Bekjennelser fra et konstant opptatt menneske som bare vil ta en lur (og kanskje ha litt stille tid også) 💤
Noen ganger lurer jeg på … Finnes det noen der ute som ikke er overveldet av gjøremålslister, ærender, tidsfrister, ansvar og en og annen eksistensiell krise over en oppvaskhaug?
Jeg skulle virkelig ønske at en dag hadde mer enn 24 timer—kanskje 36? 48? Bare nok til å få plass til alt jeg burde gjøre i løpet av døgnet som Gud har gitt meg. Men nei da… jeg må leve i en verden der et helt døgn er kortere enn handlelisten min for helgen. 🙃
Morgenene: Også kjent som “Slumre-knappens VM”
Når vekkerklokken ringer om morgenen, ønsker jeg virkelig at jeg hadde mer tid til å sove—kanskje to ekstra timer, sponset av himmelens nappefond.
Jeg skulle ønske jeg hadde tid til en rolig og oppbyggelig stille stund med Gud før kaoset sier “God morgen!”
Når jeg endelig kravler meg ut av senga (etter tre slumringer), skulle jeg ønske jeg hadde tid til å nyte frokosten—i stedet for å hive den i meg som en deltaker i en spise-konkurranse.
Speilet, speilet på veggen der…
Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid foran speilet, nok til å se litt mindre ut som en zombie og litt mer som et fungerende menneske når jeg starter dagen.
Da jeg jobbet: Så mye å gjøre, så lite tid
På jobb ønsker jeg at jeg kunne bruke mer tid med de eldre (jeg jobber med dem!), så de ikke føler seg oversett. Jeg har så mange ideer og ting jeg vil gjøre med dem—men timeplanen min bare humrer og sier: “Lykke til.” (Nå har jeg fortsatt mye aktiviteter å gjøre for meg selv og andre.
Hjem, kjære (kaotiske) hjem
Hjemme skulle jeg ønske jeg hadde mer tid til å gjøre alle husarbeidsoppgavene. Vasken formerer seg som kaniner.
Og jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å være med de jeg er glad i—men avstand og ansvar ser ut til å ha innført besøksforbud mot kvalitetstid.
Takk og lov for internett. Facebook hjelper meg å holde kontakten, og i det minste får jeg sett ansiktene deres på bilder (selv om det bare er mat eller selfies med filter).
Hobbyer? Hva var det igjen?
Jeg savner hobbyene mine! Håndarbeid, “facebooking”, bloggsnekring, lese kristne artikler, hobbybøker, flere blogger… og ikke minst det å faktisk prate med folk. Sukk.
Venner og trening—mangelvare begge to
Jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til venner. Jeg har så mange jeg sjelden ser, at jeg begynner å lure på om jeg har innbilt meg dem.
Og trening? Hva var det igjen? Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å trene så jeg kunne bli sterkere (eller i det minste bære handleposene uten å dø litt inni meg).
Å stirre på trær – ja, det også
Noen ganger vil jeg bare ha tid til å sitte og beundre Guds skaperverk. Trekke pusten. Være stille. Meditere over Hans godhet uten å se på klokka som en koffeinavhengig ekorn.
24-timers åpenbaringen
Så slår det meg—etter all sukkingen og ønskingen—jeg husker Forkynneren 3:
“Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen.”
Kanskje jeg, i stedet for å prøve å presse alt inn på én dag som om jeg pakker til to måneders ferie i håndbagasje, må innse at Gud designet 24 timer med vilje. Kanskje min jobb er å gjøre det beste ut av det, minutt for minutt.
Ja, jeg blir fortsatt frustrert når dagene flyr forbi og drømmene står igjen og venter. Men Gud minner meg stadig: Du henger ikke etter. Du er bare menneske. Og du har i dag. Bruk den godt.
Og hei—en dag, hvis jeg havner i himmelen (satser på det, takk Jesus), vil jeg ha evigheten til å ta igjen alle lurene, bøkene og de lange frokostene jeg gikk glipp av.
Så fortell meg: Finnes det noen der ute som faktisk har knekt koden på hvordan man bruker 24 timer klokt? Eller bare later vi alle som mens vi ber om nåde—og en kaffepåfyll? ☕
