Jeg fikk bare lyst på å starte med litt julebakst.
Og det ble mini smultringer eller mini donuts. Oppskriften fabt jeg på internett. Man kan jo lage ulike glasur selv…jeg prøvde litt nugatti, men Hr Happy kirkebær kompott. Og det var jo godt:) Blir sikkert spist før selve juleaften:)
Stekte den i min mini donut maker.
Som sagt, jeg har begynt å pynte huset med julekrybbene mine.
Her er en av dem:)
Og den:)
Har du begynt med julebakst og pynting til jul?
Det var en gang en liten heklet elefant som het Tuttelutt. Han var laget av det mykeste garn og hadde en snabel som krøllet seg på de mest upraktiske måter. Men det som gjorde Tuttelutt helt unik, var at han elsket å bade.
Ikke boblebad.
Ikke badekar.
Nope.
Tuttelutt elsket garnbad—han lå nedi en kurv full av myke restegarn, rullet rundt og sa ting som:
“Ahhh… luksus!”
Men en dag oppdaget Tuttelutt noe nytt og spennende: en stor, rund dør i stua som førte inn til en blank, hvit hule. Den blinket i lyset, og da Tuttelutt snuste på kanten, luktet den… nyvasket tøy.
— “Dette må være et superdeluxe spa!” sa Tuttelutt til seg selv og klatret inn.
Han satt seg godt til rette og ventet på massasje, varme steiner eller i det minste litt damp.
I stedet… KLONK.
Døren lukket seg.
BEEP.
Et lys begynte å blinke.
BRRRRRRRMMMMM…
Vaskemaskinen startet.
— “Oi! Dette er et levende spa!” ropte Tuttelutt begeistret. “For en service!”
Men snart begynte trommelen å snurre. Sakte først… så fortere… og fortere.
— “NEI! STOPP!” vrælte Tuttelutt mens han tumlet rundt som en sokk i tornado. “Jeg ville bare bade, ikke marineres i sentrifuge!”
Heldigvis hørte hans beste venn, den lille garnkatten Nøsteline, alt. Hun satte klørne i startknappen, klatret opp, trykket ‘PAUSE’ med halen og åpnet døren akkurat i tide.
Tuttelutt rullet ut på gulvet, helt svimmel, og luktet mistenkelig mye som sitronvaskemiddel.
— “Aldri mer spa i magiske hvite huler,” mumlet han.
— “Du må bade et tryggere sted,” sukkende Nøsteline.
Tuttelutt nikket alvorlig.
Neste dag fant hun ham i oppvaskmaskinen.
— “Hva? Det stod eco wash, jeg trodde det var naturbad!” forklarte Tuttelutt.
Og slik fortsatte livet med Tuttelutt—elefanten som bare ville bade… men alltid fant de rareste stedene å gjøre det på.
Hei på deg og kanskje jeg skal oppdatere deg hva jeg holder på med for tiden:)
Tja..innimellom å varme opp sofaen, lytte på lydbok og se på tv…
var jeg med på familie forjulsfeiring hos min søster. Vi inviterte slekta. Vi skulle vært 17 stykker, men noen ble syk og i tillegg var det dårlig føre på veien, så vi ble bare 10 stykker til sammen.
Søsteren har pyntet juletre
og dekket pent bordet
og laget mye mat
og kalori lageret ble i hvert fall fullt.
Hjemme, har jeg også begynt å pynte til jul…
nordlyset dukker titt og ofte
Ellers måtte jeg avlyse et julebord og bursdagsfeiring jeg var invitert nylig for helsa har ikke vært god i det siste.
Har du vært på et julebord i det siste?
Det var en gang en strikket dukke som het Lilla Løkke. Hun hadde blått, krøllete garnhår som stod til alle kanter, en myk, varm genser i sjøblått, bukser som var like grønne som vårgress, og selvsagt hennes trofaste skjerf som alltid lå perfekt rundt halsen hennes. Ingen visste hvem som hadde strikket henne først, men alle var enige om én ting: Lilla Løkke var laget av både garn og eventyr.
Lilla bodde i den store, svarte kontorstolen, som i hennes øyne var et slags slott. Derfra hadde hun full oversikt over hele rommet—som hun mente var et kongerike der alt kunne skje. Men hun syntes likevel hverdagen var litt kjedelig. Hun drømte om å gjøre noe helt fantastisk, noe som kunne fylle garnet hennes med ekte eventyrmagi.
