Hva er dine tanker om alderdommen?
Jeg vet ikke hva som skjer med meg i det siste…men jeg tenker mye på alderdommen selv om jeg føler meg ikke gammel ellers til tross for mine rynker og vonde muskler og ledd:)
Ettersom jeg jobber på et sykehjem, ser jeg mye innblikk i de eldres hverdag og har blitt rørt av å se tilstandene som jeg har ikke makt til å forandre. Det er bare livets gang. Ensomheten…sykdommen…glemsomheten…
Man får spørsmål fra en eldre dame som ” Har du sett oldemoren min? ” Ellers damen ville hjem til småbarna sine for stakkars dem som skulle komme fra skolen og ikke får middag. Noen leter etter mannen sin som har vært død i mange år. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å få dem til å forstå hva som er realiteten. Men jeg har ikke en tryllestav. Jeg er heldig likevel som jobber der fordi jeg kunne gjøre dagen deres hyggeligere med forskjellige aktiviteter som får dem til å glemme de vonde, smerte og savn. Har gode stunder sammen med dem, lærer mye fra dem. Artig å høre dem fortelle om deres yngre dager, forskjellige yrker, meninger osv. En dag blir det kanskje omvendt. Da er det jeg som skulle fortelle om min yngre dager…
Jeg tenker på min alderdom…hvordan blir jeg når jeg blir gammel? Kommer jeg å snakke bare med morsmålet mitt som ingen forstår? Blir jeg en grinete dame som får andre til å avsky meg? Hva om jeg ikke fikk lenger til å stelle meg selv…blir liggende og ikke kunne snakke? Jeg får sikkert ikke engang mulighet til å besøke familien min på Filippinene og de ikke kunne besøke meg heller pga avstanden. Hva da? Ville jeg leve siste tiden i mitt liv i ensomhet? Det er mye å grue seg for egentlig…men det er egentlig ikke noe vits i det. For da ødelegger jeg min nåtiden. Da er det fint at jeg har en blogg hvor jeg kunne skrive mine tanker og dagbøker hvor jeg skriver mer ellers om alle ting. Kanskje, det blir min lesestoff på gamlehjemmet. Å minnes de gamle dager.
Hva med deg? Tenker du mye på alderdommen?
Ja, ja…nok med sentimentalitet…
Denne bestemoren har faktisk vært på en ute tur. Jeg tenker at jeg må gjøre det mens jeg kan fordi man vet aldri når det blir slutt.
Jeg syklet en tur for å klatre opp på det lille berget som dere ser foran.
blomster ved veikanten
gikk forbi Tarzanskogen…
gjett hvem som koser seg med middagen sin
mens andre er på date?
nå er jeg kommet litt opp i høyden
men litt igjen
lenger opp
nå er jeg på toppen…det begynte å regne litt
fint å være på toppen…
Mens jeg var oppe her, fikk jeg til å tenke at slik er livet.
Vi blir lykkelig hver gang vi når toppen av fjellet uansett hvilket type fjell vi klatret over. Problem….utfordringer…Tøft mens vi holder på med, men godt når det er over.
Mens jeg funderte over dette her, blir jeg minnet om Guds ord: Kast deres bekymringer til meg og jeg vil gi dere hvile.
Hva med deg?
Liker du gå turer? Er du glad når du møter utfordringer eller blir du sliten bare ved tanken?
JOY