“Gulla Krølltopp og Garntrådtrollet i Den Forsvunne Garnnøstebyen”
Eventyret om Gulla Krølltopp og Den Forsvunne Garnnøstebyen
Det var en gang ei modig og munter hekledokke som het Gulla Krølltopp. Hun hadde solgule krøller som hoppet og spratt som små fjærer, en grønn og gul kjole hun var veldig stolt av, og en skulderveske som alltid var full av… vel, ingen visste egentlig hva. Noen sa det var knapper. Andre sa det var småkaker. Men Gulla smilte bare lurt når noen spurte.
En dag våknet Gulla og oppdaget at hele Garnnøstebyen – den koselige landsbyen der alle hekledyr, dukker og masker bodde – var sporløst forsvunnet! Alt som var igjen, var en løs tråd som slang på bakken. Gulla tok vesken sin, strammet luen og sa:
“Dette lukter heklenål nr. 4,5… Noen har tuklet med oss!”
Hun fulgte tråden gjennom skogen av strikket mose, hoppet over et hull heklet i fastmasker og snublet nesten i en gammel vrangbord. Til slutt kom hun til en gigantisk kurv. Inne i kurven satt en stor, bustete figur: Garntrådtrollet, kjent for å rote det til for alle.
“Gi tilbake byen vår!” ropte Gulla.
Trollet, som ikke var så skummel som hun først trodde – mer som en litt sur hårball – gryntet:
“Jeg ville bare ha noen som kunne holde meg med selskap. Det er ensomt å være et troll av garn.”
Gulla satte seg ved siden av trollet og sa med sitt mykeste heklesmil:
“Du kan få selskap – men du kan ikke kidnappe en hel by!”
Trollet klødde seg på det som måtte være hodet, rullet Garnnøstebyen forsiktig ut av baksiden av kurven og lovet å aldri gjøre det igjen.
Fra den dagen av ble Gulla Krølltopp og Garntrådtrollet beste venner. Og hver lørdag møttes de for å drikke te og hekle nye eventyr sammen. Garnnøstebyen ble like livlig som alltid – kanskje litt mer bustete, men absolutt mye morsommere.
Og slik gikk det til at en modig dukke, en ensom garnball og en hel landsby fant hverandre igjen.
Snipp snapp snute, så var garnet ikke tømt, men eventyret ute!
Originalen. En av mine heklede figurer:)
Takk for at du leste dagens evenrtyr:)
Første julebakst
Jeg fikk bare lyst på å starte med litt julebakst.
Og det ble mini smultringer eller mini donuts. Oppskriften fabt jeg på internett. Man kan jo lage ulike glasur selv…jeg prøvde litt nugatti, men Hr Happy kirkebær kompott. Og det var jo godt:) Blir sikkert spist før selve juleaften:)
Stekte den i min mini donut maker.
Som sagt, jeg har begynt å pynte huset med julekrybbene mine.
Her er en av dem:)
Og den:)
Har du begynt med julebakst og pynting til jul?
Når du bare ville bade… men havnet i vaskemaskinen
Det var en gang en liten heklet elefant som het Tuttelutt. Han var laget av det mykeste garn og hadde en snabel som krøllet seg på de mest upraktiske måter. Men det som gjorde Tuttelutt helt unik, var at han elsket å bade.
Ikke boblebad.
Ikke badekar.
Nope.
Tuttelutt elsket garnbad—han lå nedi en kurv full av myke restegarn, rullet rundt og sa ting som:
“Ahhh… luksus!”
Men en dag oppdaget Tuttelutt noe nytt og spennende: en stor, rund dør i stua som førte inn til en blank, hvit hule. Den blinket i lyset, og da Tuttelutt snuste på kanten, luktet den… nyvasket tøy.
— “Dette må være et superdeluxe spa!” sa Tuttelutt til seg selv og klatret inn.
Han satt seg godt til rette og ventet på massasje, varme steiner eller i det minste litt damp.
I stedet… KLONK.
Døren lukket seg.
BEEP.
Et lys begynte å blinke.
BRRRRRRRMMMMM…
Vaskemaskinen startet.
— “Oi! Dette er et levende spa!” ropte Tuttelutt begeistret. “For en service!”
Men snart begynte trommelen å snurre. Sakte først… så fortere… og fortere.
— “NEI! STOPP!” vrælte Tuttelutt mens han tumlet rundt som en sokk i tornado. “Jeg ville bare bade, ikke marineres i sentrifuge!”