En dag, mens hun satt og dinglet med de blå strikketøflene sine, hørte hun et puff. Et lite, grønt hode dukket fram fra bak stolen. Øynene var store som knapper, og munnen hadde et tannløst smil.
«Hei,» sa det grønne hodet. «Jeg heter Dott, og jeg er en drage.»
«En… drage?» sa Lilla Løkke og holdt på å miste hele skjerfet av begeistring.
«Ja,» svarte Dott. «Men jeg er en veldig snill en. Litt klønete også. Jeg ble nemlig heklet med altfor store poter.»
Lilla lo så hun nesten mistet en maske. «Har du lyst til å dra på eventyr?» spurte hun straks.
Dott nikket ivrig. «Alltid! Men jeg trenger en som kan passe på meg. Vingene mine er litt… løse i sømmene.»
Og så var det bestemt.
Lilla Løkke klatret opp på ryggen til Dott, og med et par vingeslag, et par skjeve svev og ett lite krasj i dørkarmen fløy de av gårde—ut i verden som bare garnfigurer kan se.
De fløy over putefjell, gjennom teppetunneler og over det farlige Legoland der firkantede monstre lurte. De reddet en bortkommet sokk fra støvsugermonsteret, fant en skjult skuffekiste full av gullknapper og ble venner med en gammel bamse som hadde mistet stemmen sin, men fant den igjen under en sofapute.
Og da dagen var omme, landet de igjen i den store svarte stolen. Lilla Løkke hoppet ned, strakte armer og ben som en ekte helt—og Dott rullet fornøyd sammen på gulvet.
«Tror du vi kan dra på eventyr igjen i morgen?» spurte Dott håpefullt.
Lilla smilte med broderte lepper. «Selvfølgelig. Eventyr slutter aldri for oss som er strikket sammen av fantasi.»
Og siden den dagen var ingen dag kjedelig. For i stolen bodde en modig dukke, og på gulvet en mild drage, og sammen var de det beste helteparet som noen gang hadde eksistert i et rom med garn, puter og uendelige muligheter.
Hun tripper rundt med grønt hår så stilig,
en farge så knæsj at det nesten blir farlig.
Med veska på armen og kjolen i farger,
er hun ei som sprer latter der hun seg farer.
Hun blunker med øyevipper lange som liner,
og smiler så bredt at hele rommet skinner.
Hun er heklet med kjærlighet, maske for maske,
og elsker å tulle – og ta seg en rask flaske…
(så lenge det bare er brus, altså – hun er jo en tasse!)
Hun danser seg gjennom hver eneste krok,
den kuleste dokka du noen gang så – helt på floke! ✨
Det var en gang en liten dokke som het Firkant-Fred. Han var ikke som andre dokker, for hele kroppen hans var laget av strikkede firkanter: et lilla hode, en myk, beige genser og to bein i hver sin blåfarge. Ingen var helt sikre på hvem som hadde strikket ham, men alle visste at han var laget med kjærlighet i hver eneste maske.
Firkant-Fred bodde i en hvit eske på toppen av et skap, og derfra kunne han se ut over hele rommet. Hver kveld drømte han om å dra på eventyr, men siden han ikke hadde noen fingre å åpne esken med, satt han alltid fast der inne.
En natt blåste en kraftig vind gjennom det åpne vinduet. Den ristet skapet så mye at esken tippet ned på gulvet og landet med et poff. Lokket spratt opp – og Firkant-Fred rullet ut.
Endelig fri!
Han vasset avgårde på de stive, strikkede beina sine og utforsket rommet. Han klatret opp en bokhylle som om den var et fjell og surfet ned rekkene med barnebøker. Han hoppet over tøfler som om de var sovende troll, og balanserte på kanten av en lampe som en ekte lineartist.
Men det beste øyeblikket kom da han fant et speil. Der så han seg selv for aller første gang.
“Så det er meg,” sa han med et lite, stolt smil sydd på ansiktet. “Jeg er laget av firkanter, men jeg er helt unik.”
Da morgenen kom, fant barnet som eide ham Firkant-Fred liggende midt på gulvet. I stedet for å undre seg noe særlig, plukket barnet ham bare opp og ga ham en god klem.
Fra den dagen av fikk Firkant-Fred sove i sengen, ikke i esken på skapet. Og hver gang vinden blåste i gardinene, hvisket han stille til seg selv:
“Eventyret fortsetter.”
