En morgen i Strikkeskogen våknet Snusling Snurresnute av en voldsom lyd som ristet hele hengekøyen hans:
“BLUPP–BLUPP–BRAAAP!”

Han stupte nesten ut av sengen – det var lyden fra Boblegryta, den runde innsjøen hvor boblene vanligvis danset og ploppet pent i takt.

– Dette høres ikke bra ut! mumlet Snusling og trampet avgårde med de blå potene sine.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da han nådde vannkanten, spratt en gigantisk boble opp av sjøen som en oppblåst, nervøs såpebobleballong. Den landet foran ham og ropte så høyt at Snusling tippet bakover:
– JEG HAR MISTET STEMMEN MIN!
– Oi! sa Snusling og holdt seg for ørene. – Du hadde vel aldri tenkt å rope sånn?

Boblen ristet trist.
– Nei! Jeg pleide å synge! Jeg var førsteklarinett i Boblegryta-koret!

Snusling klødde seg på snuta, som begynte å blinke svakt rosa – det betydde at en idé var på vei.
– Vent her, jeg har en plan!

Han dro fram den Evige Garnnøsten, hoppet tre ganger og sproing! – en stor trampoline av strikket garn brettet seg ut. Han lokket boblen opp på trampolinen. Hver sprett fikk boblen til å lage nye lyder:
BLIPP!
BLAPP!
BRØØØØØP!

– Nå, hold deg i ro! sa Snusling og hentet en bit ekstra mykt rosa garn.
Med raske sting sydde han en liten lyddemper-løkke rundt boblen – akkurat nok til å gjøre stemmen mild igjen, men ikke så mye at den sluttet å være seg selv.

Boblen tok en liten toneprøve:
– La… laaa… laaaaaa!
Det glitret i hele overflaten.

– Jeg kan synge igjen!

Plutselig dukket hundre små bobler opp, alle ploppende i kor. De sang en boblende melodi som fikk hele vannet til å bølge som et heklet teppe i vinden.

Snusling fikk æren av en solo – en boblebeat-rytme han trommet frem med potene sine på vannflaten.

Og siden den dagen har Boblegryta aldri vært bråkete igjen … med mindre det er øving, selvfølgelig.

Takk for at du leste mitt eventyr :

Dypt inne i den kronglete, solfylte Eventyrskogen bodde en helt spesiell skapning – Garn-Elgen Grom. Han var ikke som de andre elgene. Nei, Grom var heklet av rødt og hvitt garn, og var så myk at selv vinden hvisket forsiktig rundt ham for ikke å floke ham til.

En morgen våknet Grom av at noen lo. Ikke en vanlig latter – men en hihihihahaa-snufs-prust-latter. Han spratt opp på garnbeina sine (som ikke var laget for fart, så han rullet egentlig bare litt fremover) og så en liten sopp stå ved stien og le så den nesten velta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Hei! Hva er så morsomt?” spurte Grom og blåste en liten garnfiber bort fra nesa.

Soppen hikstet: “Du… du… du har fått en strikkepinne i geviren ditt!”

Grom kjente etter — og riktig nok! En liten strikkepinne hadde satt seg fast i det røde, heklete geviret hans. Det viste seg at skogens hemmelige strikke- og heklefe, Frøken Fibrillia, hadde mistet den under nattens strikkerush.

“Dette er alvorlig,” sa Grom høytidelig. “Fibrillia mister aldri pinnene sine. Hun strikker mens hun flyr, sover, tenker og spiser!”

Så Grom trillet (for det var hans måte å løpe på) gjennom den solfylte skogen. Han passerte fnisende trær, nysende blomster og en bjørn som satt og prøvde å hekle en lue, men stadig endte opp med grytekluter. Til slutt fant han Fibrillia i et stort tre, viklet inn i sitt eget garn som en sprellende kokong.

“Grom! Du fant pinnen min!” ropte hun. “Uten den blir alle prosjektene mine til… til… putetrekk med bein!”

