For mange, mange år siden – ja, det må være mange år siden, for jeg er 63 nå – gikk jeg gjennom en av de vanskeligste periodene i livet mitt. Tårene var mine daglige følgesvenner, og jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen jeg befant meg i.
En dag inviterte storesøsteren min meg med på et bibelmøte. Jeg vokste opp i et katolsk hjem, lærte å tilbe Gud slik katolikker vanligvis gjør, men etter mange ubesvarte bønner begynte jeg å miste håpet. Jeg hadde allerede begynt å gå i en metodistkirke på den tiden, fordi faren til barna mine i Filippinene – mannen som gjorde livet mitt vanskelig – var metodist. Jeg oppdaget at prekenen der ofte var mer levende og forståelig enn det jeg var vant til fra den katolske messen.
Men den dagen, da søsteren min hentet meg og vi gikk til dette møtet i en “born again”-menighet, skjedde noe spesielt. Idet jeg gikk inn i det store konferanserommet, kjente jeg en merkelig, men vakker atmosfære jeg ikke kunne forklare. Folk var så vennlige, smilende og varme.
Da lovsangen begynte, føltes det som om jeg hadde trådt inn i en himmelsk sfære. En kvinne kom frem for å forkynne – og det overrasket meg, for jeg var vant til at det var menn som talte. Men jeg ble sittende, helt oppslukt. Ordene hennes traff meg rett i hjertet, og jeg merket ikke engang at tiden gikk. Jeg ønsket bare å høre mer.
Til slutt spurte hun om noen ønsket å ta imot Jesus som sin Herre og Frelser. Jeg vet ikke helt hvor motet kom fra, men jeg reiste meg og gikk frem – eller kanskje det var noe, eller noen, som dro meg dit. Jeg ønsket å møte denne Jesus som hun beskrev så vakkert.
Da hun så vidt la hånden sin på hodet mitt, falt jeg bakover – og heldigvis sto det folk klare til å ta imot meg. De visste tydeligvis at dette kunne skje.
Det var mitt første møte med Den hellige ånd.
Jeg kjente all styrke forsvinne, og det var som om jeg fikk se livet mitt som en film – og samtidig kjenne Guds kjærlighet og tilgivelse fylle meg. Tårene rant som en elv, men det var ikke sorg – det var renselse, frihet, og fred. Jeg følte meg vektløs, som om jeg fløt, og etterpå var jeg fullstendig fornyet.
Fra den dagen ble alt forandret. Jeg fikk håp. Jeg fikk visshet om at Gud alltid vil være med meg – uansett hva som skjer. Og det har Han virkelig vært.
Jeg er her i dag, løftet opp fra ødeleggelsens grop, gjenopprettet, og gitt et nytt liv.
Jeg er en lykkelig kvinne – akkurat slik navnet mitt betyr.
(repost)
