Det var lille julaften, og snøen hadde lagt seg som et tykt, mykt teppe over den gamle bygda. I vinduskarmen i det gamle håndverksrommet satt Lina – den vesle stoffdukken med blomstrete kjole og rutete støvler. Hun var laget for lang tid siden av varme, gode hender, og inni hjertet hennes bodde det en gnist av julemagi som ingen mennesker kunne se.
Hvert år pleide hun å sitte stille og se på alle som skyndte seg forbi utenfor vinduet. Men denne kvelden var annerledes. I rommet sto en julekrybbe, fylt med små malte figurer – vise menn, hyrder, en engel og et lite barn i en krybbe. En streng av små, varme lys glitret rundt dem som små stjerner.
Plutselig begynte lyset å blinke. Ikke slik lys vanligvis blinker, men som om det prøvde å fortelle noe. Lina lente seg frem, og da hun gjorde det, hørte hun en svak, pipende stemme:
«Hjelp oss … lyset vårt er i ferd med å slukne.»
Det var sauen i julekrybben som snakket! Øynene hans var store og bekymrede.
«Men hvorfor?» spurte Lina forundret.
«Fordi julefreden ikke har funnet rommet enda,» svarte engelen med mild røst. «Menneskene har vært så travle. De har glemt å stoppe opp og kjenne at julen handler om lys, varme og vennlighet.»
Lina tenkte seg om. Selv var hun bare en dukke – men hun var en dukke med et varmt hjerte.
«Jeg vil hjelpe,» sa hun bestemt.
Så hoppet Lina ned fra hyllen, landet mykt på gulvet og gikk bort til julekrybben. Når hun tok på lysrekken, begynte den å gløde sterkere. Varme fylte rommet, og de små figurene rettet seg opp.
«Takk,» sa Josef. «Men det er én ting til …»
Han pekte opp mot vinduet. Utenfor var mørket tungt, og sneen lavet ned.
«Julen trenger et lys som kan skinner for alle – ikke bare oss her inne.»
Lina så opp. I hjertet hennes begynte noe å gløde. Hun klatret opp på vinduskarmen, snudde seg mot julekrybben og hvisket:
«La meg være deres stjerne.»
I det samme strålte kjolen hennes opp – blomstene på stoffet lyste som små gyldne flammer. Hatten hennes glitret som sollys på snø. Hele rommet fyltes av et varmt, vennlig skinn som spredte seg gjennom ruten og ut i vinterkvelden.
På veien utenfor stanset folk. Noen pekte. Noen smilte. Noen tørket en tåre. For i det øyeblikket de så det varme lyset fra håndverksrommet, sluttet de å haste. De kjente freden. De kjente gleden. De kjente julen.
Da julemorgen kom, hang lyset fremdeles i vinduet. Og selv om Lina satt helt rolig igjen på hyllen, visste alle i rommet – både mennesker og figurer – at det var hun som hadde skapt julefreden den natten.
Og slik ble Lina, den lille stoffdukken, julens hemmelige stjerne.
