Filippinene. Landet jeg kom fra.

Hva betyr egentlig et hjem? Hjemplassen? Eller hjem man har skaffet seg i ettertid? Men hva om man blir født i et annet land som meg og er nå bosatt i Norge? Hvor er mitt egentlig hjem? Jeg føler meg som en utlending på begge steder uansett om jeg er på hjemlandet mitt eller i Norge. Det er ikke en klage. Jeg spesifiserer bare en fakta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Utsikten fra min mors veranda på Filippinene. Risåker!

Forrige gang jeg var hjem på Filippinene, der jeg kom fra, føltes det som jeg var hjemme, men ikke helt.  Jeg snakket morsmålet, spiste filippinske retter og alle rundt meg, ligner meg. Vi har den samme brune huden og svarte håret, selv om noen andre har også farget hårene. Men man vet jo  at under de fargete hårene, var det i grunnen svarte hår. Men, jeg er ikke lenger helt som dem. Jeg har merket at tankegangen min er blitt fornorsket. Og det er mye i filippinske kultur som jeg synes bør forandres. Kultur som for meg  var helt naturlig, før jeg reiste til Norge. 

 Forskjellige frukt som selges på gata

For eksempel, når noen kommer tilbake til  filippinene på ferie fra utenlands, tar slektningene eller venner som en selvfølge at den som kom skal spandere på dem når alle skal ut på middag, tur eller utflukt. Det høres nesten rart ut hvis du som er kommet på ferie skal forvente at de andre skal betale sin del. Filippinske folk tror at alle som kommer til å tilbringe ferie der har mye penger og det er bare en naturlig ting til å gjøre. Spandere til alle. Slik gjør man ikke i Norge. Man betaler hver sin del unntatt det er noen som har sagt at han eller hun har lyst til å spandere. I grunnen er jeg glad for at jeg kan glede noen, men jeg har andre tankemåte nå og mener at det skal  ikke være en selvfølge.

Men hvorfor føler jeg meg som en gjest der og ikke hjemme? Det kan være fordi at jeg har ikke mine egne ting, ikke min egen seng og må ta hensyn til de som bor der. Jeg har ikke arbeid der og er bare der på besøk hos moren min, barna og barnebarna. Og de har sine egne rutiner.  Misforstå meg rett. Jeg er glad i familien min der og mine landsmenn og er jeg har ikke imot å ha en filippinsk opprinnelse. Men jeg er også takknemlig  for å ha kommet til Norge. Oppleve andre kulturer og fire årstider, som vi ikke har på Filippinene.

I Norge, har jeg mine egne ting. Jeg jobber her. Og mine venner bor her, selv om jeg har mange venner i blogverden. Egentlig, her er hjemme mitt nå, selv om jeg ser ikke ut som en nordmann. De er et ordtak på engelsk ” Home is where your heart is”. Og det er jo her i Norge mitt hjerte ligger nå. Hos mannen min og vår datter. Hos Norges befolkning.  Vel, det høres rart ut, men slik ble det etter mange år i Norge. Hjemme eller ikke!

Dagens ord:

Ta vare på klokskap og omtanke, og slipp dem ikke av syne, min sønn.

Da blir de til liv for deg, og et vakkert kjede på din hals.

Ordspråkene 3: 21-22

PS: Et innlegg jeg hadde publisert før da jeg hadde

nesten ingen lesere:)

 Tittel:
Utlending i Norge siden 1989 – nesten norsk, men fortsatt meg selv

🌼 Kort beskrivelse:
En ærlig og humoristisk introduksjon til hvem jeg er – en utlending som kom til Norge i 1989, ble litt fornorsket underveis, men som fortsatt bærer med seg troen, varmen og takknemligheten for livet. Her deler jeg litt om meg selv, jobben min, troen min og gleden over å være akkurat den Gud har skapt meg til å være.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Utlending i Norge siden 1989

Yes! Jeg er en utlending som kom til Norge i 1989. Det begynner å bli lenge siden nå, og jeg føler meg nesten som en nordmann. Selv om jeg har blitt fornorsket på mange områder, ser jeg fortsatt ut som en utlending. Det gjør meg ingenting – jeg har jo gratis brunfarge året rundt! Selv om jeg av og til kunne ønsket meg litt lysere hud, så prøver jeg å være fornøyd med meg selv slik jeg er.

Siden dette er min første bloggpost her, bør jeg jo presentere meg selv. Tittelen på bloggen min er “Foreigner at 50”, og det stemmer ganske bra – jeg er en utlending og er over 50 år, faktisk 51. Jeg er en dame med mange interesser, og blogging er en av dem. Jeg hadde to andre blogger på engelsk: josynotepad.blogspot.com og willyouhearfromme.blogspot.com.
Men siden jeg bor i Norge, bør jeg jo snakke og skrive på norsk også! Dermed startet jeg denne bloggen for å bli bedre i det norske språket. Norskferdighetene mine har nemlig blitt litt dårligere i det siste, på grunn av mye lesing og skriving på engelsk og morsmålet mitt.