Heldigvis hørte hans beste venn, den lille garnkatten Nøsteline, alt. Hun satte klørne i startknappen, klatret opp, trykket ‘PAUSE’ med halen og åpnet døren akkurat i tide.
Tuttelutt rullet ut på gulvet, helt svimmel, og luktet mistenkelig mye som sitronvaskemiddel.
— “Aldri mer spa i magiske hvite huler,” mumlet han.
— “Du må bade et tryggere sted,” sukkende Nøsteline.
Tuttelutt nikket alvorlig.
Neste dag fant hun ham i oppvaskmaskinen.
— “Hva? Det stod eco wash, jeg trodde det var naturbad!” forklarte Tuttelutt.
Og slik fortsatte livet med Tuttelutt—elefanten som bare ville bade… men alltid fant de rareste stedene å gjøre det på.
Førjuls feiring
Hei på deg og kanskje jeg skal oppdatere deg hva jeg holder på med for tiden:)
Tja..innimellom å varme opp sofaen, lytte på lydbok og se på tv…
var jeg med på familie forjulsfeiring hos min søster. Vi inviterte slekta. Vi skulle vært 17 stykker, men noen ble syk og i tillegg var det dårlig føre på veien, så vi ble bare 10 stykker til sammen.
Søsteren har pyntet juletre
og dekket pent bordet
og laget mye mat
og kalori lageret ble i hvert fall fullt.
Hjemme, har jeg også begynt å pynte til jul…
nordlyset dukker titt og ofte
Ellers måtte jeg avlyse et julebord og bursdagsfeiring jeg var invitert nylig for helsa har ikke vært god i det siste.
Har du vært på et julebord i det siste?
Eventyret om Lilla Løkke og Dragen Dott
Det var en gang en strikket dukke som het Lilla Løkke. Hun hadde blått, krøllete garnhår som stod til alle kanter, en myk, varm genser i sjøblått, bukser som var like grønne som vårgress, og selvsagt hennes trofaste skjerf som alltid lå perfekt rundt halsen hennes. Ingen visste hvem som hadde strikket henne først, men alle var enige om én ting: Lilla Løkke var laget av både garn og eventyr.
Lilla bodde i den store, svarte kontorstolen, som i hennes øyne var et slags slott. Derfra hadde hun full oversikt over hele rommet—som hun mente var et kongerike der alt kunne skje. Men hun syntes likevel hverdagen var litt kjedelig. Hun drømte om å gjøre noe helt fantastisk, noe som kunne fylle garnet hennes med ekte eventyrmagi.
En dag, mens hun satt og dinglet med de blå strikketøflene sine, hørte hun et puff. Et lite, grønt hode dukket fram fra bak stolen. Øynene var store som knapper, og munnen hadde et tannløst smil.
«Hei,» sa det grønne hodet. «Jeg heter Dott, og jeg er en drage.»
«En… drage?» sa Lilla Løkke og holdt på å miste hele skjerfet av begeistring.
«Ja,» svarte Dott. «Men jeg er en veldig snill en. Litt klønete også. Jeg ble nemlig heklet med altfor store poter.»
Lilla lo så hun nesten mistet en maske. «Har du lyst til å dra på eventyr?» spurte hun straks.
Dott nikket ivrig. «Alltid! Men jeg trenger en som kan passe på meg. Vingene mine er litt… løse i sømmene.»
Og så var det bestemt.
Lilla Løkke klatret opp på ryggen til Dott, og med et par vingeslag, et par skjeve svev og ett lite krasj i dørkarmen fløy de av gårde—ut i verden som bare garnfigurer kan se.
De fløy over putefjell, gjennom teppetunneler og over det farlige Legoland der firkantede monstre lurte. De reddet en bortkommet sokk fra støvsugermonsteret, fant en skjult skuffekiste full av gullknapper og ble venner med en gammel bamse som hadde mistet stemmen sin, men fant den igjen under en sofapute.
Og da dagen var omme, landet de igjen i den store svarte stolen. Lilla Løkke hoppet ned, strakte armer og ben som en ekte helt—og Dott rullet fornøyd sammen på gulvet.
«Tror du vi kan dra på eventyr igjen i morgen?» spurte Dott håpefullt.
Lilla smilte med broderte lepper. «Selvfølgelig. Eventyr slutter aldri for oss som er strikket sammen av fantasi.»
Og siden den dagen var ingen dag kjedelig. For i stolen bodde en modig dukke, og på gulvet en mild drage, og sammen var de det beste helteparet som noen gang hadde eksistert i et rom med garn, puter og uendelige muligheter.
