Hei og hå. God morgen til deg fra meg og min nylaget sjiraffen Raffen fra garn rester.
Solen skinner i dag også. Det har vært fine dager i det siste.
Men i går, selv om det var fint vær brukte jeg tiden inne huset. Ordnet til min yngste datters bursdag.
Pyntet bordet
Og serverte blomkålsuppe, biffstriganoff, kylling og salat.
Og kaker.
Sukssterte
Og smash iskake
Det var gårsdagen:)
I dag blir det bare å spise matrester fra gårsdagen. Og etterpå søndagsmøte:)
Hva slags planer har du i dag?
Bli med i en hjertelig bønn som inviterer Guds nærvær inn i livet ditt.
Denne andakten oppmuntrer oss til å tilbe Ham i Ånd og sannhet, uttrykke takknemlighet for Hans velsignelser, og oppleve den glede, fred og helbredelse som bare Han kan gi.
En perfekt refleksjon for daglig meditasjon og åndelig fornyelse.
Et gammelt bilde
Jeg er så frustrert nå for tiden fordi hver gang jeg laster bilder til innlegget får jeg beskjed som dette:
Etterbehandling av bildet feilet. Hvis dette er et foto eller et stort bilde vennligst skaler ned til 2500 piksler og last opp på nytt. Jeg skjønner ikke dette fordi det har ikke vært noe problem før?
Jeg googlet hvordan å gjøre dette og skalte ned til 2500 piksler og enda mindre, men fortsatt vil ikke bildene blir lastet opp. Jeg får det samme svar.
Jeg skrev til Blogg.no support team, men jeg får ikke noe respons.
HAR DERE OPPLEVD DET SAMME?
Dagen før begynte egentlig som en helt vanlig dag… helt til jeg bestemte meg for å gjøre det fatale valget: å vaske hus. Stue, gang og kjøkken ble angrepet med klut og bøtte, mens en gryende hodepine satt på skulderen min og hvisket: “Du kommer til å angre.” Og gjett hva – den hadde helt rett.
Etterpå lå jeg rett ut, som en slagen helt, med unntak av et lite avbrekk for å lage middag (for Hr. Happy var på farten – og noen måtte jo sørge for at vi ikke levde på knekkebrød og luft). Men vet dere hva? Jeg sov som en stein den natta! Så godt at Hr. Happy faktisk måtte sjekke om jeg levde da jeg ikke sto opp til vanlig tid. 😅
Med nyvunnet energi gikk jeg løs på badet og toalettet (ja, man lever farlig når man føler seg opplagt). Etterpå dro vi til kirkegården for å plante roselyng på gravene til våre kjære. Og på vei hjem fikk jeg det geniale innfallet: “Jeg kan jo gå i stedet for å sitte på!”
Sola skinte, jeg tok bilder av blomster, sjø og båter, og følte meg nesten som en naturfotograf på oppdrag – helt til kroppen min minnet meg på at jeg egentlig ikke har kondis som en toppidrettsutøver.
Hjemme begynte jeg å leke med tanken om å bake bursdagskake til datteren vår. Men Hr. Happy (min private livscoach) sa strengt: “Ikke alt på en gang. Kroppen din tåler ikke det.” Så i stedet ble det restemiddag og full avslapping.
Men kvelden tok en uventet vending! Hr. Happy spurte om jeg ville være med på fisketur. Og selvsagt sa jeg ja – hvem kan si nei til sjøluft og spenning?
Etter litt prøving og feiling dro vi opp torsk, hyse, makrell og lyr. Helt variert meny! Da var morgendagens middag i boks.
Kvelden ble avsluttet med en dusj og noen episoder av en skummel Netflix-serie – ikke lurt rett før leggetid, fant jeg ut. Resultatet? Magesmerter, våken klokka tre og en desperat jakt på noe som kunne hjelpe. Redningen ble yoghurt. Ikke akkurat medisinsk behandling, men det funka!
I dag? Sola er fortsatt på besøk, og jeg planlegger nok en tur ut. Må jo lagre på D-vitamin mens jeg kan – vinteren i Norge har en tendens til å være veldig lang.
Det var min lille hverdagsfortelling. Nå skal jeg fylle på med mer te, mer D-vitamin og kanskje litt mer tålmodighet.
Velkommen til dagens bønn og refleksjon.
I en travel hverdag er det lett å overse de små miraklene rundt oss, og å glemme å rette hjertet mot Gud. Denne bønnen inspirert av Johannes 2 og 3 hjelper oss å se Guds nærvær i alt, bevare rene hjerter, og la lyset og kjærligheten fra Jesus skinne gjennom oss. Ta et øyeblikk til å stoppe opp, be, og åpne hjertet ditt for Hans veiledning i dag.
De sier at det ikke finnes noe sted som hjemme. Jeg har bodd i Norge i 36 år nå – og joda, det føles som hjemme. I hvert fall… 85 % av tiden. Resten av tiden føler jeg meg som en permanent turist som bare har glemt å dra hjem igjen.
La oss ta det åpenbare først: Jeg ser ikke ut som en gjennomsnittlig nordmann. Jeg har brune øyne, brun hud og naturlig svart hår (nå delvis grått, takk for det livet!). Jeg kunne jo farge håret blondt, men ærlig talt – da hadde jeg sett ut som en gal tante fra et ukjent realityprogram. Det passer liksom ikke resten av stilen.
Jeg kan snakke og skrive norsk. Det går greit, altså. Men nei – jeg høres ikke helt ut som en innfødt. Og det kan være frustrerende! Spesielt når jeg prøver å forklare en vits, og folk bare smiler høflig og nikker… fordi det enten ikke var morsomt, eller fordi jeg endte opp med å si et helt annet ord enn jeg trodde.
