Jeg sendte melding til en venninne og minnet henne om igjen om møte vi skulle den dagen.Etterpå sa hun til meg at det var bra jeg hadde ikke gitt opp, hvis ikke hadde hun gått glipp av det herlig felleskapet vi hadde hatt den kvelden sammen med ” Foreigners Seeeking The Truth Group.
Dag 7: Nevn 3 ting du er takknemlig for uken som har vært
Egentlig det skule være flere for jeg er takknemlige for så mange ting, men skiver tre:)
1. Takknemlig for alle som tok seg tid til å besøke bloggen min og leste innleggene og la igjen hjertevarme kommentarer. Takk til alle!
2. Takknemlig for alle frokostene og middagene som min mann hadde tilberedt hele uken og for han omsorg særlig i går da jeg var darlig. Tok til og med badevask for meg.
3. Takknemlig for alle prosjektene som jeg satt i gang og ble ferdig.
Der er mitt bidrag. Takk Miss Mommy for utfordringen:)
Og kanskje jeg er også takknemlig for den vakre naturen som jeg fikk fanget med mitt kamera:)
en ekstra….fanget i lenker
Vårtegn
naturens blomst…denne fant jeg på min datter huske som faren hadde laget da hun var en liten pike. Nå er hun 21 år.
Enn du? Hadde du mange å være takknemlige for uken som har gått)
Igjen forsetter jeg å dele historien min, ikke for å få sympati eller at andre skal synes synd på meg, men for å inspirere andre at uansett hvor vanskelig fortiden hadde vært, så er det håp for hver og en.
Min far er en sønn av en spansk ektepar som kom til Filippinene for mange år siden. Filippinene var under spansk herredømme i mange hundre år. Faren min er halvt spansk og halvt filippinsk. Det betyr at jeg har et kvart spansk blod i meg. Jeg er jo en blanding av to forskjellige folkeslag, som en dag skulle også gifte seg med en mann fra et annet land.(norsk) og skulle få en datter som skulle være en blanding av to forskjellige hudfarger. De sier at det blir fine barn av det. Ja, ja. I mine øyne er barna mine fine, uansett hva andre sier. Alle foreldre synes at deres barn er de fineste i verden. Når jeg tenker meg om, så er giftermålet mellom to forskjellige folkeslag noe for seg. Tenk å være gift med en person med helt annen kultur, hudfarge og språk! Det er som å løse et puslespill der alle brikkene må falle på plass før du kan se det ferdig verket. Som å bli født på nytt og lære alt fra begynnelsen. Og dette er i mitt tilfelle som kom til Norge i 1989. En ny verden åpnet seg for meg. En verden som var annerledes enn den jeg var vant med.
Men tilbake der jeg kom fra. Om min farfar. Jeg så noen av brevene som han hadde skrevet på spansk språk da jeg var en liten jente. Det lå i et skap. Han signerte: Don Felipe Vidal. ” Don” er et ord som titulerer rike spanske folk på den tiden. Hvis jeg bare visste da hvor viktig det vil være for meg å ta vare på brevene, ville jeg beholdt dem. Mitt eneste skriftlig minne fra min farfar. Hvordan var farfaren min? Var han snill eller streng? Jeg glemte å spørre faren min. Jeg som ville vite om alt, tenkte ikke på det. Hadde vel mer enn nok med daglig slit. Jeg så en bror av han som levde da, men torde ikke å snakke med han. Han var en rik mann og bodde i et stort hus. De få gangene vi ble sendt dit for å spørre om hjelp var ikke mye suksess. Han ville ikke hjelpe. Føltes ut som han skjemtes av oss.
Egentlig, skulle jeg ha lært det spanske språket. Det filippinske språket er blandet med mange spanske ord fordi vi var under spanske herredømme i mange år. Men, jeg kunne bare noen spanske ord. Uno, dos, tres, cuatro, cinco…… Uansett er det for sent å begynne med det nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og det norske språket.