Grom rakte henne strikkepinnen. Fibrillia slo med tryllestaven sin (som egentlig bare var en 12 mm heklenål), og POFF! – en liten varm vind traff Grom. Plutselig kunne han stå helt stødig, og til og med hoppe litt!

“En belønning til min modige garn-elg,” sa Fibrillia. “Du har fått magisk spenst! Men bruk det med omhu. Du kan nå hoppe så høyt at du måler deg opp mot trærne!”

Og det gjorde han. Hele dagen. Helt til han ved et uhell fastnet i en lav gren og måtte reddes av en meget irritert ekornfamilie.

Men fra den dagen av ble Grom kjent som Skogens Sprett-Elg – og alle nøster av garn i mils omkrets hadde stor respekt for ham.

Takk for at du leste mitt eventyr: 

Når hjertet søker å behage Gud, ikke mennesker

📖 Dagens bibellesning

Skriften: 1. Tessalonikerbrev 2:1–17
Tema: Paulus’ tjeneste i Tessalonika

Nøkkelvers:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

«Vi prøver ikke å tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.»
— 1. Tessalonikerbrev 2:4

💭 Refleksjon

Paulus og Silas minnet tessalonikerne om at deres besøk ikke hadde vært forgjeves. Dette fikk meg til å innse hvor meningsfullt det er å besøke andre – for å oppmuntre dem, bygge broer eller forsone misforståelser. Våre ord kan være kraftfulle redskaper til helbredelse og gjenopprettelse, slik Paulus’ ord var for de troende.

Paulus gjorde det klart at hans mål ikke var å behage mennesker, men å behage Gud. Alt han gjorde var til Guds ære, og han talte sannheten med oppriktighet. Han var mild, omsorgsfull og varsom med ikke å være en byrde for andre. Mildhet er virkelig kjærlighet i handling.

Paulus’ holdning er et godt forbilde for oss i dag. Også vi bør være oppmerksomme på andres behov og villige til å lytte. Det er lett å falle for fristelsen til å si det folk vil høre, eller bruke smiger for å få godkjenning. Men Paulus minner oss om at smiger er tom og villedende. Vi er kalt til å tale sant, selv når budskapet er utfordrende.

Paulus endret aldri evangeliet for å gjøre det mer populært, men han delte det på en måte som folk kunne forstå. Det minner meg om det han skrev til korinterne om deres åndelige modenhet:

«Brødre og søstre, jeg kunne ikke tale til dere som til åndelige mennesker, men som til verdslige – som små barn i Kristus. Jeg gav dere melk, ikke fast føde, for dere var ennå ikke rede til det.»
— 1. Korinterbrev 3:1–2

Når vi deler vår tro, må vi alltid peke på Kristus og leve på en måte som ærer Ham. Våre ord og handlinger bør gjenspeile Guds kjærlighet og sannhet. Selv når vi møter prøvelser, motgang eller motstand, kan vi stå fast ved å holde oss nær til Gud.

Det gir stor glede å se mennesker forvandlet av Gud – å se dem vokse i tro, bli mer lik Kristus og vandre trofast med Ham.

🌸 Personlig lærdom

Paulus’ eksempel utfordrer meg til å granske mine egne motiver når jeg tjener andre. Gjør jeg det for å behage mennesker – eller for å behage Gud? Jeg blir minnet om at ekte kjærlighet, mildhet og sannferdighet taler høyere enn smiger eller tomme ord. Å holde meg nær Gud hjelper meg å forbli sterk, selv når livet blir vanskelig.

🙏 Bønn

Far i himmelen, takk for at Du gir oss visdom, mot og styrke når vi ber om det. Vi trenger dette hver dag for å leve som Kristus i denne verden. Hjelp oss, som Paulus, til å vise kjærlighet og medfølelse og til å dele det gode budskapet med oppriktighet. Lær oss å ikke være en byrde for andre, men å gjøre alt til Din ære, ikke vår egen.