Jeg liker også å fotografere og lage forskjellige ting – som kort, heklede og strikkede kosedyr og lignende. Jeg liker å se filmer og prøver å trene tre ganger i uken.

Men det viktigste om meg, som jeg vil at andre skal vite, er at jeg er en personlig kristen. Hva mener jeg med det? Jeg er rett og slett bibelfrelst. Jeg elsker å lese Bibelen. For meg er den hellig og den er min rettesnor i livet. I Guds ord finner jeg inspirasjon i hverdagen. Den lærer meg å bli et bedre menneske og å elske min neste.
Men bevares – jeg er ikke perfekt! Hvem er vel det? Det er derfor jeg trenger Gud i livet mitt. Han er den som er perfekt, og det er godt å ha Ham som Far – som lys og kilde. Da slipper jeg å vandre i mørket, for jeg går sammen med Ham.

Denne bloggen handler egentlig om livet mitt i Norge. Av og til kommer jeg kanskje til å fortelle litt om fortiden også – og det synes jeg er ganske spennende! Jeg føler meg litt som Askepott, egentlig. 😊

Jeg håper å bli kjent med mange norske bloggere – det er jo mange flotte mennesker der ute!

Jobben min består av å aktivisere eldre, for jeg er nemlig aktivitør. Og åh, som jeg elsker jobben min! Jeg får bruke kreativiteten min, og det gjør hverdagen både meningsfull og hyggelig. Det er mye latter på jobb, for jeg er en dame med godt humør – og de eldre er så snille og elskelige. Jeg synes det i hvert fall!

Kanskje du begynner å bli lei av å lese om meg nå, så jeg slutter mens leken er god. Vi snakkes igjen i neste bloggpost!

En tanke til å fundere på:

En ekte venn er en engel som holder deg oppe når vingene dine har glemt hvordan det er å fly. 🕊️

Hei! 👋
Jeg er en utlending som kom til Norge i 1989 — veldig lenge siden nå! Jeg føler meg nesten som en ekte nordmann. Selv om jeg har blitt fornorsket på mange områder, ser jeg fortsatt ut som en utlending. Vel, det gjør meg ingenting. Jeg har tross alt gratis brunfarge hele året! Selv om jeg noen ganger kunne ønske meg litt lysere hud, prøver jeg å være fornøyd med den jeg er.

Siden dette er mitt første blogginnlegg her, tenkte jeg at jeg burde presentere meg.
Bloggen min heter “Foreignerat50”, og det er akkurat det jeg er — en utlending som har passert 50 (jeg er 51). Jeg er en dame med mange interesser, og blogging er en av dem. Jeg har to andre blogger på engelsk: josynotepad.blogspot.com og willyouhearfromme.blogspot.com. Men siden jeg bor i Norge, bør jeg jo snakke og skrive på norsk. Derfor startet jeg denne bloggen — for å bli bedre i det norske språket. Norsk­kunnskapene mine har blitt litt dårligere i det siste, fordi jeg har skrevet og lest så mye på engelsk og morsmålet mitt.

Jeg liker også å fotografere og lage forskjellige ting, som kort, heklete og strikkede kosedyr osv. Jeg liker å se filmer, og jeg prøver å trene tre ganger i uken. Og det viktigste om meg: jeg er en personlig kristen. Hva mener jeg med det? Jo, jeg er rett og slett bibelfrelst. Jeg elsker å lese Bibelen. For meg er den hellig og min rettesnor i livet. I Guds ord finner jeg inspirasjon i hverdagen, og det lærer meg å bli en bedre person og elske min neste. Men bevares — jeg er ikke perfekt! Hvem er vel det? Det er derfor jeg trenger Gud i livet mitt. Han er den som er perfekt, og det er godt å ha Ham som en Far, som lys og kilde til kraft. Da slipper jeg å vandre i mørket når jeg går sammen med Ham.

Denne bloggen handler om mitt liv i Norge. Av og til vil jeg også fortelle om fortiden min — og det synes jeg er spennende! Jeg er som Askepott, egentlig. ✨
Jeg håper å bli kjent med mange norske bloggere — og kanskje noen kjendiser også? 😉

Jobben min består av å aktivisere eldre, for jeg er nemlig aktivitør. Å, som jeg elsker jobben min! Der får jeg være kreativ, og det gjør hverdagen hyggelig og meningsfull. Det blir mye latter på arbeid, for jeg er en dame med godt humør — og de eldre er bare så snille og elskelige. Synes jeg, i hvert fall.

Kanskje du begynner å bli lei av å lese om meg nå, så jeg slutter mens leken er god. Vi snakkes i neste bloggpost! 😊

En tanke å fundere over:
En ekte venn er en engel som holder deg oppe når vingene dine har glemt hvordan det er å fly.

Hilsen,
Joy (Happy) (Navnet mitt betyr “glede”)