Vi har vel i løpet av vår tid her på jorden mistet noe eller noen…og som regel likte vi det ikke.
Tenk å miste nøkler til hus og bil..da er det katastrofe.
Eller å miste jobb, hus, kjæledyr, ære eller penger. For å ikke snakke om vettet…da er da bare en vei å gå.
Jeg har mistet nylig noen som har vært en viktig del av livet mitt . Denne damen traff jeg i jobb sammenheng. Jeg skulle være hennes pleieassistent pga hun har fått en sykdom som begrenset hennes kapabilitet til å stelle hus og hjem og seg selv. Jeg var litt nervøs den første gangen jeg skulle til henne. Jeg hadde tanker som: hva om hun ikke likte meg pga at jeg er en utlending…eller tanker som hva om denne damen er sur og grinete og vanskelig å ha med å gjøre. Men det visste seg at jeg hadde ikke noe å frykte. Fra første stund fikk vi god kontakt og tidene med henne har vært bare koselig. Jeg hjalp henne en gang i uka med det som trengs å gjøre og jeg brukte også tiden til å være sammen med henne ordentlig ettersom hun bodde alene og ungene bor så langt unna. Vi hadde lest avis ilag, løst kryssord, laget kort, forskjellige ting og tang, tok bilder, laget dikt og jeg trillet henne mye ute når været tillater det. Vi snakket mye om vær og vind, familier, samfunnet ellers og vår tro til Gud. Hun sa til meg engang at hun ikke leser bibel hverdag som jeg gjør, men hun ber Fader vår hver kveld før hun lukker øynene. Da ble vi enige at vi treffes i himmelen engang.
Etterhvert, ble hun så dårlig at hun flyttet til sykehjemmet. Jeg ble hennes støttekontakt og vi ble enda mer knyttet til hverandre. Da fikk jeg enda mer mulighet til å gjøre forskjellige aktiviteter med henne. Jeg merket at hun blomstret opp pga. god stell på sykehjemmet og tidene hun har brukt på aktivitetsenteret hvor jeg også jobber og når vi har vært sammen ellers. Etter en stund, sluttet jeg som hennes støttekontakt og fikk andre oppgaver på sykehjemmet. Men hver gang jeg hadde anledning, hentet jeg henne slik at hun kunne delta i forskjellige aktiviteter eller trillet henne ute når det er fint vær. Hvorfor gjorde jeg den lille ekstra for henne da? Jeg savner hennes selskap. Jeg likte henne så godt. Selve kvinnen er bare god og uskyldige på samme måte. Presten nevnte i talen at hun har vært Frøken uskyldig:) I tillegg hadde hun en sykdom som får henne til å glemme mye, men da jeg kom tilbake en dag etter å ha vært borte i fire ukers ferie, husket hun fortsatt hvem jeg var og navnet mitt. Der og da, kapret hun mitt hjerte og hun ble min yndlings pasient. Det er ikke lett for de eldre å uttale navnet mitt og huske det i tillegg, så for meg var det veldig artig når hun gjorde det.
Men brått døde hun bare 61 år gammel. Det kom som et sjokk for familien, meg og for alle sammen ellers. Jeg tok en fri dag fra jobben for å være med på begravelsen og ta et siste farvel med denne damen som jeg kommer til å savne mye. Rart med dette her. Hun er ikke min slekt engang, men hun har vært en mor/søster/ venninne for meg. Det var både rørende og tøft å ta farvel til henne, men slik er nå livet. Man må være gå videre med den uansett hva som skjer. Jeg har i hvert fall en grav å besøke fra nå av og til jeg og hun møtes igjen til himmelen en vakker dag.
Har du noengang mistet noe eller noen som betydde mye for deg?
Avslutter innlegget med en disse ordene:
Følg alltid din innskytelse når det gjelder å glede andre!
JOY