Det er minus åtte grader ute.
Og tydeligvis minus åtte grader inni meg også.
Fibromyalgien har bestemt seg for å være hovedperson i dag. Ikke en sånn diskret birolle, men en dramatisk type som entrer rommet uten å banke, slår ut med armene og roper:
«NEI. Absolutt ikke.»
Jeg hadde planer. Små, realistiske planer.
Ikke «løpe maraton og rydde boden»-planer, men den voksne varianten:
Brette litt klær. Hekle noen masker. Være et fungerende menneske i egen stue.
Kroppen svarte kontant:
«Vi kan ligge på sofaen.»
Og ikke bare ligge. Ligge helt stille.
Gjerne pakket inn i varmedyne, ekstra pledd og det som begynner å ligne en menneskelig burrito.
Mannen min har tent opp i peisen. Flammene knitrer. Det ser utrolig koselig ut.
Jeg fryser fortsatt.
Dette er tydeligvis en sånn dag hvor varme er mer et konsept enn en faktisk opplevelse.
Jeg har drukket flere kopper te.
Te nummer én: optimisme.
Te nummer to: håp.
Te nummer tre: ren trass.
Ingen av dem har forhandlet fram fred med kroppen.
Hodet er også litt på skrå i dag. Fibrotåka har lagt seg som et filter over tankene, så alt går i sakte film. Setninger starter uten å vite hvor de skal ende. Jeg reiser meg for å hente noe, og halvveis ut i rommet glemmer jeg hvem jeg er og hva prosjektet var.
Svimmelheten melder seg bare for å være sikker på at jeg ikke får for høye ambisjoner.
Så her ligger jeg.
På sofaen.
Med lydbok på øret.
Peis i bakgrunnen.
Te innen rekkevidde.
Og en kropp som tydelig har satt meg på lavenergi-modus. Skriver litt blogginnlegg for å leve litt…
Og vet du hva?
Det er faktisk greit.
I dag er ikke en «få ting gjort»-dag.
Det er en «holde seg varm, være snill med seg selv og ikke fryse til is»-dag.
Klærne kan vente. Heklingen også.
Kroppen jobber allerede hardt nok.
I morgen er kanskje bedre.
Eller annerledes.
Men i dag er dette mer enn nok.
Hvordan har du i dag?















