Og vet du hva som gjør det verre? Når jeg snakker engelsk enda oftere – da begynner norsk å gli enda lenger unna. Språkene krangler tydeligvis om oppmerksomheten min, og jeg står midt i mellom og prøver å megle.
Jeg er snart 64 år, og jeg elsker å lære nye ting. Men her er problemet: Jeg lærer litt her og litt der. En YouTube-video om strikking eller matlaging, en artikkel om kunstmaling og tegning, og plutselig tror jeg at jeg skal bli både kokk, syerske og kunstner – samtidig. Resultatet? Jeg er ekspert på ingenting, men ganske ok på det meste. Og vet du hva? Det er helt greit! For jeg blir i hvert fall ikke lei.
Misforstå meg rett – jeg er takknemlig. Norge har gitt meg så mange muligheter. Et trygt liv, nye venner, og vinterjakker som kan overleve iskalde stormer. Det er ikke landet jeg ble født i, men det har adoptert meg. Jeg føler meg sett. Ofte i alle fall.
Men når jeg reiser til hjemlandet mitt, skjer det noe rart. Jeg ser ut som de andre, snakker samme språk, spiser den samme maten… men det føles ikke helt som hjemme lenger. For hjemme er der hvor tekoppen min står, der hvor sokkene mine ligger pent i skuffen, og der hvor jeg kan ta av BH-en uten å måtte unnskylde meg.
Så hvor hører jeg egentlig hjemme? Tja. Jeg er en utlending i Norge. Jeg er en utlending i hjemlandet. Jeg er rett og slett en global forvirringspakke. Men det er greit! Jeg har lært at man ikke kan ha alt. Så jeg lever livet mitt – med gode sokker, norsk regnvær og språkblandinger – og gjør mitt beste.
Midt i alt dette vet jeg én ting: En dag skal jeg hjem. Ikke til Norge. Ikke til hjemlandet mitt. Men hjem til Gud. Han har allerede forberedt et sted for meg.
Jesus sa i
Avslutningsvis: Til deg som også føler deg litt lost
Er du også en som ikke føler du passer helt inn? Kanskje du bor i et nytt land, eller bare føler deg litt «annerledes» der du er? Velkommen i klubben! Du er ikke alene. Og du er mer enn bra nok.
Lev livet. Le av språktabbene. Nyt kaffen. Og vit at du er på vei hjem – til et sted der du aldri mer vil være fremmed.
Lykken banker ikke alltid høyt på døren. Den kommer smått og uventet – og gjør dagen din lysere.
Dikt:
Lykken banker ikke høyt på din dør,
den sniker seg inn når du minst har hør.
Som sol gjennom gardinens sprekker små,
og minner deg om: det er godt å stå på.
En inderlig bønn for trøtte sjeler – om styrke, hvile og trygghet i Guds nærvær. En påminnelse om at vi ikke er alene, og at selv midt i livets kamper er Gud med oss, leder oss og skriver vår historie mot et lykkelig slutt.
Bønn’
Kjære Gud, Takk for at det er greit å føle seg trøtt, for hos Deg finner jeg styrke og hvile for sjelen.
Takk for at jeg ikke trenger å være perfekt, for Du, min Gud, fører meg mot fullkommenhet.
Når jeg er sliten og føler at jeg ikke kan noe, minner jeg meg selv om at Du allerede har gjort alt for meg.
Når jeg er såret og merket av livet, kjemper Du mine kamper, beseirer fienden og helbreder mine sår. Du lindrer min smerte og gjør meg hel igjen.
Verden kan kalle det tåpelig å elske og tro på Deg, men i Din visdom vil jeg bli belønnet for å elske mer, gi mer og tilgi mer. I lydighet finner jeg fred, og vet at jeg går den rette veien. Korset kan være tåpelig for verden, men det er min vei inn i Ditt rike.
Selv når jeg føler at jeg ikke kommer videre, holder jeg fast ved sannheten: Du er mitt Hode, min Forfatter, min Skaper, min Fullfører, min Bærer og min Kriger. Ingenting er over før Du bærer meg over målstreken.
Selv om verden kan behandle meg som en utstøtt, takker jeg Deg for at jeg ikke er en utstøtt i Ditt rike. Du fyller min sjel, bor i meg og er så nær at jeg aldri er alene. Du fyller mine tomme steder, helbreder mine avviste steder og gjenoppretter mine forlatte steder med Din helhet, Ditt nærvær og Din nåde.
Takk for at Du forlot de nittini for å finne meg, den ene som var tapt—for å gjøre meg trygg igjen, fornye, gjenoppbygge og bygge meg opp. Verden ser kanskje ikke meg, men Du, Herre, har lagt Dine øyne på meg. Du kalte meg, frelste meg fra gropen og sa at jeg er verdt å redde.
Takk for at jeg kan legge mine byrder foran Deg—sorgen som tynger, og kampene som overvelder meg. I min svakhet er Du min styrke. Din nåde er nok når jeg føler at jeg vil gi opp. Du står ved min side når jeg løper livets løp. Din kjærlighet er større enn jeg kan forestille meg, og når jeg snubler, kommer Du til min redning.
Takk for at min historie med Deg har en lykkelig slutt. Selv i tider med utfordringer og vanskeligheter vet jeg at med Deg vil livet ende i et ekte «lykkelig til slutt». For Du er Forfatteren av min historie—til stede ikke bare i de mørkeste dalene, men også i de lyseste dagene.
Amen.
