Et forhold kan være mange ting: trygt, koselig, kjærlighetsfullt … og av og til litt uklart.
Ta for eksempel et eldre ektepar der begge hører litt dårlig: – «Sa du at vi skal ut i kveld?» – «Nei, jeg sa at katten stirrer rart.» – «Javel. Da tar jeg på meg jakke.»
Her er ingenting galt. Beskjeder bare… muterer underveis. Det som starter som «kan du ta ut søpla?» ender som «vi burde kanskje flytte».
Men på et vis funker det. For selv om ordene er uklare, er intensjonen ofte krystallklar: De er sammen. Og det holder.
Det var mitt bidrag til utifrilufts helgautfordring:)
Jeg og Hr Happy fikk et gavekort til jul av svigersønnen vår – gavekort til Hovdegård og restauranten deres. Slike gavekort må jo brukes med verdighet, så vi pyntet oss litt ekstra. Dette skulle nemlig være en date. Eller egentlig en feiring av morsdagen på forskudd. Eller begge deler. Vi var i hvert fall enige om at dette var grunn god nok.
Ved inngangen
Morsdagen er på søndag, og da pleier jeg som regel å være på søndagsmøte i menigheten og spise middag der. Så denne løsningen var både praktisk og romantisk på sitt helt eget vis.
Da vi kom til restauranten, var det nesten ikke folk der. Litt sånn «har vi kommet for tidlig?»-stemning.
Vi fikk et hjørnebord – alltid et godt tegn, synes jeg – og etter litt intens studering av menyen (som om vi skulle ta eksamen), landet vi på «Fjøsfest». En solid kombinasjon av ulike typer kjøtt, salat, chips, brun saus med sjampinjong, maispuré og potetgull. Altså: fest.
Til drikke bestilte Hr Happy vann – stabil som alltid – og jeg te, for jeg er jo tross alt Fru Happy og må balansere kjøttfesten litt.
Vi ble møtt av en betjening som ikke akkurat vant prisen for Årets solstråle i starten, men etter hvert dukket det opp et lite smil. Kanskje han ble litt varmere av å se oss to i våre fineste klær og gode humør.
Mens vi ventet på maten, tok vi frem litt quiz. Hr Happy briljerte som vanlig og husket alt. Jeg bidro mest med entusiasme og… nesten null poeng. Men det er jo viktig å kjenne sine styrker.
Etter hvert kom det noen flere gjester, i hvert fall på siden av bordet der vi satt. Det var ganske kaldt inne, så vi beholdt jakkene på hele tiden. Litt sånn restaurant møter utendørsopplevelse. Men maten? Den var vi veldig fornøyde med – og det var mer enn nok. Faktisk så mye at vi vurderte å rulle hjem.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å bestille dessert, men vi går jo så sjelden ut, så jeg bestilte crème brûlée. Hr Happy erklærte høyt og tydelig at han ikke skulle ha mer mat. Det varte helt til jeg bare klarte å spise halve desserten. Da tok Hr Happy ansvar og spiste resten. Av ren høflighet, selvfølgelig.
Jeg kaller mannen min Hr Happy fordi jeg selv er Fru Happy – det er rett og slett betydningen av navnet mitt på engelsk. Og ja, vi prøver å leve opp til det så godt vi kan.
Da vi var ferdige med middagen, hadde skumringen senket seg.
Vel hjemme igjen tente Hr Happy opp i ovnen, for det var skikkelig kaldt. Jeg gikk frem og tilbake på stua i omtrent ti minutter for å forbrenne litt kalorier – det føltes veldig effektivt der og da.
Og den kvelden… ja, da ble det tidlig seng på oss Mett, fornøyd og veldig klar for dyna.
Det var gårsdagens date – og morsdagsfeiring på forskudd.
I dag bestemte jeg meg for å gå en liten tur. En kort tur. En sånn tur som på kartet ser ut som «null stress», men som kroppen min umiddelbart tolket som et heldagsprosjekt.
Fibromyalgien var med fra start – ikke som heiagjeng, men mer som en streng prosjektleder som stadig minnet meg på: «Husk at vi blir slitne senere.»
