Vi tenner det første lyset,
og lar det skinne stille.
Det varsler håp i mørket
og minner oss om glede.
Lyset står alene,
men lover oss en vei mot varme dager.
En god advent til deg.
Kraft i Gud
“Den lille figuren med de STORE øynene”
Møt den nyeste beboeren i huset: Den uttrykksfulle, litt for nysgjerrige og muligens teavhengige heklekameraten min.
Han vet ikke helt hva han er – hund? kanin? uidentifiserbar kosklump? – men han stiller opp med store øyne og lange ører uansett situasjon.
Foreløpig hobbyer:
🐾 Stirre intenst på folk
🐾 Velte over ende når han prøver å se kul ut
🐾 Være søtere enn alle andre i rommet
Jeg tror vi kommer til å bli gode venner.
Takk for at du leste dagens eventyr fra en av mine heklede figurer:)
Helgeutfrodring…naturlig rødt og grønt
A clean heart
Eventyret om Skilpaddelandia
I landet Skilpaddelandia – et sted der snøfnugg smaker som kokos og alle skyer har prikker – bodde tre helt spesielle skilpadder:
Rødprikk, Blåsprut, og Lilletopp.
Rødprikk var en livlig skilpadde med rød rygg og store hvite prikker som glitret som små måner. Hun likte å rase gjennom engen (i skilpaddefart, altså – fortsatt ganske sakte) mens hun ropte:
«Pass dere, jeg er lynet i sneglefart!»
Blåsprut, den blå og litt mer ettertenksomme skilpadden, brukte mesteparten av tiden sin på å finne opp rare ting. En dag skapte han det første super-sprettende-skilpaddehoppet, men resultatet var at han spratt så høyt at han landet midt oppi en blåbærbusk og så ut som et levende blåbær i to dager.
Lilletopp, den lille med store øyne, var veldig nysgjerrig og stilte spørsmål om absolutt alt:
«Hvorfor er himmelen blå?»
«Hvorfor har vi fire bein?»
«Hvorfor går vi ikke på konsert?»
En kveld samlet skilpaddene seg rundt den store, prikkete steinen i sentrum av Skilpaddelandia. Steinen begynte å skinne – noe bare skjedde hvert tusende år – og en dyp stemme brummet:
«Den som hopper høyest, får et ønske oppfylt!»
Rødprikk prøvde først. Hun løp så fort hun kunne og hoppet… omtrent like høyt som en gjennomsnittlig smørblomst.
Blåsprut tok sats, spratt med sin egen oppfinnelse – og fløy faktisk et ganske imponerende stykke. Men så landet han som vanlig i en busk.
Lilletopp nølte. «Jeg er jo minst,» sa hun, «men kanskje det ikke handler om størrelse?» Hun tok et minihopp – og akkurat da kom en mild vind, en liten humle og litt magi fra steinen og løftet henne akkurat høyt nok.
Steinen glødet. Lilletopp vant!
«Hva ønsker du deg?» dundret det.
Lilletopp tenkte lenge og svarte:
«Jeg ønsker at alle skilpadder i Skilpaddelandia skal få eventyr hver eneste dag!»
Og fra den dagen ble livet alt annet enn kjedelig.
Rødprikk ledet skilpaddeløp gjennom blomsterenger, Blåsprut bygde merkelige maskiner som noen ganger fungerte, og Lilletopp fant nye steder, nye venner og nye mysterier å undersøke.
Og Skilpaddelandia ble kjent som landet der hver dag var fargerik, morsom og full av små mirakler – akkurat som skilpaddene selv.
Originalene som jeg hadde heklet før:)
Takk for at du leste dagens eventyr:)
Lær meg å se…
“Gulla Krølltopp og Garntrådtrollet i Den Forsvunne Garnnøstebyen”
Eventyret om Gulla Krølltopp og Den Forsvunne Garnnøstebyen
Det var en gang ei modig og munter hekledokke som het Gulla Krølltopp. Hun hadde solgule krøller som hoppet og spratt som små fjærer, en grønn og gul kjole hun var veldig stolt av, og en skulderveske som alltid var full av… vel, ingen visste egentlig hva. Noen sa det var knapper. Andre sa det var småkaker. Men Gulla smilte bare lurt når noen spurte.
En dag våknet Gulla og oppdaget at hele Garnnøstebyen – den koselige landsbyen der alle hekledyr, dukker og masker bodde – var sporløst forsvunnet! Alt som var igjen, var en løs tråd som slang på bakken. Gulla tok vesken sin, strammet luen og sa:
“Dette lukter heklenål nr. 4,5… Noen har tuklet med oss!”