En morgen i Strikkeskogen våknet Snusling Snurresnute av en voldsom lyd som ristet hele hengekøyen hans:
“BLUPP–BLUPP–BRAAAP!”
Han stupte nesten ut av sengen – det var lyden fra Boblegryta, den runde innsjøen hvor boblene vanligvis danset og ploppet pent i takt.
– Dette høres ikke bra ut! mumlet Snusling og trampet avgårde med de blå potene sine.
Da han nådde vannkanten, spratt en gigantisk boble opp av sjøen som en oppblåst, nervøs såpebobleballong. Den landet foran ham og ropte så høyt at Snusling tippet bakover:
– JEG HAR MISTET STEMMEN MIN!
– Oi! sa Snusling og holdt seg for ørene. – Du hadde vel aldri tenkt å rope sånn?
Boblen ristet trist.
– Nei! Jeg pleide å synge! Jeg var førsteklarinett i Boblegryta-koret!
Snusling klødde seg på snuta, som begynte å blinke svakt rosa – det betydde at en idé var på vei.
– Vent her, jeg har en plan!
Han dro fram den Evige Garnnøsten, hoppet tre ganger og sproing! – en stor trampoline av strikket garn brettet seg ut. Han lokket boblen opp på trampolinen. Hver sprett fikk boblen til å lage nye lyder:
BLIPP!
BLAPP!
BRØØØØØP!
– Nå, hold deg i ro! sa Snusling og hentet en bit ekstra mykt rosa garn.
Med raske sting sydde han en liten lyddemper-løkke rundt boblen – akkurat nok til å gjøre stemmen mild igjen, men ikke så mye at den sluttet å være seg selv.
Boblen tok en liten toneprøve:
– La… laaa… laaaaaa!
Det glitret i hele overflaten.
– Jeg kan synge igjen!
Plutselig dukket hundre små bobler opp, alle ploppende i kor. De sang en boblende melodi som fikk hele vannet til å bølge som et heklet teppe i vinden.
Snusling fikk æren av en solo – en boblebeat-rytme han trommet frem med potene sine på vannflaten.
Og siden den dagen har Boblegryta aldri vært bråkete igjen … med mindre det er øving, selvfølgelig.
Takk for at du leste mitt eventyr :
Dypt inne i den kronglete, solfylte Eventyrskogen bodde en helt spesiell skapning – Garn-Elgen Grom. Han var ikke som de andre elgene. Nei, Grom var heklet av rødt og hvitt garn, og var så myk at selv vinden hvisket forsiktig rundt ham for ikke å floke ham til.
En morgen våknet Grom av at noen lo. Ikke en vanlig latter – men en hihihihahaa-snufs-prust-latter. Han spratt opp på garnbeina sine (som ikke var laget for fart, så han rullet egentlig bare litt fremover) og så en liten sopp stå ved stien og le så den nesten velta.
“Hei! Hva er så morsomt?” spurte Grom og blåste en liten garnfiber bort fra nesa.
Soppen hikstet: “Du… du… du har fått en strikkepinne i geviren ditt!”
Grom kjente etter — og riktig nok! En liten strikkepinne hadde satt seg fast i det røde, heklete geviret hans. Det viste seg at skogens hemmelige strikke- og heklefe, Frøken Fibrillia, hadde mistet den under nattens strikkerush.
“Dette er alvorlig,” sa Grom høytidelig. “Fibrillia mister aldri pinnene sine. Hun strikker mens hun flyr, sover, tenker og spiser!”
Så Grom trillet (for det var hans måte å løpe på) gjennom den solfylte skogen. Han passerte fnisende trær, nysende blomster og en bjørn som satt og prøvde å hekle en lue, men stadig endte opp med grytekluter. Til slutt fant han Fibrillia i et stort tre, viklet inn i sitt eget garn som en sprellende kokong.
“Grom! Du fant pinnen min!” ropte hun. “Uten den blir alle prosjektene mine til… til… putetrekk med bein!”
Grom rakte henne strikkepinnen. Fibrillia slo med tryllestaven sin (som egentlig bare var en 12 mm heklenål), og POFF! – en liten varm vind traff Grom. Plutselig kunne han stå helt stødig, og til og med hoppe litt!