Dikt om den grønnhårede dokka
Hun tripper rundt med grønt hår så stilig,
en farge så knæsj at det nesten blir farlig.
Med veska på armen og kjolen i farger,
er hun ei som sprer latter der hun seg farer.
Hun blunker med øyevipper lange som liner,
og smiler så bredt at hele rommet skinner.
Hun er heklet med kjærlighet, maske for maske,
og elsker å tulle – og ta seg en rask flaske…
(så lenge det bare er brus, altså – hun er jo en tasse!)
Hun danser seg gjennom hver eneste krok,
den kuleste dokka du noen gang så – helt på floke! ✨
Eventyret om Firkant-Fred
Det var en gang en liten dokke som het Firkant-Fred. Han var ikke som andre dokker, for hele kroppen hans var laget av strikkede firkanter: et lilla hode, en myk, beige genser og to bein i hver sin blåfarge. Ingen var helt sikre på hvem som hadde strikket ham, men alle visste at han var laget med kjærlighet i hver eneste maske.
Firkant-Fred bodde i en hvit eske på toppen av et skap, og derfra kunne han se ut over hele rommet. Hver kveld drømte han om å dra på eventyr, men siden han ikke hadde noen fingre å åpne esken med, satt han alltid fast der inne.
En natt blåste en kraftig vind gjennom det åpne vinduet. Den ristet skapet så mye at esken tippet ned på gulvet og landet med et poff. Lokket spratt opp – og Firkant-Fred rullet ut.
Endelig fri!
Han vasset avgårde på de stive, strikkede beina sine og utforsket rommet. Han klatret opp en bokhylle som om den var et fjell og surfet ned rekkene med barnebøker. Han hoppet over tøfler som om de var sovende troll, og balanserte på kanten av en lampe som en ekte lineartist.
Men det beste øyeblikket kom da han fant et speil. Der så han seg selv for aller første gang.
“Så det er meg,” sa han med et lite, stolt smil sydd på ansiktet. “Jeg er laget av firkanter, men jeg er helt unik.”
Da morgenen kom, fant barnet som eide ham Firkant-Fred liggende midt på gulvet. I stedet for å undre seg noe særlig, plukket barnet ham bare opp og ga ham en god klem.
Fra den dagen av fikk Firkant-Fred sove i sengen, ikke i esken på skapet. Og hver gang vinden blåste i gardinene, hvisket han stille til seg selv:
“Eventyret fortsetter.”
“Vis oss hva som er sant og godt
Med all informasjonen vi får hver dag,
som vi må prøve å forstå og ta stilling til,
og med alle de ulike måtene vi søker tilfredsstillelse og lykke på, er det lett å bli lurt av fienden.
Når vi endelig oppdager det, har vi ofte allerede kommet langt på villspor.
Bønn
Far Gud, hjelp oss så vi ikke lar oss lure av fine ord
og smiger som fører til ødeleggelse.
Hjelp oss å se hva som egentlig ligger bak det folk prøver å overtale oss med.
Lær oss å være kloke når det gjelder det som er godt, og enkle og rene når det gjelder det som er ondt.
Vis oss sannheten og meningen i ditt ord,
slik at vi ikke blir et lett bytte for fienden.
Jeg ber i Jesu navn. Amen
Repost
En bønn ved havet – tanker fra Kragerø
Takk, Herre,
for at du lytter når vi hvisker ditt navn,
når våre hjerter søker deg i stillheten.
Du kjenner våre tanker,
du ser lengselen som bor i oss.
La oss få kjenne dine tanker, Gud,
la oss ane rytmen i ditt hjerte.
Led oss med dine hender
på de ukjente stiene —
de som virker for mørke,
for bratte å gå alene.
Takk for dine ord, Herre,
som du har skrevet dypt i våre hjerter.
Du former oss stadig,
pusser bort kantene,
gjør oss mer lik deg —
mer hele.
Lovet være du, Gud,
for ditt blikk som alltid følger oss,
selv når vi vender oss bort.
Du sørger når vi går våre egne veier,
men du slipper oss aldri.
For selv om vi stiger på morgenrødens vinger,
selv om vi flykter til havets ytterste rand,
er du der.
Ingen mørke er for mørkt for deg.
Takk for at du renser skyggene i våre sjeler,
tenner ditt lys i oss,
lar oss skinne —
for vi er ditt verk,
vidunderlig skapt.
Takk for at du gjør oss spesielle,
fordi du er en spesiell Gud.
Jeg ber i Jesu navn. 🙏
📸 Bildene er fra vakre Kragerø,
der havet speiler himmelen
og minner meg om hvor nær du alltid er.