Men hva med foreldrene mine? Jeg undret på hvor de traff hverandre. Så en dag spurte jeg min far hvor han møtte min mor. Og hvordan var det å kurtisere henne. Måtte han gjøre som de fleste ungkarene gjør? Tok han med seg en gitar og sang utenfor vinduet hvor moren min bodde for å fange hennes oppmerksomhet? (Det var slik mannfolkene gjorde på den tiden i hjemlandet mitt). Leide han noen andre for å synge? For det kunne man gjøre hvis man ikke hadde en fin sangstemme, som faren min. Og jeg uheldigvis arvet den genen. Til skrekk og gru til dem som hører. Ettersom han var rik da, kjøpte han gave til henne? Hadde moren min mange beundrere? Hadde han ikke kjæreste før? Han er jo atten år eldre enn moren min.
Faren min fortalte meg at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor selv var en datter av en av deres leietakere i et av de landene de eide. Han så henne plante ris en sol skinnende dag. Og det var «kjærlighet ved første blikk» for ham. En vakker kvinne med en Cocacola kropp (de gamle, små cocacola flaskene) og han kunne bare ikke glemme henne. “Kunne ikke spise, kunne ikke sove” før han endelig tok en avgjørelse. Han ville gifte seg med den kvinnen, uansett hva. Min far hadde allerede problemet med synet sitt, men var ikke helt blind da. Han fortalte sine foreldre at han ønsket å gifte seg med kvinnen han så. Han var så forelsket i henne, men han sa ikke om kvinnen, som nå er min mor, likte eller elsket ham. Det var ikke spørsmål om det. Var faren min en egoist? Jeg torde ikke å spørre.
Sannsynligvis, skjønte besteforeldrene mine at min far en dag skulle bli blind, og trengte noen til å ta vare på ham. Så arrangerte de ekteskapet. Hva kunne min mor si da? Hennes rolle var bare å adlyde sine foreldre. Hva kunne hennes foreldre da si? De var fattige og tenkte kanskje at det vil være en sjanse for min mor å få et bedre liv sammen med min far som da var rik. Lite visste de at det ville være et liv fullt av hjertesorg og lidelse. En veldig trist kjærlighetshistorie.
Mange år hadde gått og flere barn kom. Født til å lide. Født til å kjempe for å overleve. Utstyrt med lite tro som ble sådd i deres hjerter. Tro som ble tapt og funnet igjen når de forsto betydningen av deres vanskelige liv.
“Hvorfor er du blind?” Spurte jeg min far. Han fortalte meg at da han var ung, ble han syk og var døden nær, og da han kom tilbake til seg selv, ville ikke synet hans komme tilbake til det normale igjen. “Var det den virkelige grunnen?” mumlet jeg. Han sa at han ikke var sikker. “Mener du å si at du ikke kunne se et glimt av meg, eller noe rundt deg?” spurte jeg ham. “Nei,” sa han. Men om natten, hvis han fokuserte øynene i lyset, kunne han se en refleksjon av det. Svaret han ga meg gjorde meg veldig trist. Jeg ville at han skulle se meg og mine søsken. Jeg tenkte at han kunne ha vært stolt av oss. Det måtte være en drøm for en far å kunne se hans egne barn. Men hva kunne han gjøre da?
Men mitt unge sinn trengte svar for så mange ting. Det var veldig vanskelig å akseptere at min far var blind. Vi hadde et alter i huset som vi brukte når vi ba. Og da tenkte jeg på Gud. Jeg spurte min far: «Hvor er Gud? Kan han gjøre noe? Hvorfor kan han ikke gjøre deg frisk? Hvem er hans far og hans fars far? Igjen, hans svar gjorde mitt hjerte veldig tungt. Han sa at Gud er i himmelen og alt skjer i henhold til hans vilje. Han sa at han er begynnelsen og slutten, og alt vi kunne gjøre var å be. «Be? Hører han oss? “Min far sa at vi må bare være tålmodig. “Hvor lenge må jeg vente? ” spurte jeg. Jeg tenkte på min mor som gjorde alt arbeid for å forsørge oss. Jobbet som en mann. Hun bør ha et bedre liv. Så ikke Gud det da? Jeg ønsket at det var min far som skulle vise meg veien og ikke omvendt. Jeg ønsket å ha et normalt familieliv hvor min far jobbet og min mor var hjemme og passet på sine barn. Og Gud kunne gjøre noe med det. Han var så mektig likevel. Hvor er du Gud? Intet svar fra han …. Det var det jeg tenkte……
Jeremia 29:11
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
God mandag morgen minne bloggvenner. Det er ikke sikkert noen har lagt merke til at jeg har vært fraværende i går, men av og til er trenger denne gamle kroppen hvile..så det ble det i går.