De første hundre meterne gikk overraskende greit. Jeg tenkte: «Se der ja! Kanskje dette er en god dag?» Kroppen svarte høflig med å la meg tro det i cirka fem minutter, før den begynte å sende små varsler. Litt tunge bein. Litt «hva driver vi egentlig med»-stemning. Ingenting dramatisk – bare nok til å minne meg på at jeg måtte gå i snill modus.
Halvveis ut i turen begynte jeg å forhandle. «Ok, vi går litt til.» «Greit, men da må vi gå saktere.» «Avtale.» Femti meter senere: «Kunne vi ikke bare… snu?»
Men så var det lyset. Isen. Havet. Den der rolige vinterstillheten som liksom sier: Det er greit å være treg. Det er greit å være sliten. Og plutselig var ikke tempoet så viktig lenger. Det handlet mer om å komme seg frem, ikke fort.
De siste kilometerne (som ifølge kroppen var minst syv) ble gjennomført med kongelig verdighet: korte steg, små pauser og et blikk som sa «jeg er ute på eventyr, ikke på trening».
Da jeg endelig kom hjem, var jeg sliten på den dype måten – men også litt stolt. For jeg hadde vært ute. Jeg hadde lyttet til kroppen. Og jeg hadde fullført.
3 km. Med fibromyalgi. Det teller. Masse.
Kanskje er det nettopp dette som er nok noen dager. Ikke å prestere. Ikke å presse. Men å være til stede i kroppen slik den er akkurat nå. Å ta imot det lille som faktisk er mulig – og la det få være stort nok.
3 km.
Med fibromyalgi. Det teller. Masse.
Hva med deg? Hva er din lille seier i dag – den som kanskje ikke ser stor ut utenfra, men som betyr noe for deg? Kanskje var det en rolig tur. Kanskje var det å hvile uten dårlig samvittighet. Kanskje bare å lytte litt ekstra til kroppen.
Jeg tenkte at jeg skulle spise litt sunnere mat. Og jeg fant en oppskrift på chiafrø, og jeg laget det. Fant oppskrift på internett: Chiafrø, havregrynn, melk, yougurt, honning, blåbær og valnøtter:) Og den var kjempegod:)
Kjærlighet er ikke alltid fyrverkeri. Noen ganger er den bare en kopp kaffe eller te som fortsatt er varm når du glemmer tiden. En melding uten grunn. Et blikk som sier: jeg ser deg, selv på dager du helst vil gjemme deg.
Kjærlighet er det som blir igjen når forelskelsen tar av seg finjakka og setter seg ned. Den er ikke høylytt, men den er trofast. Den spør ikke hvem du var i går, bare om du vil være her i dag.
Dette sitatet minner oss på noe dypt menneskelig – og ofte glemt: at kjærlighet ikke er noe statisk. Den er ikke et mål man når, men en prosess man deltar i, igjen og igjen.
Akkurat som kunst, lever et forhold av nærvær. Av små justeringer. Av viljen til å se, lytte og forstå nyanser. En kunstner vet at det er detaljene som gir liv til verket – lyset, skyggen, teksturen. På samme måte er det de små handlingene i et forhold som skaper dybde: et blikk som blir værende litt lenger, et spørsmål som stilles med ekte interesse, et øyeblikk der man velger å være tålmodig i stedet for å vinne.
Relasjoner krever ikke perfeksjon, men oppmerksomhet. De trenger ikke konstant dramatikk, men kontinuerlig omsorg. Når vi slutter å være nysgjerrige på hverandre, slutter vi også å skape. Og et forhold uten skapelse blir fort stillestående.
Å elske er derfor også et valg om å være til stede. Om å investere tid, energi og omtanke – selv når hverdagen er travel. Kanskje spesielt da.
Her pleiet jeg kjærligheten med Hr. Happy. en gårunde i nærområdet.
For når vi behandler relasjoner som levende kunstverk, gir vi dem rom til å vokse, forandre seg og bli stadig rikere i uttrykk.