Takk for Din stadige omsorg og trøst når vi møter skuffelser, motløshet eller svakhet. Takk for Din tålmodighet og for at Du tilgir våre synder.

I Jesu navn, amen.
Ligaya

I stua står en liten frøken,
kledd i grønt fra topp til tå.
Hun glitrer som en garn-lantern’,
og sier: “Se hva jeg kan nå!”

Hun tripper rundt med hekle-skjørtet,
så svingete at bamsen fløy.
Han landet oppå togbane-sporet –
og ropte: “Du, ta det litt rø’!”

Lua hennes vipper høylytt,
som om den prøver si:
“Denne dama er på farta,
så flytt deg før hun sveiper forbi!”

For når hun setter fart i sokken,
går hun som en liten storm.
En grønn, kosesøt rakett av ull –
med sjarm i baby-form.

Ha en fin dag:)

Det var en gang en liten bamse som het Fargeklump. Han var ikke som andre bamser, for han var strikket av alle regnbuens farger – og litt til! De fleste bamser var brune, beige eller kanskje hvite, men Fargeklump var rød, blå, grønn, turkis og lilla på én gang. Han så ut som om noen hadde sølt en hel malingbutikk over ham, og det likte han godt.

Fargeklump bodde i en rød stol midt i stuen, og hver natt når huset ble stille, klatret han ned og ruslet rundt på sine myke, strikkede poter. Han elsket å utforske verden – selv om verden stort sett bestod av stua, kjøkkenet og gangen.

En kveld da månen lyste ekstra sterkt, oppdaget Fargeklump noe under sofaen: en glitrende, gyllen nøkkel! Han visste ikke hva den tilhørte, men den var nydelig og skinte som en liten sol. Han bestemte seg for å finne ut hva nøkkelen kunne åpne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han labbet bort til skap, skuffer og esker, men ingen av dem passet. Til slutt, bak blomsterpotten i vinduskarmen, fant han en bitteliten dør han aldri hadde sett før. Den var ikke større enn et frimerke og malt i samme røde farge som stolen hans.

«Det må være her!» sa han for seg selv og stakk nøkkelen i låsen.

Med et lite klikk åpnet døren seg – og ut strømmet en flom av glitrende regnbuestøv! Før Fargeklump rakk å blunke, sugde støvet ham inn i døren som en fargerik virvelvind.

På den andre siden lå en helt annen verden: Regnbuelandet! Der var trærne stripete, skyene hadde prikker, og blomstene sang små melodier hver gang noen gikk forbi.

Fargeklump ble straks tatt imot av en gruppe små skapninger laget av garn – Garnlingene. De jublet da de så ham.

«Den utvalgte!» ropte de. «Endelig er du her!»

Fargeklump så bak seg, for han var ganske sikker på at de måtte snakke til noen andre. Men nei – de mente faktisk ham.

Garnlingene forklarte at landet hadde mistet fargene sine. Alt var i ferd med å bli grått, og bare den som selv bar alle fargene, kunne bringe dem tilbake. Og hvem var mer fargerik enn Fargeklump?

Han trakk pusten og satte labbene bestemt i bakken. «Jeg skal hjelpe dere!» sa han.

Og slik reiste Fargeklump gjennom Regnbuelandet. Han tok fargen fra sin egen strikk – en stripe blå her, litt rødt der – og strødde det utover landskapet. Trærne ble grønne og gule igjen, blomstene fikk rosafarge i kinnene, og skyene ble fulle av prikker, slik de alltid hadde vært.

Til slutt var landet like sprudlende som før, og Garnlingene danset av glede.

«Du er en helt!» sa de.

«Jeg er bare meg,» sa Fargeklump, men han smilte så hele snuten ristet.

Da han kom tilbake gjennom den lille døren, lukket den seg bak ham og ble borte. Men Fargeklump visste at så lenge han var fargerik og modig, kunne han alltid finne veien tilbake.

