En ærlig og rørende refleksjon om livets siste reise – og alt vi etterlater oss.
Om kjærlighet, ensomhet, minner og litt humor midt i alvoret.
For hvem vil egentlig besøke vår grav når vi er borte?
Du trodde kanskje jeg skal dø snart?
Vel — det er det jo ingen som vet!
Tanken slo meg da jeg var på kirkegården i dag for å stelle gravene.
I det siste har det blitt flere og flere graver å besøke, fordi mange av de nærmeste har gått bort. Det kan være venner, naboer, eller folk jeg har kjent godt.
Om sommeren må plantene stelles, ikke bare hjemme, men også på kirkegården.
Der er det så fredelig og vakkert — men også trist å se hvor mange graver som står ustelte, overgrodd av ugress.
Jeg begynte å tenke: Hvordan vil min grav se ut en dag?
Min yngste datter bor her i Norge, men ikke i nærheten. Resten av familien bor på Filippinene.
Kremert – eller ikke?
For en stund siden snakket jeg med datteren min om hva hun skal gjøre når jeg en dag dør.
Jeg sa til henne at det kanskje er best at jeg blir kremert. Da kan hun bare strø asken min ut i havet.
Hun svarte med et lite smil:
«Da kan jeg ta med meg urnen din uansett hvor jeg drar, mamma.»
En annen jeg snakket med sa at jeg ikke burde strøs i havet — «tenk om fiskene spiser asken din, og akkurat den fisken havner på middagsbordet vårt!»
Jeg måtte le litt, men så kom jeg på noe jeg hadde lest:
At vi faktisk ikke eier kroppen vår. Det er Gud som bestemmer over den — den er kjøpt og betalt med Jesu blod.
Da tenkte jeg plutselig:
Kanskje jeg heller skal få en grav, og la markene gjøre sitt. Det er jo naturens gang, og ikke mitt valg.
Men da sa datteren min:
«Mamma, husk at ingen kan besøke graven din, for jeg bor så langt unna.»
Og da slo det meg – hun har rett.
Det vil kanskje ikke være noen som besøker graven min.
Så nå har jeg begynt å tenke på hvordan graven min kan ordnes, slik at den ser fin ut uten at noen trenger å plante levende blomster der.
En slem dame
Jeg kjente en dame en gang. Ingen likte henne.
Hun var overlegen og trodde hun var bedre enn alle andre.
En gang sa hun til meg:
«Du har ingen klesstil.»
Og så la hun til:
«Men jeg forstår det, du er jo ikke norsk.»
Jeg visste ikke helt hva hun mente — om hun trodde alle utlendinger mangler smak?
Jeg tenkte bare stille at hun heller ikke var spesielt elegant etter min mening. Men jeg sa ingenting.
Så en dag døde hun.
Til manges lettelse, faktisk. Det høres stygt ut å si, men folk sa rett ut:
«Endelig ble det fred.»
Hun hadde kritisert alle rundt seg.
Etterpå ble graven hennes stående ustelt.
Ingen tok vare på den. Ikke engang familien hennes.
Jeg syntes synd på henne.
Så jeg begynte å vanne og plante blomster på graven hennes.
Hvorfor gjorde jeg det?
Kanskje fordi jeg syntes synd på et menneske som ingen elsket mens hun levde, selv om hun kanskje hadde skylden selv.
Og jeg tenkte — kanskje, bare kanskje, vil noen også forbarme seg over min grav en dag.
Vi får se. 😊
Hva med deg?
Hva synes du om kremasjon?
Tror du noen vil stelle graven din den dagen du forlater jorden?
Jeg får nok bare holde meg til Guds ord:
«Vær ikke bekymret for morgendagen…
Hver dag har nok med sin egen plage.»
(Matteus 6:34)
(repost)
Ja, dette har jeg snakka med mine om. Det er de som lever igjen som må få bestemme, tenker jeg. Ønsker de grav eller minneliund, jeg kan også strøs for vinden. For jeg er ferdig med kroppen min da. Men greit å tenke gjennom det. Trist å se ustelte graver der teksten på gravstøtten kanskje er «aldri glemmes».
Du har et godt hjerte <3