Jeg ferier ikke Halloween for jeg liker ikke hekser:) Stakkars ungene som banker på døren vår…de får ikke noe. Forresten er godteri er ikke bra for helse. Men jeg kjøpte gresskar:)
Laget en Filippinsk rett av den. Kylling med gresskar kokt i kokosmelk med ingefær, hvitløk, løk, kyllingbuljong, salt, sitrongress og chili. Gresskar er litt søt for denne retten fant jeg ut. Kanskje jeg burde lage gresskar pai isteden? Kanskje en annen gang:)
Det finnes øyeblikk i livet hvor lyset kjennes svakt. Der håpet virker langt borte, og fremtiden ser uklar ut. Kanskje det er dager hvor hjertet føles tungt, og motet sakte glir mellom fingrene som sand. Vi er mennesker — vi møter stormer, stille perioder og tider hvor alt i oss roper etter et tegn, en gnist, et pust av styrke.
Men midt i mørket hvisker en stille stemme: “Don’t let the light go out.”
Lyset i deg — det Gud tente — er ikke avhengig av omstendigheter. Det er et lys som ikke kan slukkes av frykt, skuffelse, eller trøtthet. Det er et lys av nåde, av kjærlighet, av tro. Et lys som minner oss om at selv når alt virker stille, er Han nær. Selv når veien ser skjult ut, er Han trofast. Selv når vi føler at flammen bare gløder, bærer Han oss.
Noen ganger er vår jobb bare å beskytte gløden. Å puste litt håp inn i det lille som er igjen. Å hviske en enkel bønn:
“Herre, hold meg. Tenn mitt lys på nytt.”
Og Han gjør det. Han tenner igjen med sin fred, sin godhet og sin uendelige kjærlighet. Han minner oss om at lyset ikke er vårt å produsere — bare vårt å bære.
Så i dag, kjære sjel: Ikke gi opp. Ikke mist motet. Ikke la lyset slukkes. Gud er med deg — og Hans lys i deg skal skinne.
De siste dagene har vært gode. Jeg har kjent meg litt bedre, og det har gjort det lettere å være litt mer sosial igjen. Det er rart hvor mye glede som kan vokse frem bare av å være sammen med andre.
Da Hr. Happy foreslo at vi skulle besøke tanten hans på bursdagen hennes, sa jeg ja. Vi kjøpte en bukett blomster og dro av gårde. Hun minnet meg så mye om min kjære svigermor som ikke er blant oss lenger – det var nesten som om hun også var der, midt i latteren og praten.
Det var flere på besøk – en gammel skolevenn, hennes bror og svigerinne – og praten fløt lett. Vi delte minner fra barndommen, små og store gleder, og, som det ofte blir når vi passerer en viss alder, litt om de ulike plagene som kommer med årene. Men selv da ble det mye latter. For det er godt å kunne le, selv når kroppen knirker litt mer enn før.
Hun serverte blant annet denne kaken som var så god. Hun er kjent for å bake gode kaker og er så gjestfri.
I går fikk jeg være med på noe annet koselig. Sammen med noen gode venner besøkte vi et eldre ektepar i menigheten. Vi tok med oss mat, varme smil og godt humør. De ble så glade da vi kom! Vi spiste middag sammen, sang, lo og pratet om alt fra julefestene som snart skal planlegges til små hverdagsgleder.
Fest måltid
Og som om ikke dagen allerede var vakker nok, kom nordlyset på besøk også! Det danset over himmelen som et grønt slør av glede – som om Gud selv smilte over fellesskapet vårt. Vi måtte selvfølgelig ta noen bilder, både av oss og av himmelen.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg at slike dager vil jeg ha flere av. Dager hvor man deler tid, mat, og latter – for det gir gjensidig glede. Og kanskje er det nettopp i slike øyeblikk vi merker litt av himmelens lys, både på himmelen og i hjertet.
En liten bønn: Kjære Gud, takk for mennesker du setter på min vei. For latteren som deles, og for samtalene som varmer. Takk for eldre hjerter fulle av minner, og for vennskap som bærer når dagene blir tunge. Takk for nordlyset som minner meg om ditt lys – og for små øyeblikk av glede som får hjertet til å gløde. Hjelp meg å se verdien i de enkle ting, og aldri ta fellesskapet for gitt. Amen.
“For in the true nature of things, if we consider, every green tree is far more glorious than if it were made of gold and silver.” – Martin Luther King Jr.
I går kveld fikk jeg se nordlyset danset over himmelen. Slør av grønt, lilla og hvitt bølget stille over mørket – som om himmelen selv pustet. Det var så vakkert at jeg nesten glemte å puste jeg også.