Og når vi snakker om kunst…disse er mine kreasjoner i det siste:
En helt vanlig dag sto jeg på badet og stelte meg. Jeg brukte både kaldt og varmt vann, uten å tenke noe særlig over det. Men plutselig kom et bibelvers sterkt til meg:
«Fordi du er lunken – verken varm eller kald – skal jeg spytte deg ut av munnen min.» (Åpenbaringen 3:16)
Da kjente jeg det helt fysisk. Det gikk et grøss gjennom meg. Verset traff meg med en tyngde jeg ikke kunne ignorere. Jeg forsto med én gang at dette ikke bare var et ord jeg hadde lest før – det var et ord Gud brukte for å snakke direkte til meg.
Jeg ble stille, og et spørsmål vokste frem i hjertet mitt: Hvordan er mitt kristenliv akkurat nå? Er jeg brennende? Er jeg kald? Eller… er jeg lunken?
I det siste har jeg hatt en bevisst samtale med Gud i hverdagen. Jeg har ofte bedt: «Gud, hva vil du lære meg i det daglige livet mitt?» Og jeg opplever at Han bruker helt enkle situasjoner for å undervise meg – akkurat som denne.
Da Gud brukte vann for å tale til meg
Mens jeg sto der, begynte jeg å reflektere over vann.
Varmt, kokende vann har så mange viktige funksjoner. Vi trenger det for å lage mat, til te og kaffe, til å sterilisere, rense og drepe bakterier. Det brukes til å løse opp, rense, varme og helbrede. Varmt vann gjør noe.
Kaldt vann er også verdifullt. Det er forfriskende. Livgivende. Noe vi lengter etter når vi er slitne og tørste. Kaldt vann har sin plass og sin verdi.
Men lunkent vann? Det er ubehagelig. Ikke forfriskende. Ikke nyttig. Noe man helst spytter ut.
Og plutselig forsto jeg det dypere: Det er derfor Gud bruker dette bildet.
Hva Gud viste meg om lunkenhet
Gud minnet meg på at dette verset ble sagt til menigheten i Laodikea – et sted der folk kjente godt til dårlig, lunkent drikkevann. De visste nøyaktig hva Jesus mente.
Og jeg kjente at Gud spurte meg, ikke fordømmende, men kjærlig: «Hvor er hjertet ditt?»
Lunkenhet handler ikke om å være perfekt eller uperfekt. Det handler om:
Likegyldighet
Komfort
Å flyte med uten ekte overbevisning
Gud foretrekker ikke at vi er «kalde» og imot Ham. Men Han ønsker ekte hjerter.
Jeg forsto at:
Helhjertet tro har verdi
Ærlig tvil er bedre enn fasade
Men lunkenhet er farlig, fordi den får oss til å tro at alt er greit, når hjertet egentlig har blitt sløvt
En personlig erkjennelse
Dette vitnesbyrdet handler ikke om at jeg har «nådd målet». Det handler om at Gud stoppet meg opp.
Jeg måtte erkjenne at det finnes områder i livet mitt hvor jeg lett kan bli komfortabel. Hvor troen ikke alltid får koste noe. Hvor jeg kan gjøre «det riktige», men uten den indre ilden.
Og Gud kalte meg ikke med harde ord, men med sannhet: «Vær enten varm eller kald – men vær ekte.»
Min bønn videre
I dag er dette min bønn: At jeg ikke bare skal kalle meg kristen, men leve som en. At jeg ikke skal være drevet av vane, men av kjærlighet. At jeg ikke skal være lunken – men levende.
Jeg ønsker å være på den varme siden. Ikke perfekt, men overgitt. Ikke selvsikker, men avhengig av Gud. Ikke lunken – men brennende
En dag hadde vi bestemt oss for å ha bacalao til middag. Min mann er ekspert på å lage det.
Retten bacalao består av klippfisk, poteter, løk, matolje (for eksempel olivenolje), tomater eller tomatpuré. Noen varianter bruker også hermetisert paprika og pimiento. Denne tomatbaserte klippfiskretten ble brakt til Kristiansund på 1800-tallet av sjøfolk fra Baskerland og spredte seg siden til resten av landet. Navnet er bacalao Vizcaína. Det finnes mange varianter av bacalao med noe varierende ingredienser, for eksempel chili, hvitløk og oliven. Det finnes også oppskrifter på «krisebacalao» fra andre verdenskrig, ifølge Wikipedia.
Hvorfor snakker jeg om bacalao? Det var fordi da jeg tenkte på den røde fargen i bacalaoen, begynte jeg å tenke på Jesu blod. «Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt» (Hebreerne 9,22).
