Stolthet??.
Mange lider av det – selvtilstrekkelighet.
De sier: “Jeg klarer meg selv. Jeg trenger ikke Gud.”
De mener de kan gjøre gode gjerninger uten Skaperen,
at de kan forsørge seg selv og bygge sine egne liv.
Fariseerne trodde også på sine egne gjerninger,
men hjertene deres tilhørte ikke Gud.
De var fylt av selvrettferdighet.
Men ingen av oss er perfekte.
Likevel kan man noen ganger tro det –
når man hører hvordan enkelte snakker om andre.
Det kan virke som om de aldri gjør feil.
Vi bruker ofte forstørrelsesglass når vi ser på andre,
men solbriller når vi ser på oss selv.
Hver og en av oss blir dømt på ulike måter –
for hvordan vi snakker, skriver, kler oss, jobber,
for utseende eller oppførsel.
Ofte føler vi oss ikke frie til å være oss selv,
for vi er redde for å skille oss ut.
Men det er jo nettopp forskjellene våre som gjør oss unike.
Jeg peker ikke finger mot noen.
Jeg er ikke bedre selv.
Jeg er helt avhengig av den store makten –
av Gud – for å finne og følge den rette veien.
C.S. Lewis sa det så treffende:
“En stolt mann ser alltid ned på ting og mennesker.
Og så lenge man ser ned, kan man ikke se noe som er større enn seg selv.”
Så sant.
Stolthet gjør oss blinde for det hellige,
mens ydmykhet åpner hjertet.
Bønn
Far, jeg ber:
La oss forbli ydmyke.
Du har skapt oss forskjellige,
slik at vi kan utfylle og hjelpe hverandre.
La oss aldri glemme hvem du er.
For uten deg kan vi ingenting gjøre.
Det er du som gir oss livet,
og tar du pusten fra oss, er vi ikke mer.
La oss derfor bruke livet du har gitt oss
til å spre lys og liv rundt oss –
til å være til oppmuntring og inspirasjon for andre. 🌿
(repost)