Svarting! Meg?

Svarting! Meg?

Sterke ord. Det er ikke mange som bruker det ordet pga. det er noe rasistisk i det.

Jeg kom på å huske det ordet som det var i går, etter at jeg en dag så et oppslag i avisa om innvandrer kvinner med høy utdanning er taperne på jobb markedet.


 

 De sliter med å få arbeid, selv om de har mye utdannelse fra før. Jeg skjønner jo hvorfor. Det er språket og det ligger kanskje fremmed frykt uansett hvor man er. Jeg tenker på hvor godt jeg har det nå og hvor heldig jeg som har arbeid som jeg elsker og trives. Men veien dit krevde også veldig mye av meg.

Tilbake til ordet « svarting.»

Det var en kald og trist dag da det skjedde. Jeg gikk en tur til butikken. Da kom det plutselig noen ungdommer syklende forbi som var kledt i svarte jakker. Jeg måtte vike fra siden for å ikke være i veien for dem. Plutselig hørte jeg en av dem sa « svarting». Og andre kikket bare på meg. Jeg ble veldig overrasket. Hadde ikke forventet å bli kalt en « svarting.» For det første, er jeg ikke svart, men brun. Jeg er ikke fra Afrika, men fra Asia. Og i tillegg, bestefaren min var fra Spania. Og jeg er ikke helt asiatisk heller.  Hvorfor sa han det? De var jo alle sammen kledt i svarte jakker som betyr et de liker svarte farger.  Plutselig, kom tårene rennende fra mine øyne. Kanskje jeg kunne ha ropt tilbake « bleking» til gutten, men jeg gjorde ikke det. Å gjøre det samme som den ungdommen hadde gjort mot meg, gjør jeg bare meg selv lik ham.  Jeg kan jo ikke forvente at alle  liker utlendinger , med tanke på en del utlendinger som kanskje er bare en byrde for samfunnet. Som utlending, fikk jeg høre at vi hadde ikke grunn til å klage, for da kunne vi bare dra tilbake der vi kom fra.

Hva gjør man når man opplever slik?

Skal jeg bare tolerere a bli kalt svarting? Hva er egentlig galt med å være svart? Er hvite folk mye bedre enn svarte folk? Eller omvendt? Er hvite folk mer intelligente enn svarte folk? Hva med fargen på blodet? Er det forskjell der da?  Ja, håret mitt er svart, men huden er det ikke. Forresten, om sommeren, bruker de fleste å sole seg for å bli brun. Jeg har det gratis. Mitt ønske er å bli lysere isteden. Typisk for oss som ble født med brun hud.

Jeg kan jo skjønne at å være annerledes kan ikke være så greit enten du er hvitt eller svart. Man kan jo bli mobbet av forskjellige grunner også. Jeg ble mobbet i hjemlandet mitt også pga. et handikapp og fattigdommen. Så, mobbing foregår  hele verden.

Rasisme kan man jo oppleve i forskjellige måter pga uvitenhet. Hvordan kunne jeg si det?

Jeg husker den gangen jeg og min mann ble kjærester. Det var en eldre dame som sa til ham at hvis bestemoren hans hadde levd, ville ikke det skje. Hun kom ikke til å tåle at en utlending bli innlemmet i familien. Vel, jeg ble jo tatt imot av familien til min mann med åpne armer. Men, så kom den eldre damen til sykehjemmet. Hun ble kjent med meg. Og det som skjedde etterpå var uventet. Hun sa at min mann har vært heldig som har meg som kona fordi jeg er både flink og snill. Hun er blitt så glad i meg og ville kjøpe gaver til meg for å vise sin takknemlighet. Meg jeg sa at vi hadde ikke lov til å ta imot gaver og at det holder at hun liker meg.

 

Jeg har bodd og jobbet i Norge i mange år og jobber nå som leder på aktivitetssenteret på sykehjemmet. Men, jeg opplevde også rasisme fra en som har vært hos oss på praksis for noen år tilbake. Da hun begynte der, ville hun ikke samarbeide med meg. Plutselig, ville hun bestemme alt som skulle foregå på arbeid og jeg fikk ikke snakke eller gjøre det jeg vil på arbeid. Hun finner alltid noe galt om meg og måten jeg jobber og snakker. Jeg kunne ikke skjønne det fordi ledelse hadde bare gode ord om meg og brukere elsker meg og skryter av meg. Jeg er til og med utdannet aktivitør og har fagbrev om det og fikk meget bestått som karakter. Så, jeg må jo kunne om faget mitt.  Men hun mente noe annet. At jeg ikke skjønner noe som en utlending. Jeg hadde gruet med til å dra til jobben da og mistet nattsøvnen. Men denne damen ser jo negative om alle. Det var ikke bare meg det var noe galt med. Alle andre og systemet. I tillegg, ingen liker henne pga. oppførselen hennes. Jeg syntes egentlig synd på henne som ikke skjønte at det var hun egentlig som burde forandret seg. Da hun skulle fornye praksis perioden sin, takket jeg nei og ga en skriftlig forklaring til ledelsen og NAV hvorfor og det skjønte meg. Etterpå fikk jeg høre fra bygda at jeg må ikke tro at jeg er noe. Jeg må vite at jeg er bare en utlending og ikke kunne bestemme over alle. Men, det gjør jeg ikke heller.  Hver gang jeg treffer henne på gaten eller butikken, måler hun meg fra hodet til tå. For min del, kan hun bare gjøre det. Jeg har jobb, og hun har ingen. Det er hun det er mest synd på.

En eldre dame kom en dag på aktivitetssenteret der jeg jobber og jeg ønsket henne velkommen. Da fikk jeg kjeft og hun sa det klart at jeg hadde ikke noe rett å ønske hun velkommen fordi hun er født i Norge. Jeg er bare en utlending som kom etterpå. Ikke kunne jeg kle på meg riktig som en norsk heller. Men, jeg er jo unnskyld fordi jeg visste jo ikke noe bedre.  Hvordan skulle man da reagere etter det? Ja, ja. Jeg måtte respektere hennes meninger og sa bare at folk er forskjellige og vi har forskjellige smak.  Etter min mening, hun ser ikke elegant ut heller, men jeg sa ikke det til henne.

Misforstå meg rett. Jeg skriver ikke dette for å svartmale nordmenn. Jeg har møtt mye godhet, blitt respektert og fått et godt liv i Norge. Det er bare noen episoder som ikke har vært gode, men pga. disse episodene, lærte jeg meg å vise toleranse og forståelse. Jeg tenkte at det var sikkert en grunn for at folk oppfører seg slik. Enten har det ikke bra med seg selv eller at de er syke. Jeg skjønte det at uansett hva man gjør, kan man ikke tilfredsstille alle.

I dag, hadde vi faktisk besøk av en lærer, som var sammen med en elev på videregående skole. De skulle være der for å observere og være sammen med oss i alle aktivitetene. Før hun dro, sa hun til meg at hun var veldig imponert over jobben jeg gjør med de eldre. At jeg er  veldig flink som leder og har omsorg for alle og selv om det var mye å gjøre, jeg håndterte det utmerket godt. Det var gode ord å ha med seg. Så, selv om jeg ble kalt som en svarting en gang,  var det  ikke noe i forhold til så mye gode ord jeg får høre fra andre her i Norge. Ja, det er godt å være svart i Norge.

 

JOY

 

                                                                                  JOY