Hva ville en verden uten urett og diskriminering sett ut som?

“What would a world without iniquity and discrimination look like?”

Tenk deg en verden der ingen blir dømt for hudfarge, bakgrunn, kjønn eller historie. En verden der rettferdighet ikke er et ideal vi streber etter, men en virkelighet vi lever i. En verden uten urett. Uten diskriminering. Uten skjult hat. Uten systemer som løfter noen og undertrykker andre.

Hvordan ville den sett ut?

Fra et kristent perspektiv er dette ikke bare et filosofisk spørsmål. Det er et håp. En lengsel som er plantet i oss av Gud selv.

Skapt i Guds bilde

Bibelen forteller oss at alle mennesker er skapt i Guds bilde (1. Mosebok 1,27). Det betyr at hvert eneste menneske bærer en iboende verdi, uavhengig av status, evner eller livshistorie. I Guds øyne finnes det ikke første- og andreklasses mennesker.

Likevel lever vi i en verden preget av synd – det Bibelen kaller «urettferdighet» eller «lovløshet». Uretten kom inn i verden da mennesket vendte seg bort fra Gud. Diskriminering, undertrykkelse og hat er frukter av en verden som ikke fullt ut lever i samsvar med Guds vilje.

Men det var aldri slik Gud ønsket det skulle være.

Et glimt av Guds rike

Jesus viste oss hvordan en verden uten diskriminering ser ut. Han snakket med samaritanere, rørte ved spedalske, løftet fram kvinner, barn og de utstøtte. Der samfunnet bygget murer, bygget han broer.

I Johannesevangeliet 13,35 sier Jesus: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Kjærlighet – ikke makt. Nåde – ikke rangering. Fellesskap – ikke ekskludering.

En verden uten urett ville vært en verden der Guds kjærlighet fikk forme strukturer, relasjoner og hjerter.

Håpet om en ny himmel og en ny jord

Bibelen peker også fram mot en dag da Gud skal gjenopprette alt. I Johannes’ åpenbaring 21 beskrives en ny himmel og en ny jord – en virkelighet uten tårer, smerte eller ondskap.

Det kristne håpet er ikke naivt. Det ignorerer ikke verdens mørke. Men det insisterer på at mørket ikke får siste ord.

En verden uten urett og diskriminering er ikke bare en drøm – det er et løfte.

Vår rolle her og nå

Samtidig kalles vi til å være lys i verden (Matteus 5,14). Vi kan ikke vente passivt på at Gud skal gjøre alt nytt. Vi er sendt til å elske, inkludere, kjempe for rettferdighet og stå opp mot diskriminering.

Profeten Mika sier det slik (Mika 6,8):
«Han har kunngjort deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»

Kanskje begynner en verden uten urett i det små:
– I hvordan vi snakker om andre.
– I hvem vi velger å lytte til.
– I hvem vi inviterer inn.
– I hvem vi forsvarer når det koster oss noe.

Hvordan ville den sett ut?

Den ville vært preget av rettferdighet som strømmer som en elv.
Av forsoning der det før var splittelse.
Av mennesker som ser hverandre som søsken, ikke konkurrenter.

Og kanskje viktigst: Den ville speilet hjertet til Gud.

Spørsmålet er ikke bare: Hvordan ville en slik verden sett ut?
Men også: Hvordan kan vi allerede nå begynne å leve som om den er på vei? 

Takk for at du leste.Ønsker deg en fin dag:)

Yepp, vi deler vel i bloggen hva vi har vært opptatt av og for min del var  det bursdag og kjærlighetsdag i helga og da ble det fering både her og der. Og det var overflod av mat .

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og søndagsmøte

Jeg hjalp til på søndagskole:

Og jeg har også laget overflod av kort til å gi bort:)

Ellers i dag begynte jeg dagen med å brette en hel haug med klær. En ukes klessvask som Hr Happy hadde lagt på styrkerommet:) 

Etterpå er planen å kjøpe ny telefon ettersom jeg skal gi min gamle telefon til et av mine barnebarn. Jeg håper at jeg får den “beste deal.”

