Det er offisielt: jeg har fått meg en ny romkamerat. Han er orasnje, han har store ører, og han har en snabel som ser ut som den prøver å suge opp alle bekymringer i rommet.
Møt min helt egne heklede Fantorangen! 🐘✨
Jeg vet ikke om det er normalt å føle stolthet over et lite garnnøste som har fått sjel, men her sitter jeg altså – med et smil og en Fantorangen som stirrer på meg med sine store, litt forvirrede øyne. Han ser ut som han prøver å forstå meningen med livet… eller i det minste hvorfor han havnet på en oransje pute i stedet for på TV.
Heklingen gikk overraskende bra, selv om det til tider føltes som jeg prøvde å fange en rømling av en snabel som nektet å samarbeide. Ørene fikk jeg til på tredje forsøk – og ja, jeg snakket med dem underveis. («Nå må dere samarbeide, ellers blir dere asymmetriske for alltid!»)
Resultatet? En Fantorangen som er så sjarmerende skeiv at man ikke kan annet enn å elske ham. Han sitter nå på sofaen og passer på fjernkontrollen som om det var gull.
Jeg tror vi kommer til å bli gode venner.
Og hvis noen spør meg hvorfor jeg heklet en Fantorangen, så svarer jeg bare:
Hvorfor ikke? Verden trenger mer garn og glede.
Utrolig fin. Du er en mester på disse fine typene 💗
Ja hvorfor ikke! Herlig!
Han ser litt fortumlet ut, men fin var han 🐰