“En belønning til min modige garn-elg,” sa Fibrillia. “Du har fått magisk spenst! Men bruk det med omhu. Du kan nå hoppe så høyt at du måler deg opp mot trærne!”
Og det gjorde han. Hele dagen. Helt til han ved et uhell fastnet i en lav gren og måtte reddes av en meget irritert ekornfamilie.
Men fra den dagen av ble Grom kjent som Skogens Sprett-Elg – og alle nøster av garn i mils omkrets hadde stor respekt for ham.
Takk for at du leste mitt eventyr:
Når hjertet søker å behage Gud, ikke mennesker
Skriften: 1. Tessalonikerbrev 2:1–17
Tema: Paulus’ tjeneste i Tessalonika
Nøkkelvers:
«Vi prøver ikke å tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.»
— 1. Tessalonikerbrev 2:4
Paulus og Silas minnet tessalonikerne om at deres besøk ikke hadde vært forgjeves. Dette fikk meg til å innse hvor meningsfullt det er å besøke andre – for å oppmuntre dem, bygge broer eller forsone misforståelser. Våre ord kan være kraftfulle redskaper til helbredelse og gjenopprettelse, slik Paulus’ ord var for de troende.
Paulus gjorde det klart at hans mål ikke var å behage mennesker, men å behage Gud. Alt han gjorde var til Guds ære, og han talte sannheten med oppriktighet. Han var mild, omsorgsfull og varsom med ikke å være en byrde for andre. Mildhet er virkelig kjærlighet i handling.
Paulus’ holdning er et godt forbilde for oss i dag. Også vi bør være oppmerksomme på andres behov og villige til å lytte. Det er lett å falle for fristelsen til å si det folk vil høre, eller bruke smiger for å få godkjenning. Men Paulus minner oss om at smiger er tom og villedende. Vi er kalt til å tale sant, selv når budskapet er utfordrende.
Paulus endret aldri evangeliet for å gjøre det mer populært, men han delte det på en måte som folk kunne forstå. Det minner meg om det han skrev til korinterne om deres åndelige modenhet:
«Brødre og søstre, jeg kunne ikke tale til dere som til åndelige mennesker, men som til verdslige – som små barn i Kristus. Jeg gav dere melk, ikke fast føde, for dere var ennå ikke rede til det.»
— 1. Korinterbrev 3:1–2
Når vi deler vår tro, må vi alltid peke på Kristus og leve på en måte som ærer Ham. Våre ord og handlinger bør gjenspeile Guds kjærlighet og sannhet. Selv når vi møter prøvelser, motgang eller motstand, kan vi stå fast ved å holde oss nær til Gud.
Det gir stor glede å se mennesker forvandlet av Gud – å se dem vokse i tro, bli mer lik Kristus og vandre trofast med Ham.
Paulus’ eksempel utfordrer meg til å granske mine egne motiver når jeg tjener andre. Gjør jeg det for å behage mennesker – eller for å behage Gud? Jeg blir minnet om at ekte kjærlighet, mildhet og sannferdighet taler høyere enn smiger eller tomme ord. Å holde meg nær Gud hjelper meg å forbli sterk, selv når livet blir vanskelig.
Far i himmelen, takk for at Du gir oss visdom, mot og styrke når vi ber om det. Vi trenger dette hver dag for å leve som Kristus i denne verden. Hjelp oss, som Paulus, til å vise kjærlighet og medfølelse og til å dele det gode budskapet med oppriktighet. Lær oss å ikke være en byrde for andre, men å gjøre alt til Din ære, ikke vår egen.
Takk for Din stadige omsorg og trøst når vi møter skuffelser, motløshet eller svakhet. Takk for Din tålmodighet og for at Du tilgir våre synder.
I Jesu navn, amen.
Ligaya
I stua står en liten frøken,
kledd i grønt fra topp til tå.
Hun glitrer som en garn-lantern’,
og sier: “Se hva jeg kan nå!”
Hun tripper rundt med hekle-skjørtet,
så svingete at bamsen fløy.
Han landet oppå togbane-sporet –
og ropte: “Du, ta det litt rø’!”
Lua hennes vipper høylytt,
som om den prøver si:
“Denne dama er på farta,
så flytt deg før hun sveiper forbi!”
For når hun setter fart i sokken,
går hun som en liten storm.
En grønn, kosesøt rakett av ull –
med sjarm i baby-form.
Ha en fin dag:)