Men jeg måtte ut en liten tur sammen med mannen min for å friske opp hjernen. Det føltes som det var kortslutning oppi der og kaos at jeg klarte ikke å tenke fornuftig:)
Det hjelper litt faktisk å gjøre det også. For engang skyld holdt jeg hviledagen hellige.
Det virkelige navnet mitt er Ligaya. Et typisk tagalog ord som egentlig betyr lykke på norsk og joy på engelsk. Derfor bruker jeg navnet Joy på bloggen min. Likte jeg navnet mitt før? Det skulle egentlig bety at jeg var et lykkelig barn. Men det var jeg ikke. Jeg hatet navnet mitt da jeg var barn. Det var et hån mot meg som var ulykkelig. I tillegg ga foreldrene mine et kallenavn som er «Gaying.» På grunn av kallenavnet mitt ble jeg ertet av andre og kalte meg for «gayot» som på språket mitt betyr grådig. Og hvem ville bli kalt grådig? Jeg hadde ingen ting å være grådig for heller. Jeg eide jo ingenting. Jeg visste ikke at dette ordet på engelsk faktisk hadde en positiv betydning. Det betyr en ting eller en person som er i stand til å være strukket og har motstand mot å bryte under spenning. Hadde jeg visst det, hadde jeg fortalt de som ertet meg. Men nå vet jeg at Gud har gitt meg dette navnet fordi jeg kommer til å bli strukket som en gummistrikk, men likevel vil være så sterk og ikke vil gi opp. Var det tilfeldighet? Jeg tror ikke det. Gud var med meg da, men jeg hverken så eller opplevde han ikke.
Jeg ble født på et sted hvor det var kokospalmer, rismarker, frisk luft og grønne planter overalt. Hørtes ut som et paradis, men ikke for oss fattige folk. Jeg var det tredje jentebarnet i familien og ble født i den tredje måneden av året. Jeg skulle ønske at jeg var i et eventyr verden hvor det tredje barn fikk prinsen eller prinsessen etter at de to eldste hadde prøvd. Prinsen min kom jo til slutt, men jeg måtte vente lenge og da var det i virkeligheten det skjedde. Derfor kaller jeg meg for Askepott. En moderne Askepott.
Som den yngste da, var det lett for mine to eldre søstre til å få meg til å gjøre ting som de ville. Det visste at jeg kunne ikke motsi dem fordi de var eldre og større. Som oftest når de var ute og lekte, fikk jeg ikke lov til å være med dem fordi jeg var for liten eller for ung til å delta. Det fikk meg til å gråte mye. Når jeg gråt, ertet de meg enda mer med ordet «gayot, gayot». De ønsket at jeg skulle være lydig og ikke være sta. De likte ikke min stahet. Staheten som fikk fatale konsekvenser etterpå.
En dag, hadde vi ikke ris til å koke og min eldste søster ba meg til å dra til naboen for å låne noen kopper ris. Men jeg ville ikke fordi jeg skjemtes, men hun kløp meg så mye inntil jeg gjorde som hun sa. Og da hatet jeg at jeg var den yngste. Jeg måtte alltid gjøre de tingene som de eldste ikke ville gjøre selv. Og da ble jeg enda mer sta, noe som irriterte dem enda mer. Hvis de bare visste at staheten min ville berge meg mot de grusomme opplevelsene senere i livet. Ikke et hyggelig minne med mine to eldre søstre før vi skiltes fra hverandre. Søstrene som hadde hjulpet meg mange ganger da jeg trengte dem i senere tid.