Og da jeg våknet denne morgenen leste jeg et sitat av Martin Luther King. Da tenkte jeg at et tre – levende, grønt og jordbundet – er faktisk like vidunderlig som nordlyset. Kanskje ikke like spektakulært ved første øyekast, men det bærer den samme ærefrykten, den samme følelsen av liv og mysterium.
Et tre laget av gull og sølv ville ikke kunne suse i vinden, vokse mot lyset eller gi ly til småfuglene. Akkurat som et kunstig nordlys aldri kunne gi den samme følelsen av undring og ro som det ekte.
Det er noe hellig over det ekte. Det som lever. Det som forandrer seg og likevel står fast.
Så i kveld tenker jeg: Både nordlyset på himmelen og trærne på jorden minner oss om Skaperens hånd – og om at det mest strålende i verden ikke er det som glitrer, men det som lever.
En liten bønn: Kjære Gud, takk for alt som lever og rører seg i din skaperverden. For trær som strekker seg mot lyset, og for nordlyset som danser over oss. Lær meg å se skjønnheten i det du har skapt – ikke i gull og sølv, men i livets pust og farger. Gi meg et stille hjerte, fullt av undring og takk. Amen.
Noen ganger går ikke hekleprosjekter helt som planlagt… og resultatet blir enda bedre! Snuggle Bunny skulle egentlig bli en stor, majestetisk kosekanin — men endte opp som en bitteliten baby Bunny med et uttrykk som smelter hjertet. 💙🐰
Det hele begynte så lovende. Jeg hadde funnet det perfekte mønsteret – en stor, myk Snuggle Bunny som man kunne bruke som både pute, kosebamse og potensielt livvakt. Jeg så for meg en majestetisk skapning, en slags konge blant kaniner.
Men så… ja, så valgte jeg et litt tynnere garn. Bare litt, tenkte jeg. Hva kunne vel gå galt?
Vel, la meg si det slik: resultatet ble ikke «kongelig stor kosekanin». Det ble baby Bunny. En mikroutgave. En kanin som knapt kan passe på seg selv, langt mindre noen andre.
Snuggle Bunny ble så liten at han måtte lene seg på mobilen for støtte under fotograferingen. Han ser ut som en som sier: «Hei, jeg skulle vært en kjempe, men garnet mitt hadde andre planer!»
Men vet du hva? Jeg tror kanskje han liker å være liten. Han passer perfekt i hånda, har store ører som nesten veier mer enn resten av kroppen, og et uttrykk som sier: «Jeg er liten, men jeg er søt — og jeg vet det!» 🐰💙
Nå bor han på sofaen og følger nøye med på alt som skjer. Han sier ingenting, men jeg er ganske sikker på at han tenker på hvor mye garn som skulle til for at han ble en voksen.
Kanskje en dag får han en storbror. Kanskje. Men inntil da får Snuggle Bunny være den lille helten han er — beviset på at det ikke alltid er størrelsen som teller, men hvor mye kjærlighet som er sydd inn i hver eneste maske. 💙
Med dette ønsker vi deg en god Bunny dag:) Dette innlegget minnet meg om bloggen til Bunny.
Hvordan Jesus forvandlet et liv preget av misunnelse til et liv fylt av takknemlighet og fred.
En ærlig og livsnær refleksjon om misunnelse, barndommens savn og hvordan et møte med Jesus forvandlet alt. En påminnelse om at Gud er mer enn nok – og at ekte tilfredshet finnes i Ham alene.
Jeg har vært misunnelig!
Har du noen gang vært misunnelig på andre?
På sosiale medier misunner vi kanskje dem som får mange likes? På jobben misunner vi kanskje dem som har bedre stillinger og høyere lønn enn oss? Kanskje vi er alene og misunner dem som har en partner og lever lykkelig? Er vi syke, misunner vi kanskje dem som er friske? Hvis vi elsker å synge, men ikke har sangstemme, misunner vi kanskje dem som kan synge vakkert? De som er flinkere til å snakke, skrive – eller rett og slett gjøre alt det vi selv ikke kan eller skulle ønske vi kunne.
Misunnelse er ikke en god følelse. Den tærer på kropp og sjel. Man mister selvtillit og livsglede. Man blir utakknemlig og ser bare det negative – både i seg selv og i livet sitt. Et slikt liv er ikke verdt å trakte etter.
Da jeg var barn, misunte jeg andre barn som hadde en far som kunne arbeide og forsørge familien. Min far var døv og blind, og kunne ikke gjøre det – ikke engang beskytte oss.
Jeg var misunnelig på barna som hadde en mor som var hjemmeværende, som kunne trøste dem når de hadde det vondt. Jeg hadde ikke det. Min mor måtte jobbe for å forsørge oss, og hun var ofte langt borte.