Når det gjelder været…det frister ikke å gå en tur ute fordi det er grått og kaldt.

Dagens middag blird et rester…for vi har overflod av de:)

Prosjektet mitt for dagen:) Det blir et kakehus:)

Hva slags planer har du i dag?

Refleksjon over Markus 7,1–23

 Når menneskebud overskygger Guds bud

I Markus 7,1–23 møter vi fariseerne og de skriftlærde som kritiserer Jesus fordi disiplene hans ikke følger de tradisjonelle vaskereglene. De var opptatt av ytre renhet. Men Jesus retter fokus mot noe langt dypere – hjertet.

«Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg.»

Jesus avslører hykleriet. De var nøye med ritualene, men glemte det viktigste: et oppriktig og rent hjerte vendt mot Gud.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

 Hva med oss i dag?

Det traff meg.

Hvor lett er det ikke å bli opptatt av det ytre – av hvordan vi fremstår, hva andre mener, hva som forventes av oss?

• Gjør jeg det rette fordi jeg elsker Gud?

• Eller fordi jeg vil fremstå som rettferdig?

• Lytter jeg mer til verden enn til Guds stemme?

Jesus sier at det ikke er det som kommer inn i mennesket som gjør det urent, men det som kommer ut fra hjertet. Ondskap, misunnelse, stolthet, pengejag, begjær – alt dette begynner på innsiden.

Det er en alvorlig påminnelse. Men også en invitasjon.

 Et spørsmål om hjertet

Fariseerne hadde laget flere regler enn Gud selv hadde gitt. Det skjer også i dag. Noen legger til, andre trekker fra – og tolker Guds ord etter egne ønsker.

Men Jesus peker på hjertet.

Misunnelse kan erstattes med takknemlighet.
Stolthet kan erstattes med ydmykhet.
Pengejag kan erstattes med et ønske om å fremme Guds rike.

Jesus var ydmyk, selv om han alene fortjente all ære. Det er hans eksempel vi skal følge.

BØNN
Kjære Far i himmelen,
rens våre hjerter og sinn. Hjelp oss å ære deg, ikke bare med leppene, men med hele vårt liv.

Bevar oss fra å bli opptatt av ytre fasader.
Lær oss å være ydmyke.
Fyll oss med dine lengsler og din godhet.

La det som strømmer ut av oss, bringe ære til ditt navn.

I Jesu navn. Amen.

Dagens tekst: Markus 6,53–56

Refleksjon

Teksten forteller hvordan folket flokket seg rundt Jesus for å få helbredelse. Mange ble leget bare ved å røre ved kanten av kappen hans. Det viser hvilken tro de hadde,  og hvilken kraft som var i Ham.

Bønn

Jesus,
i Dine dager ropte de i desperasjon.
I våre dager roper vi kanskje stillere,
men smerten er den samme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kropper som verker.
Sinn som tynges.
Hjerter som bærer mer enn de orker.

Mennesker søker legedom overalt –
i behandlinger, i naturens stillhet, i egne krefter.
Men Du er fortsatt kilden.
Du er fortsatt nær.

Ingen avstand er for stor for Deg.
Ingen tid kan stenge Deg ute.
Du går gjennom rom og grenser
og møter oss der vi er.

Du er veien når vi har gått oss vill.
Sannheten når alt kjennes uklart.
Livet når håpet er svakt.

La oss få røre ved Deg –
ikke bare med hendene,
men med hjertet.

Gjør oss til kanaler for Din legedom,
for kropp og sjel.
La oss bære lys inn i mørke rom,
peke mot Deg når andre leter.

Flytt fjellene i oss –
fjell av frykt,
fjell av ensomhet,
fjell av tvil,
fjell av synd og sorg.

For hos Deg er ingenting umulig.
Hos Deg finnes liv i overflod.

Deg være ære,
nå og alltid.

Amen.