Og fra den dagen av, hver gang noen la merke til at fargene i huset virket litt sterkere enn vanlig, nikket Fargeklump for seg selv. For han visste noe ingen andre visste:

Han var ikke bare en bamse. Han var Fargeklump – vokteren av Regnbuelandet.

Takk for at du leste mitt eventyr: (orginalen som jeg hadde strikket for mange år siden)

Det var en gang en liten dukke som het Solsikkeprinsessen. Hun bodde i et lite trehus langt inne i en fargerik skog, hvor trærne luktet honning og blomstene sang når vinden strøk over dem. Solsikkeprinsessen var lett å kjenne igjen – hun strålte som en sol, med sin store, gylne heklekjole som bølget rundt henne som kronbladene på en solsikke.

Hver morgen sto hun opp før solen og gikk ut på stien for å hilse dagen velkommen. Når hun løftet kjolen litt og tok et skritt frem, begynte fuglene å synge – for alle visste at når Solsikkeprinsessen var våken, ville noe magisk som regel skje.

En dag da hun tuslet rundt i skogen, oppdaget hun at lyset ble svakere. Skyggene vokste lengre, og bladene sluttet å glitre. Et lite ekorn kom løpende mot henne og ropte:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Solsikkeprinsesse! Solsteinen er borte!”

Solsteinen var en magisk stein som lå på toppen av Solhaugen. Den holdt skogen varm, lys og trygg. Uten den ville alt bli grått og trist.

Uten å nøle samlet Solsikkeprinsessen skjørtet sitt og skyndte seg mot Solhaugen. Der fant hun et spor av små, glinsende gulldråper. Hun fulgte dem gjennom busker og lyng til hun nådde en mørk grotte. Innenfor satt en liten, grå trollunge og gråt.

“Hvorfor har du tatt Solsteinen?” spurte hun mildt.

Trollungen hikstet og sa:
“Jeg ville bare ha litt lys i grotten min… Det er så mørkt her inne.”

Solsikkeprinsessen smilte vennlig.
“Du kunne ha spurt. Lys er til for å deles.”

Hun tok av en av de små solsikkeformede heklerosettene fra kjolen sin. Da hun holdt den i hånden, begynte den å gløde varmt. Hun rakte den til trollungen.

“Denne passer perfekt til grotten din.”

Trollungen tørket tårene, takket og leverte Solsteinen tilbake. Sammen bar de den tilbake til toppen av Solhaugen, og straks den var på plass, strålte skogen igjen.

Fra den dagen av hadde trollungen og Solsikkeprinsessen et vennskap som skinte like sterkt som kjolen hennes. Og skogen – ja, den sang litt ekstra høyt hver gang de to gikk tur sammen.

Originalen. Jeg heklet kjolen

Takk for at du leste dagens eventyr:)

En gang for lenge, lenge siden – eller kanskje bare i går – våknet den fargerike bamsen Roffe til lyden av fnising. Han åpnet de sydd-på øynene sine og så at rommet var fullt av små, dansende støvkorn som glitret i sollyset.

Roffe strakk på de stripete armene sine.
«Hm… dette lover godt,» mumlet han. «Når støvkorn danser, betyr det eventyr!»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og riktig nok – i samme øyeblikk spratt en liten, lilla dør opp på veggen. Ut kom en bitteliten fe med vinger som glitret i grønt og rødt, akkurat som Roffes mage.

«Hei! Jeg heter Surrilina,» sa feen. «Vi trenger hjelp i Regnbuedalen. Alle fargene våre har begynt å blande seg med hverandre, og nå er ingenting riktig fargerikt, bare… veldig rotete.»

Roffe hoppet ned fra puten han satt på. «Rotete farger?! Det går jo ikke. Jeg er jo den fargerikeste bamsen i tre daler og to fjell! Jeg kommer!»

Surrilina vinket med staven, og vips! Roffe falt gjennom et glitrende hull – plopp! – og landet i en dal full av regnbuer som krøllet seg som spagetti.

