet med sine foreldre, bærer vi Skaperens bilde. Vi reflekterer Hans natur når vi lever nært Ham – når vi holder oss koblet til vintreet.
Gud skapte oss i sitt bilde og kalte oss til å være fruktbare – ikke bare fysisk, men åndelig. Jesus minner oss om det samme: Vi er kalt til å bære frukt i våre liv – kjærlighet, tålmodighet, tro, fred, og godhet. Men det kan vi ikke klare alene.
Når vi mister forbindelsen med Gud, visner vi sakte. Men når vi blir i Ham, vokser vi – ikke fordi vi er sterke, men fordi Hans kraft flyter gjennom oss. Vår oppgave er å være koblet til kilden.
Gud valgte å virke gjennom oss, ikke uten oss. Uten Ham kan vi ingenting gjøre – men uten oss velger Han heller ikke å gjøre alt. Vi er Hans redskaper, Hans hender i verden.
Hvordan kan vi holde forbindelsen levende? Gjennom bønn. Når vi ber, lar vi Guds liv flyte gjennom oss. Bønn er ikke bare ord – det er pust, kontakt og kjærlighet. Gjennom bønnen bærer vi frukt, og den frukten gir ære til Gud.
🍇 Til ettertanke:
Hvilken «frukt» bærer jeg i livet mitt akkurat nå?
Er forbindelsen min til Jesus svak eller glemt?
Hvordan kan jeg be mer – ikke bare med munnen, men med hjertet?
🙏 Bønn:
Kjære Jesus, takk for at Du er vintreet som gir liv til grenene. Hold meg nær Deg slik at jeg kan bære frukt som ærer Deg. Når jeg føler meg svak, minne Du meg på at Din kraft er nok. Bruk meg som en kanal for Din kjærlighet. I Ditt navn ber jeg, amen.
En liten, hjemmestrikket klovn fikk meg til å tenke. Hvorfor skjuler vi oss bak masker – usynlige eller malte? Kanskje vi alle er klovner av og til, bare for å få andre til å smile.
Denne klovnen strikket jeg for en stund siden. Han er så fargerik, og hver gang jeg ser på ham, blir jeg lettere til sinns. Han bringer lys og farge inn i mørketiden. Merkelig, egentlig – at en liten klovn kan gjøre meg så glad.
Jeg husker en gang for mange år siden, da jeg var i sjuårsdagen til et av barnebarna mine. To klovner underholdt, og vi lo så tårene trillet. Jeg ble til og med dratt opp for å danse med dem – barna skulle velge den fineste bestemoren i salen, og de pekte på meg! Kanskje de hadde litt dårlig syn akkurat da, men jeg danset likevel, og det ble en herlig opplevelse.
Senere, da jeg så på bildene, slo en tanke meg. Disse klovnene fikk oss til å le, men var det noen som tenkte på menneskene bak maskene? Kanskje de selv hadde det vondt, men jobben deres var å spre glede. Det må være en tøff oppgave.
Og egentlig – er vi ikke alle litt som dem? Vi maler ikke ansiktet, men vi bruker usynlige masker. Ulike masker til ulike anledninger.
Hvorfor? Kanskje fordi vi ikke vil at andre skal se at vi har det vondt. Eller fordi vi vil bli likt, beundret, forstått. Noen ganger for å beskytte oss. Andre ganger for å skjule ensomheten. Eller for å spre glede, selv når vi selv er triste.
Men uansett hvilken maske vi bærer, kan vi ikke gjemme oss for Gud. For meg er det en lettelse. Han ser meg slik jeg er, med både styrke og svakhet. Jeg trenger ikke å late som for å bli elsket – Han elsker meg akkurat som jeg er. Det gjelder oss alle. Vi trenger ikke opptre som klovner for Gud. Vi kan komme som vi er, og Han tar imot oss.
Jeg jobbet på et aktivitetssenter for eldre. Jobben min var å aktivisere, å skape glede. Ofte tok jeg på meg en usynlig maske, for jeg har også tunge dager. Men jeg kunne ikke la det gå ut over dem. Så jeg smilte, tullet, lo – og ble en slags klovn for dem. Og det merkelige var at når jeg så de eldre le, smittet det over på meg. Jeg glemte mine egne bekymringer. Latteren gjør noe godt – både for kropp og sjel.
Jeg har hørt det sies: “A laugh a day keeps the doctor away.” Og jeg tror det er sant.
Latter er den beste medisinen. Så gå ut, vær en klovn – og spre litt glede rundt deg i dag.
Møt Stripe – en søt og forvirret liten bamsenhund som legger ut på eventyr for å finne ut hvem han egentlig er. Et varmt og morsomt eventyr om å være seg selv – med garn, humor og hjerte.
Det var en gang en liten skapning som bodde på en kontorstol. Han het Stripe – fordi, ja, du gjettet riktig – han var stripete som et sukkertøy i oransje og hvit.
Stripe var ikke helt sikker på hva han egentlig var. Var han en bamse? En hund? Eller kanskje en hemmelig blanding av begge, en slags «bamsund»? Hver gang han så seg i speilet, ble han like forvirret. «Jeg har ørene til en hund, men kroppen til en bamse … kanskje jeg bare er meg selv?»
En dag bestemte Stripe seg for å finne svaret. Han dro ut på eventyr (så langt som til stua). Først traff han en ekte bamse som satt i sofaen.
«Hei,» sa Stripe høflig. «Tror du jeg er en bamse?» Bamsen så lenge på ham. «Du er altfor stripete til å være en vanlig bamse,» sa han. «Men du har en god klemmauraura – så du kan være en del av oss.»
Fornøyd gikk Stripe videre, helt til han møtte en liten heklet hund liggende på gulvet.
«Hei,» sa Stripe. «Tror du jeg er en hund?» Hunden logret (så godt den kunne med heklet hale). «Tja, du har nese for eventyr, og ørene dine er ganske stilige – så du passer fint inn blant oss også!»
Stripe smilte. «Så jeg kan være begge deler?» «Selvsagt!» sa hunden. «Det viktigste er ikke hva du er, men at du er deg.»
Og slik ble Stripe kjent som den første offisielle bamsenhunden i nabolaget – elsket av alle, uansett om han sa «voff» eller ga en klem.
Moral: Du trenger ikke velge hvem du er – du kan være litt av alt og fremdeles helt perfekt! 💕