Dagens tekst: Markus 6:45–52

Refleksjon

Når jeg leser denne teksten, blir jeg spesielt berørt av at Jesus gikk opp i fjellet for å be. Selv han, Guds Sønn, trengte stillhet og alenetid med sin Far. Det minner meg om hvor lett jeg selv kan bli opptatt, distrahert og sliten – og hvor nødvendig det er å trekke meg tilbake for å søke Gud. Hvis Jesus trengte det, hvor mye mer trenger ikke jeg det?

Jeg legger også merke til at Jesus så disiplene kjempe mot vinden. Han visste hva de sto i. Likevel lot han dem kjempe en stund før han kom til dem. Det treffer meg. For noen ganger føles det som om jeg roer og roer i motvind i mitt eget liv, og jeg lurer på hvor Gud er. Men denne teksten minner meg om at han ser. Han har oversikt. Han kommer – kanskje ikke alltid når jeg ønsker det, men alltid i rett tid.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når Jesus kommer gående på vannet, blir disiplene redde. De tror det er et spøkelse. Hvor ofte gjør ikke jeg det samme? Jesus kan være nær i en situasjon, men fordi det skjer på en måte jeg ikke forventer, kjenner jeg ham ikke igjen. I stedet for å ha tillit, fylles jeg av uro.

Ordene hans treffer meg personlig:
«Vær ved godt mot. Det er jeg. Vær ikke redde.»

Det er som om han sier det direkte til meg i mine stormer. Når bekymringer, tvil eller frykt prøver å ta overhånd, minner han meg om hvem han er. Han er den samme i dag som den gangen – han som går på vannet, han som stiller vinden.

Jeg må også innrømme at jeg noen ganger tviler på om Gud virkelig kan gripe inn i mitt liv slik han gjorde i Bibelen. Det er lettere å tro på miraklene som skjedde den gang enn å tro på mirakler i dag. Men denne teksten utfordrer meg: Tør jeg å tro at Jesus fortsatt handler? At han fortsatt kan stille stormene – også i mitt liv?

Jeg ønsker å ha en tro som hviler i ordene hans, selv når vinden blåser. En tro som ikke bare ser stormen, men ser ham som kommer gående på bølgene.

Bønn

Jesus,
du ser når jeg kjemper i motvind.
Du vet når jeg føler meg sliten, redd eller usikker.

Hjelp meg å søke deg i stillhet, slik du selv søkte din Far.
Hjelp meg å kjenne deg igjen når du kommer –
og gi meg mot til å stole på at du fortsatt gjør under.

Still stormene i hjertet mitt,
og lær meg å hvile i ordene dine:
«Vær ved godt mot. Vær ikke redde.»

Amen.

Hva med deg?

Kanskje handler ikke denne teksten bare om en storm på Genesaretsjøen, men om stormene i våre egne liv.
Jesus kommer – også når bølgene er høye og vinden er sterk.

Hvilken storm står du i akkurat nå, og tør du å stole på at Han kommer til deg midt i den?

Det er så mye å glede seg over i livet — selv med kronisk sykdom, vinterkulde og mørke dager.

I dag tidlig så jeg soloppgangen,

og hjertet mitt fyltes av takknemlighet. For en vakker påminnelse om Guds trofasthet. Hver morgen er en ny nåde. Hver dag en ny gave 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg øver meg på å telle velsignelsene mine i stedet for å fokusere på smerte, utmattelse, svimmelhet og kulden som trenger seg inn i kroppen. Det er ikke alltid lett — men Gud møter meg midt i det jeg står i.

I går ba jeg Gud om styrke til å klare det jeg hadde planlagt. Og jeg opplevde virkelig at Han svarte.

Plutselig fikk jeg energi til å rengjøre stua, kjøkkenet og gangen. Det føltes som en gave — en styrke som ikke kom fra meg selv. Etterpå klarte jeg til og med å kjøre til Rema og Posten for å sende dinosauren jeg hadde laget til sønnen av niesen min.

Små handlinger, men fylt med kjærlighet — og med Guds hjelp.