Uansett, kom det flere søstre og en gutt. Dessverre døde han da han var omtrent åtte måneder gammel. “Hvorfor?” spurte jeg Gud. “Du burde lot han leve, siden vår far var blind, og han vil være den eneste som kunne forsvare oss fra andre mans grusomhet.” Jeg tenkte mye på disse ordene hver gang jeg trengte noen til å kjempe for meg. Livet var så urettferdig. Jeg trengte en far og en bror som kunne være mitt vern, men Gud hadde vel andre planer for meg og mine.
Jeg husker vårt første hus. Det var laget av tre, og det hadde palme tak og vegger. Det var et kjøkken, en stue og et soverom. Det var i grunnen et solid hus. Den ble bygget i tomten som min far arvet fra sine foreldre. Det var ingen strøm da. Om nettene brukte vi gasslamper. Ingen toalett i huset. Toalettet vårt var ute i naturen og det vi kvittet oss med ble næring for plantene. Toalett papir fantes ikke, men vi brukte grønne blad. Vi hadde plastikktallerkener og øser var laget av kokosnøtter. Vi brukte hendene våre for å spise. Alt vi brukte ble vasket i en bekk i nærheten fordi vi hadde ikke innlagt vann. Vi badet og vasket klær i samme bekken. For å koke mat brukte vi ved eller tørre kokospalmer for å lage ild til matlaging. Kaffen besto av brent ris som ble blandet med kokende vann. Teen var laget av ingefær som var kokt i vann. Drikkevannet ble hentet fra en vannkilde i nærheten.
Min fars eneste forbindelse til verden var gjennom hans lille radio. Han viste veldig mye på grunn av at han lyttet på nyhetene hver dag, som han formidlet til oss. Vi var hans øyne og han var våre ører. Ettersom han lyttet på radioen hele dagen trengte han ofte et nytt sett av batteri for radioen hans. Og det hadde vi ikke råd til. Så, vi pleide å sette batteriene under solen eller kokte dem i kokende vann. Det virket som om solen eller varmen gjør at batteriene varte lenger. Men min far hadde også andre lyster. Han røyket. Selv om han brukte det billigste sigarettmerke, ble utgiftene lagt enda mer til min mors byrder. Men siden han var blind, og sigaretter gjorde ham glad, prøvde vi å sørge for det også. Jeg husker at jeg plagdes med øresmerter da jeg var barn, men når faren min blåste røyk inne ørene mine, hjalp det. Og da var jeg takknemlig for at han røyket. Inntil nå savnet jeg fortsatt min far og hans klokhet. Hvis han bare kunne se og høre, hadde vel han oppnådd mye. Han var flink til å lytte og gi råd.
Min far var veldig glad i meg. Det var slik jeg følte da. Han sa at jeg var vakker, hadde den fagreste huden enn mine søsken. Han fortalte meg at han så meg da jeg ble født, men han var allerede blind så lenge jeg kunne huske. Jeg antok at han elsket alle sine barn og min mor. Han var en romantisk mann, noe som irriterte min mor. Jeg forsto henne, fordi hun var alltid sliten og hadde ikke tid til å slappe av og var ikke heller den type person som viste egne følelser. Jeg kunne ikke huske at hun ga meg en klem eller ett kyss. Hun var bare min mor som jobbet og jobbet. Men, jeg følte at hun brydde seg. Ellers ville hun ikke ofret så mye for oss. Hun snakket ikke mye heller. Hun fortalte ikke om barndommen sin, sine drømmer, hva hun ønsket å gjøre eller hva hun følte over om vår situasjonen. Kanskje hun tenkte at vi ikke var interessert eller ville ikke plage oss. I tillegg hadde hun vel ikke tid til å sitte sammen med oss og prate.