Vi ble sendt til slektninger for å få litt skolegang og arbeide for mat. Jeg misunte barna som fikk være hjemme hos foreldrene sine og bli tatt vare på. Jeg misunte dem som kunne leke fritt – jeg måtte jobbe for føden. Jeg misunte dem som fikk utdanning – jeg fikk lite av det som ung, selv om jeg lengtet etter kunnskap.
Senere møtte jeg en mann som jeg trodde skulle være min redning, men det var han ikke. Da misunte jeg andre som hadde en snill ektefelle. Jeg drømte om et godt liv, og jeg misunte dem som levde det livet jeg ønsket meg. Jeg misunte også dem som hadde fine klær, pene sko, et vakkert hjem og alt jeg følte jeg manglet.
Når jeg ser tilbake, forstår jeg at jeg levde et liv preget av misunnelse – helt til jeg ble kjent med Jesus. Da jeg møtte Ham, forandret hele mitt livssyn seg. Jeg manglet fortsatt mange ting, men én etter én ga Gud meg det jeg trengte: kjærlighet, penger, utdanning, familie, hus, hjem, arbeid – og tilfredshet.
Nå, når følelsen av misunnelse prøver å snike seg inn igjen, minner Gud meg på at Han er mer enn nok for meg. Alt jeg mangler, fyller Han.
«Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være sammen med dem.» – Salomos ordspråk 24:1
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» – Matteus 6:33
🙏 Bønn:
Kjære Gud, tilgi meg for de gangene jeg har sett på andres liv og følt meg misfornøyd med mitt eget. Lær meg å være takknemlig for alt du allerede har gitt meg. Når misunnelse prøver å snike seg inn, minne meg om at du er nok – alltid nok. Gi meg et hjerte som gleder seg over andres velsignelser, og et sinn som finner fred i dine løfter. Amen.
Noen dager merker jeg at hjertet mitt føles litt rotete. Av og til er det stolthet som hvisker: «Du klarer dette alene.» Andre ganger er det frykt eller mismot som stille får plass der freden egentlig skulle bo. Og hvis jeg ikke passer meg, kan små sår vokse seg til bitterhet som gjør hjertet hardt.
Men Gud minner meg mildt gjennom sitt Ord om at sannheten Hans ikke får vokse i et hjerte som er fullt av annet. Han inviterer oss til å komme ydmykt fram for Ham — til å slippe tak i det som ikke hører hjemme, og gi rom for det som gir liv. Når vi gjør det, får Ordet Hans slå rot, freden Hans faller til ro i oss, og hjertet vårt blir mykt igjen foran Ham.
Når Hr. Happy og fibromyalgien møtes midt i gåseprosjektet, kan alt skje. Men mellom fjær, gryterett og hekletøy finnes både latter, kjærlighet — og varme føtter.
En søndag da jeg og Hr. Happy skulle hente en venninne, fikk vi øye på noe høyst uvanlig i boden deres: Der hang det – tre gjess! Ikke som pynt, men som ekte, fjærkledde bevis på at mannen hennes hadde vært på jakt tidlig den morgenen.
Jeg tenkte med en gang på julen og sa spøkefullt: «Kanskje vi skal ha stekt gås til jul i år?» Venninnen min smilte, spurte mannen sin – og vips, så hadde jeg kjøpt meg en gås. For en billig penge til og med!
Hr. Happy så litt skeptisk ut. «Det er ikke lett å fjerne fjærene på en gås,» sa han alvorlig. Jeg lo litt selvsikkert og svarte: «Pøh! Jeg flådde høner da jeg var barn, det går helt fint.»
Ja, optimismen lever godt hos meg. Helt til dagen etter… da fibromyalgien bestemte seg for å komme på uanmeldt besøk. Jeg var kaputt. Så jeg måtte be Hr. Happy om litt nåde — jeg mener, hjelp.
Og heldigvis, Hr. Happy viste både nåde og tålmodighet. Men å fjerne fjær var visst ikke for pyser! Jeg foreslo å dyppe gåsa i kokende vann, slik jeg gjorde med høner før i tiden. Men Hr. Happy mente bestemt at det «ikke fungerer på gås».
Etter mye slit, og med fjær over halve gårdsplassen, fikk han likevel av både fjær og skinn. Julens hovedrett ble dermed reddet — hvis vi nå faktisk tør å servere den til jul!
Etter fjær-episoden trengte vi noe enklere. Så gårsdagens middag ble en hjortegryte — kjøtt vi hadde fått fra søsteren til Hr. Happy. Det luktet himmelsk, og smaken… vel, la oss si det slik: vi vurderte å skrive en takkemelding til hjorten….jeg mener søsteren:)
Mellom gryta og hvilen fikk jeg også heklet litt. Et par myke, varme tøfler i en blanding av lila og rosa garn. Jeg tenkte at de kanskje kunne bli en julegave til noen som fryser på føttene. Det føles fint å lage noe som kan varme både tær og hjerte.