I det siste har jeg bedt Gud om å tale til meg gjennom hverdagslige ting. Jeg tenkte at kanskje Gud kunne tale til meg gjennom bacalao, siden fargen på Jesu blod kom i tankene mine.
Dette fikk meg til å tenke på opprinnelsen til bacalao. Det er jo tørket fisk som kommer fra havet. Plutselig så jeg for meg Jesus da han ble trengt av en stor folkemengde. Han gikk i en båt og rodde et stykke ut før han talte til folket (Lukas 5,1–3).
Hvorfor gjorde Jesus dette når han kunne undervise på stranden? Kanskje han ønsket å ha Guds skaperverk i bakgrunnen – havet og himmelen – mens Guds ord ble forkynt. «Himmelen forkynner Guds ære, hvelvingen forteller om hans henders verk» (Salme 19,2).
Da jeg tenkte på båten, husket jeg apostlene som fisket hele natten uten å få noe. Men Jesus sa: «Legg ut på dypet og kast garnene for fangst» (Lukas 5,4). Da de gjorde det, «fikk de så mye fisk at garnene holdt på å revne» (Lukas 5,6). Dette forteller meg at vi ofte prøver å gjøre alt i egen kraft, og når vi ikke lykkes, mister vi motet – akkurat som disiplene. Men i det øyeblikket Jesus kommer inn i bildet i våre liv, skjer det noe. «Uten meg kan dere ingenting gjøre» (Johannes 15,5). Med ham kommer det frukt, høst og overflod. Jesus sa til dem: «Fra nå av skal du fange mennesker» (Lukas 5,10). Dette kallet gjelder også oss i dag.
Tilbake til fisken. Før den blir bacalao, blir fisken først renset – alt som ikke skal brukes, fjernes. Slik renser også Jesus oss fra synd før vi kan brukes. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett» (1. Johannesbrev 1,9).
Når fisken er renset, blir den saltet og tørket. Det fikk meg til å tenke på salt. Jesus sa: «Dere er jordens salt … Dere er verdens lys» (Matteus 5,13–14). Fisken saltes for at den ikke skal råtne, og den tørkes i solen.
Har dere noen gang opplevd å bli så opphetet av solen at det er ubehagelig? Slik kan også det kristne livet være. Vi blir renset, saltet til bruk og tørket i solen – gjennom prøvelser – slik at vi kan være klare til et herlig måltid. «Selv om dere nå en kort tid må lide under ulike prøvelser, skjer dette for at deres tro skal bli prøvet og funnet verdifull» (1. Petersbrev 1,6–7).
Etter at fisken er saltet og tørket, legges den i vann for å vannes ut. Det minner meg om oss. Akkurat som fisken har vært utsatt for værforandringer, støv og skitt i luften, blir vi også utsatt for verden: fristelser, synd, løgn og bedrag av alle slag. Derfor trenger vi å legges i vann – å bli gjennomsyret av Guds ord, det levende vannet. Jesus sier: «Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste» (Johannes 4,14).
Deretter kokes bacalaoen i tomater som er røde. Og vi trenger også å bli gjennomsyret av Jesu blod. «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1. Johannesbrev 1,7). Akkurat som fisken blir kokt, vil også vi møte prøvelser, forfølgelser og lidelser. «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apostlenes gjerninger 14,22).
Fisken blandes med mange andre ingredienser for å bli en god bacalao. Dette minner meg om at kristne er forskjellige, men sammen blir vi gode når vi samarbeider. «For kroppen er én, men har mange lemmer» (1. Korinterbrev 12,12). Det finnes mange typer bacalaoretter, og det finnes mange ulike liv og lidelser. Men resultatet blir godt når vi samarbeider med Jesus.
Akkurat som ingrediensene i bacalaoen ikke motarbeidet å bli brukt av min mann, men ble til en god rett, slik blir vi også brukt av Gud når vi adlyder ham. «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger» (Efeserne 2,10).
Slik blir vi det Gud har tenkt, uansett hva vi må gå gjennom, når vi overgir oss til ham.
«For vi er hans verk:
«Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke din lit til din egen forstand» (Ordspråkene 3,5–6).