Senere begynte jeg å lage kort til kjærlighetsdagen i helgen.

Disse hadde jeg laget hittil.

Jeg vil gi dem til dem som kommer på søndagsmøtet. Det er noe så fint med å skape noe som kan glede andre. Små uttrykk for Guds kjærlighet i praksis.

Mens jeg satt og laget kort, ringte storesøsteren min og inviterte oss på pizza-lunsj. For en velsignelse det er med familie. Vi lo, spiste og hadde en varm og god stund sammen.

Etterpå dro vi innom en butikk med tilbud på sjokolade — tre for hundre! Vi skal til Filippinene i mai, og familien vår der elsker norsk sjokolade. Så vi hamstret godt 😄 Små gleder som også kan bli en velsignelse for andre.

Hjemme igjen hadde jeg planlagt spicy rekesalat til lunsj, men den ble kveldsmat i stedet.

Ja, det ble nok litt ekstra kalorier den dagen — men også mye glede, fellesskap og takknemlighet.

I dag startet jeg dagen med å vaske bad og toalett før jeg fortsatte med kortlagingen. Middagen blir rester fra i går: pizza… Det var mange rester igjen etter lunsjen med søster og svogeren, for søsteren min bestilte 4 store pizzaer og spicy rekesalat som jeg hadde laget i går.

Og midt i alt — i det helt vanlige — kjenner jeg Guds nærvær.

Han gir styrke når jeg er svak.
Han gir glede i det små.
Han hører bønner.
Han bærer meg gjennom dagene.

Jeg er så takknemlig.

Gud er god — også i vintermørket 

Hvordan gikk dagen din i går?

I fjor fikk jeg en idé om å hekle en dinosaur etter at jeg fikk vite at sønnen til niesen min elsker dinosaurer og vet mye om dem, enda han er bare treåring. Og etter en stund, ble dinosauren ferdig. Og navnet hans er Dino Safi. Oppskrift fra hobbii.no 

Og jeg tenkte at det passet litt med et lite eventyr om dinoen Safi:

Eventyret:

Langt bortenfor høye fjell og dype skoger lå en hemmelig dal.
Der bodde dinosaurer som bare de modigste og klokeste kunne finne.

Der bodde Safi.

Safi var en snill dinosaur med grønne tagger på ryggen og myke farger på kroppen. Hver farge var et minne fra et eventyr. Men Safi hadde også en helt spesiell hemmelighet:

Han visste at Gustav fantes.

En morgen våknet Safi og sa:
– I dag har Gustav snart bursdag. Nå er det min tur til å dra på eventyr.

Han trasket gjennom jungelen – dunk, dunk, dunk – og hilste på de andre dinosaurene. En T-rex prøvde å brøle, men Safi bare lo.
– Rolig nå, sa han. Det finnes mindre, men viktigere oppdrag.

Plutselig åpnet det seg en magisk sti. Safi fulgte den helt til han kom til Gustavs verden.

Poff!
Der var han – akkurat passe stor til å kunne sitte på senga.

– Hei, Gustav, hvisket Safi.
– Jeg er dinosaurvennen din.

Fra den dagen av var Safi alltid der.
Han passet på når Gustav sov.
Han hjalp til når noe føltes litt skummelt.
Og han fortalte dinosaurfakta bare ekte dinosaur-elskere kunne høre.

Når Gustav leker, leker Safi med.
Når Gustav lærer, lærer Safi også.
Og når det er kveld, sitter Safi stille og passer på.

– For dinosaurer tar vare på vennene sine, sa Safi.

Og hvis du lytter veldig nøye, akkurat før du sovner, kan du høre ham hviske:

– God natt, Gustav. Eventyret fortsetter i morgen.

Alltid.

Hva synes du om Dinoen Safi?

God morgen til deg. Mandag og ny uke. Hvordan gikk helgen din?

Hos meg har det vært veldig flott. Feiret morsdagen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sviggerinnen og svogeren kom innom en tur. Og det en koselig lunsj sammen med dem og vi avsluttet med morsdagskake. Jeg bakte rulllekake.