Jeg savnet hennes smil, for alt jeg så var bare sorgen i hennes øyne. Når hun kom hjem, trengte hun bare å hvile. Hun var også ofte bort. Jobbet for andre mennesker og bare sendte oss penger, som hun tjente hver måned. En liten sum som bare så vidt var nok til føde og ikke mer. Klærne vi brukte arvet vi fra noen. Julefeiringen eller bursdagsfeiringen var ikke et tema for oss. Høytidene har bare gått oss forbi. Uansett hvor mye jeg gravde i minne, husket jeg ikke at vi feiret noe. Hvor vanskelig var det for min mor å forlate sine barn for å tjene til livets opphold var det ingen spurte. Men jeg visste at hun hadde det vondt, men hun hadde ikke noe valg. Som jeg også opplevde med mine barn mange år senere. Og det var virkelig hjerteskjærende. Når man ikke hadde noe valg, forvandlet hjertene nesten til stein. Man glemmer at man har følelser og bare leve videre. Tårene var det eneste man tier til når livet var for tøft. Hvor var Gud? Jeg verken så eller opplevde at han var tilstede. Trodde jeg i hvert fall.
Fortsetter:
Jeremia 29:11
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
I dag, mens jeg holder på å spise frokost, så jeg den flotte soloppgangen og måtte bare ut og knipse, for jeg elsker å ta bilder av fargerike himmel. Og da sa mannen min at jeg må ta det med ro:) Men ut og knipset jeg likevel!
Og jobben min elsker jeg jo og etter jobben blir det middag hos svigermor. Og da alt jeg har gjort i dag er det noe jeg har lyst til.
Historien om mitt liv hadde jeg delt ut før..men deler jeg det igjen ettersom da jeg delte ut hadde jeg nesten null leser.
Men hvis du hadde lest det før, trenger du ikke å lese. Denne er bare begynnelsen ( del 1). Det er en veldig sterk historie, men deler det fordi det er mange som sliter der ute og jeg tenkte at de kunne bli inspirert når livet er tøft. Det er håp hver hver og en. Jeg er et levende bevis.
Hvem er egentlig jeg? Hvorfor titulerer jeg meg som Askepott? Jeg er ikke en prinsesse en gang, men det var vel ikke Askepott heller før hun traff prinsen. Er jeg en prinsesse nå? Har jeg funnet min prins? Prinsen har jeg funnet. Vel, han bor jo ikke i et slott og ikke har han krone heller, men for meg er han en prins som erobret mitt hjerte. Og jeg er hans prinsesse. Hvem egentlig er han? Jeg skulle gjerne fortelle om han, men han vil helst være anonym. Men han er mann som får meg til å føle at jeg er den vakreste kvinnen i verden.
Egentlig bør jeg være fornøyd med prinsen som jeg har funnet, men jeg har jo en til som regjerer i mitt hjerte. Den andre er en ekte prins, kanskje jeg kan titulere han som en konge til og med. Og slott, det har han, ikke bare et men flere. Og han er jo veldig mektig. Mektigste av alle. Og han vil også regjere i mitt hjerte. Vel, jeg har ikke imot det. Jeg vil jo det. Og han kan være din prins eller konge også; for Gud kan være alle mans konge!
Går det an å ha det slik uten å være utro? I mitt tilfelle, er vel det. Og det kan være i ditt tilfelle hvis du vil ta imot min andre prins i ditt hjerte. Prinsene mine regjerer i mitt hjerte på to forskjellige måter. Og da er det vel lov?
Jeg assosierer meg med Askepott fordi jeg føler at vi hadde mye til felles. Hun måtte tåle og lide mye før hun har traff prinsen sin. Og det gjorde jeg også, men det er en lang historie å fortelle.
Bloggen min skal handle litt om mitt liv som Askepott før jeg traff mine prinser, og det skal også handle om livet mitt nå.