En blå-lilla-grønn sky kom susende forbi og sa:
«Hjelp! Jeg vet ikke hvem jeg er lenger!»

Roffe la armene i kors. «Det er helt klart at fargene har blitt skrubla. Men slapp av! Jeg, Regnbuebamsen Roffe, skal ordne opp.»

Han tok et dypt pust og begynte å synge sin hemmelige sang:

«Rød og grønn og lilla fin,
finn tilbake fargen din!
Striper, prikker, alt på plass,
ingen farger skal i krøll og krass!»

Da han sang den siste tonen, blinket hele dalen. Regnbuene rettet seg opp, blomstene fikk klare farger igjen, og den blå-lilla-grønne skyen ble helt fornøyd blå.

«Vi er reddet!» ropte Surrilina. «Som takk skal du få et glitrende eventyrfrø.»

Roffe tok imot frøet og puttet det i magen sin (hvor det var overraskende god plass). «Hva gjør det?» spurte han.

«Hver gang du kjeder deg,» forklarte feen, «vil det spire et nytt lite eventyr.»

Og slik ble det. Hver gang Roffe sitter stille og ser litt tankefull ut, kan det hende at et nytt, sprøtt eventyr begynner inni ham.

Så hvis du en dag hører Mystiske Lyder fra bamsen din… vel, da er han nok ute på tur igjen.

Slutt –

Takk fo meg:)

(originalen fra en av min heklede figurene)

I en rolig strikkeskog, langt inne i Garnlandet, bodde to venner: Snabelsnapp, den modigste elefantlignende skapningen med den lengste snabelen i hele nabolaget, og Fjonfjong, som alltid gikk med sine gylne strikkebukser — selv når det ikke var kaldt.

En dag våknet Snabelsnapp til en grusom oppdagelse: noen hadde stjålet favorittgarnnøstet hans, det med glitter i!
“Dette er alvorlig,” sa Fjonfjong og strammet selene på buksen. “Vi må finne Garnrøveren!”

De la ut på tur gjennom Pinnerlia, over Maskebroen og forbi den farlige Rettesidemyra. Underveis møtte de en sur ugle som heklet i skjul.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Har du sett garnet vårt?” spurte Snabelsnapp høflig.
Ugla sukket: “Nei, men jeg hørte noe fnising fra Vrangsiden i natt.”

Så de fortsatte, helt til de nådde Vrangsiden, kjent for å være stedet der sokker mister partneren sin. Der fant de endelig røveren: en liten, veldig skyldig garnball som rullet frem og tilbake og prøvde å se uskyldig ut.

“Jeg skulle bare låne det!” pep den.
“Du må spørre først,” sa Fjonfjong strengt — og Snabelsnapp nikket med hele snabelen.

Til slutt ga garnballen tilbake glittergarnet, og de tre ble venner. Siden den dagen var det ingen garn som forsvant i Garnlandet… vel, bortsett fra når Fjonfjong glemte at han satt på det.

Takk for at du leste dagens eventyr:)

Det finnes et vakkert øyeblikk i livet når vi innser hvor uendelig mye vi ikke vet. For noen kan det føles overveldende – men egentlig er det en invitasjon. En åpning. Et startskudd.

Når vi forstår at verden er større enn våre egne erfaringer, at mennesker bærer historier vi aldri har hørt, og at livet rommer lærdom vi ennå ikke har oppdaget – da begynner vi virkelig å leve.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å leve handler ikke om å ha alle svarene. Det handler om å stille spørsmålene. Lytte. Utforske. Være nysgjerrig nok til å vokse og ydmyk nok til å fortsette.

Dorothy West minner oss om at læring ikke bare er noe vi gjør – det er en måte å være i verden på.
Så la oss møte hver dag med et åpent sinn, et våkent blikk og en villighet til å lære på nytt.

For det er i det øyeblikket vi erkjenner alt vi ikke vet, at livet åpner seg og virkelig begynner.

Ha en fin mandag:)