Etterpå fortsette feiringen i menigheten hvor vi spiste mer kaker og dessert etter møte.

Vår datter sendte oss bilder fra hennes jentetur i helgen. De har vært på skitur.

Forresten, jeg har også vært på husfelleskap på lørdag. Og det ble litt mat der også: 

Når jeg tenker meg om…helgen min har vært mettende god. Mat for kropp og sjel:)

Hvordan gikk helgen din?

Lånt bildetKledd for ekspedisjon… i nabolaget

Etter en (altfor) lang vinterdvale, tok jeg et modig valg: Jeg skulle gå meg en tur. Det var riktignok bare 0 grader ute, men det var nesten plussgrader, og det teller:)

Siden jeg er typen som fryser bare jeg åpner kjøleskapsdøren, kledde jeg meg som om jeg skulle på ekspedisjon til Nordpolen: tykk genser, jakke og ytterbukse kjøpt på Coop da de hadde tilbud. Ytterbuksen som rasler når jeg går. Praktisk, men ikke akkurat catwalk-materiale.

Fra iskald til inspirert

Det startet kaldt. Altså, tenna klapret og nesa renner. Men etter 15 minutter begynte kroppen å forstå at jeg faktisk skulle GÅ, ikke fryse i hjel. Varmen kom – og med den, tankene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og plutselig… så jeg det. Naturen! Fargene! Lyset! Skapelsen!

Jeg begynte å tenke at livet er som en gåtur

1. Man blir sliten… og det er lov

Jo lenger jeg gikk, jo mer skrek føttene og jeg tenkte at det har vært mye bedre å kunne bare ligge på sofaen?”. Jeg så en benk og jeg benyttet da sjansen til å ta liten pause. Pustet. Kikket opp. Og tenkte: Akkurat som i livet – noen ganger må vi bare stoppe opp før vi går på trynet.

Gud har faktisk sagt at vi kan legge fra oss bekymringene våre hos Ham, og få hvile. Tenk så praktisk.

2. Man kan bli inspirert… hvis man faktisk ser seg rundt

Mange kunstnere får inspirasjon i naturen. Jeg skjønner nå hvorfor! Det er jo vilt mye å se – hvis man tar øynene opp fra mobilen og ikke går med tankene hva man skal ha til middag.

Min mann er typen som ser ALT: steiner, snegler, skyer med rare former. Jeg? Jeg går og tenker på hvorfor jeg ikke tok med te. Men denne gangen, var han ikke med.

3. Man kan bli sur… men man trenger ikke bli det

Midt i idyllen: søppel! Etter vinteren hadde plastposer og tomme brusflasker flyttet inn i grøftekanten.

Sjarmerende? Nei. Provoserende? Litt. Men i stedet for å gå full «miljøkriger», tenkte jeg: Dette er også en del av virkeligheten. Og jeg kan faktisk gjøre noe med det.

Livet er fullt av «søppel». Negative folk. Slitsomme samtaler. Irriterende situasjoner. Men – vi trenger ikke ta alt inn. Vi kan:

• Plukke opp litt. Bidra.

• Ignorere det som drar oss ned.

• Og viktigst: ikke bli en som kaster dritt selv (verken fysisk eller verbalt).

Her er noen visdomsord jeg kom over:

Før du antar – sjekk fakta.
Før du dømmer – prøv å forstå.
Før du sårer – føl med hjertet.
Før du snakker – tenk deg om.

(Kilde: Noe lurt jeg fant på internett.)

Takk for at du får meg til å le og leve

Og til slutt – en liten tanke til deg som leser:

“La oss være takknemlige for de menneskene som gjør oss glade; de er de sjarmerende gartnerne som får våre sjeler til å blomstre.”
– Marcel Proust

Så takk til naturen, ullbuksa og frisk luften. Helheten gjør livet litt varmere – selv når det bare er 0 grader.

Og til deg som går din egen tur gjennom livet – husk å ta med smilet.

Og kanskje en termos.:)