Hvorfor skrive om det? Er det noen ute der som vil interesse seg i livet mitt? Hva som er spesielt med det? Jeg tror hver og ens liv er spesielt, men noen opplever kanskje mer dramatiske hendelser enn andre. Et liv som kan inspirere noen. Et liv som kan få noen til å bli sint, til å hate, til å gråte, skrike eller spørre. Et menneske som har overlevd mye ufrivillige lidelser og seiret over dem gang på gang. Og derfor har jeg lyst til å dele min historie.
Ideen fikk jeg etter at jeg begynte med blogging. Jeg har opprettet en engelsk blogg i 2011 og delt litt om livet mitt før og nå. Det er flere som har utfordret meg til å skrive mer om livet mitt. Til og med mine barn. Hvordan skal jeg gjøre det? Jeg skriver hverken perfekt norsk eller engelsk. Ikke en gang morsmålet mitt. Jeg tror ikke jeg kan skrive en bok, men jeg kan jo dele det gradvis i bloggen min. Jeg håper at jeg ikke får noen til å gråte eller bli fornærmet. I hvert fall de som har vært involvert i livet mitt som muligens kan lese historien min. Det er ikke min hensikt. Jeg skal dele det slik jeg opplevde det, ikke for å såre noen eller gi skylden til andre for alt de vonde jeg hadde opplevd. Det er bare slik livet er. Vi blir deltakere i livets hendelser og påvirker hverandre på godt og vondt.
Så det er opp til lesere, hvis det er noen som vil lese og bedømme min historie som Askepott.
Beklager, men julen varer jo helt til Påske har jeg hørt:)
Disse små krabattene laget jeg jo til jul i fjor, men de gikk så sakte at det tok lang tid før det kom frem til bloggverden.
Dem har også lyst til å være med på moroa her. De har nisseluer og reinsdyrshorn på hodene, men kanskje jeg skal bytte med hanekam ettersom det nærmer seg påske? De heter forresten Per, Pål, Peter, og Petronella.
I dag kommer jeg igjen til kort, fordi selv om jeg hadde med meg kamera til arbeid, hadde ikke jeg funnet noe som fanget min interesse.
Men hvis jeg får lov til å vise et bilde som rørte mitt hjerte, vil det være dette bildet. Bilde er fra Filippinenne. Hjemlandet mitt.
Hun er en dame som selger alle slags sjømat på gata regn eller sol. Hun sykler rundt i nabolaget og gjøre rent fiskene for dem som ville kjøpe fisk og gratis til og med. En måte å tjene penger. Til tross for vanskelig jobben, smiler hun like fint.
Det rørte mitt hjerte fordi jeg hadde også prøvd slik for mange år tilbake, bare at jeg hadde ikke sykkel. Jeg gikk rundt under solens hete eller regn med to bøtter i hendene og spurte folk om de ville kjøpe fisk. Jeg hadde mange utrivelig erfaringer med den jobben blant annet da jeg gikk forbi en gruppe menn som drakk, da vil dem heller kjøpe meg isteden av fiskene jeg selger. Har skjedd også at jeg ikke klarte å selge alt og det ble ikke noe fortjeneste for strevet. En dag, sto jeg og speidet etter en transport som kunne frakte meg til stedet der jeg ville gå rundt for å selge fisk, var det noen som hadde klart å stjele mine to bøtter med fisk. Jeg var så lei meg fordi jeg var avhengig av pengene jeg kunne tjene fra fiskesalget og i tillegg forsvant hele kapitalen sammen med fiskene. Mens jeg sto der og grått, kom da plutselig en mann med våpen gjemt under jakken sin og sa til meg at han kunne hjelpe meg å fange tyvene fordi han kjenner dem, men at jeg må møte han på en vist plass en kveld. Og da ble jeg enda mer redd og sluttet med å selge fisk på gata. Jeg lurer på hva denne damen opplever når hun er ute og selger fisk…..
Men tommelen opp til denne damen!
I dag, har jeg en jobb jeg elsker og jeg slapp å være redd hver gang jeg skulle på jobb og har fast inntekt hver måned.
Avslutter med et bibelvers som hadde hjulpet meg i alle de årene.
For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren.