Hun fulgte tråden gjennom skogen av strikket mose, hoppet over et hull heklet i fastmasker og snublet nesten i en gammel vrangbord. Til slutt kom hun til en gigantisk kurv. Inne i kurven satt en stor, bustete figur: Garntrådtrollet, kjent for å rote det til for alle.
“Gi tilbake byen vår!” ropte Gulla.
Trollet, som ikke var så skummel som hun først trodde – mer som en litt sur hårball – gryntet:
“Jeg ville bare ha noen som kunne holde meg med selskap. Det er ensomt å være et troll av garn.”
Gulla satte seg ved siden av trollet og sa med sitt mykeste heklesmil:
“Du kan få selskap – men du kan ikke kidnappe en hel by!”
Trollet klødde seg på det som måtte være hodet, rullet Garnnøstebyen forsiktig ut av baksiden av kurven og lovet å aldri gjøre det igjen.
Fra den dagen av ble Gulla Krølltopp og Garntrådtrollet beste venner. Og hver lørdag møttes de for å drikke te og hekle nye eventyr sammen. Garnnøstebyen ble like livlig som alltid – kanskje litt mer bustete, men absolutt mye morsommere.
Og slik gikk det til at en modig dukke, en ensom garnball og en hel landsby fant hverandre igjen.
Snipp snapp snute, så var garnet ikke tømt, men eventyret ute!
Originalen. En av mine heklede figurer:)
Takk for at du leste dagens evenrtyr:)
Første julebakst
Jeg fikk bare lyst på å starte med litt julebakst.
Og det ble mini smultringer eller mini donuts. Oppskriften fabt jeg på internett. Man kan jo lage ulike glasur selv…jeg prøvde litt nugatti, men Hr Happy kirkebær kompott. Og det var jo godt:) Blir sikkert spist før selve juleaften:)
Stekte den i min mini donut maker.
Som sagt, jeg har begynt å pynte huset med julekrybbene mine.
Her er en av dem:)
Og den:)
Har du begynt med julebakst og pynting til jul?
Når du bare ville bade… men havnet i vaskemaskinen
Det var en gang en liten heklet elefant som het Tuttelutt. Han var laget av det mykeste garn og hadde en snabel som krøllet seg på de mest upraktiske måter. Men det som gjorde Tuttelutt helt unik, var at han elsket å bade.
Ikke boblebad.
Ikke badekar.
Nope.
Tuttelutt elsket garnbad—han lå nedi en kurv full av myke restegarn, rullet rundt og sa ting som:
“Ahhh… luksus!”
Men en dag oppdaget Tuttelutt noe nytt og spennende: en stor, rund dør i stua som førte inn til en blank, hvit hule. Den blinket i lyset, og da Tuttelutt snuste på kanten, luktet den… nyvasket tøy.
— “Dette må være et superdeluxe spa!” sa Tuttelutt til seg selv og klatret inn.
Han satt seg godt til rette og ventet på massasje, varme steiner eller i det minste litt damp.
I stedet… KLONK.
Døren lukket seg.
BEEP.
Et lys begynte å blinke.
BRRRRRRRMMMMM…
Vaskemaskinen startet.
— “Oi! Dette er et levende spa!” ropte Tuttelutt begeistret. “For en service!”
Men snart begynte trommelen å snurre. Sakte først… så fortere… og fortere.
— “NEI! STOPP!” vrælte Tuttelutt mens han tumlet rundt som en sokk i tornado. “Jeg ville bare bade, ikke marineres i sentrifuge!”
Heldigvis hørte hans beste venn, den lille garnkatten Nøsteline, alt. Hun satte klørne i startknappen, klatret opp, trykket ‘PAUSE’ med halen og åpnet døren akkurat i tide.
Tuttelutt rullet ut på gulvet, helt svimmel, og luktet mistenkelig mye som sitronvaskemiddel.
— “Aldri mer spa i magiske hvite huler,” mumlet han.
— “Du må bade et tryggere sted,” sukkende Nøsteline.
Tuttelutt nikket alvorlig.
Neste dag fant hun ham i oppvaskmaskinen.
— “Hva? Det stod eco wash, jeg trodde det var naturbad!” forklarte Tuttelutt.
Og slik fortsatte livet med Tuttelutt—elefanten som bare ville bade… men alltid fant de rareste stedene å gjøre det på.