Og søndagen ble avrundet på beste måte — på møte i kirken. Et godt måltid for sjelen, som alltid.
På vei til møte
Gjengen
Så ja – fjær overalt, varme gryter, myke tøfler og et snev av himmel i hjertet. En ganske vanlig, men egentlig ganske fantastisk søndag. 💛
Refleksjon og bønn:
Noen ganger minner Gud oss om at livet ikke alltid går etter planen — men det kan fortsatt bli godt. Selv i fjærkaos, smertefulle dager og små frustrasjoner kan vi finne grunner til å smile, takke og se Hans hånd i alt.
Hverdagene våre trenger ikke være perfekte for å være velsignet. De trenger bare litt humor, tålmodighet, og en porsjon nåde — både fra Gud og fra hverandre.
🕊️ Kjære Gud, takk for hverdagene våre, for latteren midt i slitet og for de små gledene som lyser opp dagen. Hjelp oss å se velsignelsene som skjuler seg i det enkle — i en gryte som putrer, i et par heklede tøfler, og i de menneskene som står ved vår side. Gi oss styrke når kroppen sier stopp, og takk for nåden som bærer oss videre. I Jesu navn, amen.
Noen dager føles verden urolig. Nyhetene er tunge, hjertet bekymret, og stillheten vanskelig å finne. Men midt i alt bråket finnes det fortsatt en stille stemme som hvisker: «Jeg er her.» Når vi retter blikket mot Gud, ser vi at selv midt i kaoset finnes det håp, fred og små glimt av Hans godhet overalt.
«Du vil bevare dem i fred, fred, for de setter sin lit til deg.» — Jesaja 26:3 (N11BM)
Selv i en verden full av uro, smerte og usikkerhet, skinner Guds velsignelser fortsatt. Denne bønnen minner oss om å trekke oss nær til Ham – å la Hans ord slå rot i hjertet vårt og bære frukt av kjærlighet, mot og urokkelig tro.
Bønn
Gode og nådige Far i himmelen, Vi kan stå midt i vanskelige tider akkurat nå – kaos i verden, jordskjelv, flommer, demonstrasjoner mot urettferdighet, stormer, fattigdom, krig og så mye mer. Det finnes så mange problemer, sykdommer, sorger og utfordringer.
Men midt i alt dette finnes også utallige velsignelser: livets pust, solskinnet, regnet som gir oss vann å drikke, de grå dagene og de lyse dagene, den blå himmelen, og himmelhvelvingen opplyst av månen og stjernene – ja, til og med nordlyset. Takk for det grønne gresset, blomstene med sine mange farger og dufter, de fire årstidene, og naturens dype og majestetiske skjønnhet. Vi kan aldri fullt ut beskrive hvor god Du er i all Din fylde.
Gud, det er Din vilje at hvert menneske skal bli født på ny – leve i Din vilje, tro på Ditt ord og ta imot Jesus som vår Herre og Frelser. Så, Herre, led hvert hjerte til Deg: de knuste hjertene, de sårede hjertene, de forherdede, de tvilende og de lengtende.
Fyll oss alle med en sult etter Ditt ord og Din nærhet, slik at vår tro på Deg vokser – at vi kan bli frimodige, sterke og seirende, i stand til å holde ut uansett hvilke vanskeligheter vi møter.
Hjelp oss å legge bort alt urent, og ta imot med ydmyke hjerter det ordet Du har plantet i oss. La Ditt ord blomstre i oss og bære frukt. Lær oss å grunne på dybden og rikdommen i Ditt ord – å være Ordets gjørere, lydige selv når det koster, selv når vi må gå mot strømmen i denne verden.
La Ditt ord skape handling i oss – føre til praktisk liv, glede og en spennende vandring sammen med Deg. Må vi leve ut Ditt ord hver dag, vise vennlighet, mildhet, godhet og tålmodighet. La oss få berøre andre med Din kjærlighet og nåde.
Far, fyll oss med en stadig lengsel og et inderlig ønske om å lytte til Deg – dag og natt. Minn oss alltid om hvem Du er – vår kjærlige Far – og hvem vi er for Deg, Dine elskede barn.
I Jesu navn, Amen.
Refleksjon:
Når livet kjennes overveldende og verden ser ut til å stå på hodet, forblir Guds fred urokkelig. Hver soloppgang, hvert åndedrag, hver lille skjønnhet rundt oss er en stille påminnelse om Hans godhet. Jo mer vi forankrer oss i Hans ord, jo mer finner hjertet vårt hvile – ikke fordi stormene forsvinner, men fordi vi kjenner Han som stiller stormen.
La denne bønnen minne deg om å stoppe opp, trekke pusten og se etter Guds velsignelser midt i kaoset. Hans nærvær er konstant, Hans løfter urokkelige, og Hans kjærlighet uendelig.
