Langt inne i den lille dalen av ull og garn, bodde Bondejenta Blåfrid. Hun var kjent i hele heklebygda for sitt strålende smil, sine støvler som alltid var fulle av garnrester — og sin usedvanlig sta sau, Gerda.
En dag våknet Blåfrid tidlig for å stelle sauene sine. Hun gned søvnen ut av øynene (som tilfeldigvis var festet med sikkerhets splitt bak hodet), tok på seg sitt oransje forkle, og trippet ut i fjøset. Men der… sto det ingen sauer! Bare små nøster av garn lå strødd utover gulvet.
— «Nei men i alle masker!» ropte Blåfrid. «Har de tova seg sjøl i natt, eller hva er dette for hekleri?»
Et lite brek lød fra hjørnet. Ut kom den skyldige Gerda med et nøste i munnen og et frydefullt uttrykk i øynene. Hun hadde funnet ut at ull ikke bare var til å bære – det var visst også til å tygge på.
Blåfrid satte hendene i hofta, men klarte ikke å holde maska (bokstavelig talt – maska på smilet løsnet litt i kanten). Hun lo så hun ristet, tok opp en heklenål og begynte å nøste sauene sammen igjen.
Etter et par timer sto de der, nystrikket og fluffy som aldri før. — «Der ser du, Gerda,» sa Blåfrid fornøyd. «Med nok tålmodighet kan alt repareres – til og med sauer som mister tråden!»
Siden den dagen holdt Gerda seg langt unna garnkurven. Og Blåfrid? Hun fikk rykte som den flinkeste bondejenta i hele hekledalen — den som til og med kunne hekle orden i kaos.
Lad opp! Avslutt måneden med gode tanker — og ta dem med videre
Når en måned nærmer seg slutten, er det lett å se tilbake på det som ikke ble som planlagt. Ting vi ønsket å få gjort, men ikke rakk. Øyeblikk som føltes tunge. Tider hvor vi tvilte på oss selv, vår styrke, eller veien videre.
Men hva hvis vi tok et øyeblikk — midt i alt — og valgte å lade opp isteden?
Hva hvis vi avsluttet måneden ikke med bekymringer eller kritikk, men med takknemlighet, håp og tro?
💛 Tenk på de små seirene. 💛 Tenk på hvor langt du har kommet. 💛 Tenk på all nåden Gud har gitt deg, dag etter dag.
Det er ikke alltid de store øyeblikkene som bærer oss — ofte er det de stille, trofaste stegene fremover. De små “ja” til å fortsette. Den lille bønnen som løftet hjertet. Den indre stemmen som sa: “Du klarer dette.”
Når du fyller tankene dine med lys, faller mørket stille i bakgrunnen. Og den fred du bygger i dag, blir en gave til morgendagen.
Så: Lad opp. Velg gode tanker. La dem renne inn i neste måned som levende håp.
Gud går allerede foran deg. Og Han som har båret deg denne måneden, vil også bære deg gjennom den neste.
📖 Bibelvers til oppmuntring
“Fyll dere med alt som er sant, alt som er edelt, alt som er rett, alt som er rent… Alt som er verd å elske og ære.” — Filipperne 4:8
Kjære Jesus, takk for denne måneden og alt Du har båret meg gjennom. Fyll mitt sinn med lys, fred og forventning. La gode tanker og et takknemlig hjerte få være drivkraften min inn i den nye måneden. Led meg, styrk meg, og la alt jeg gjør ære Deg. Gå foran meg, Jesus, og la Din nåde fylle mine steg.
Bli kjent med Mei-Lin – en stor, myk og stille liten dukke med store drømmer og et hjerte fullt av eventyr. Hun ble født på heklenålen med lavendelfarger, rosa bånd og en myk sjel – og nå sitter hun klar til sin første store reise… kanskje helt til Kina?
Det er rart hvordan noen dukker nesten hopper av heklenålen med en egen personlighet. Denne gangen fikk jeg besøk av en stille, elegant og drømmende liten sjel – og selv om oppskriften kalte henne Ingrid, var det helt klart at denne jenta bar på en annen historie.
Med mørklilla hår festet i to myke baller, små rosa bånd og en kjole i lavendelfarger, virket hun som om hun hadde med seg en hemmelighet… eller kanskje et eventyr? Hun satt med beina pent i kors, som om hun øvde på å være tålmodig og tålmodighet er noe eventyrere virkelig trenger.
Og så – da hun var ferdig, strålende og klar – hvisket hun navnet sitt:
En stor dukke med et mildt uttrykk og et hjerte som bare ventet på å utforske verden. Hele 50 cm med drømmer, ro og styrke. Og første stopp, sa hun, måtte bli Kina. Hun hadde aldri vært der, men det var som om hjertet hennes allerede kjente landet. Hun ønsket å se kirsebærtrær i blomst, høre lyden av bambus som raslet i vinden, og kanskje møte andre små dukker som også elsket stilletid, myke farger og store tanker.
Men før reisen starter, sitter hun her på sofaen, stille som en sommermorgen, og hviler. For store reiser starter med små drømmer – og små heklemasker.
Velkommen, Mei-Lin, til verden – jeg gleder meg til å følge deg på veien videre. ✨
Mei-Lin – den lille eventyreren som drømmer om Kina
Hvis du har lyst å hekle lignende: Oppskriften er fra Hobbii.no
Noen dager føles det som om jeg ikke får gjort stort. Jeg ser ikke resultater, ingen store fremskritt – bare en haug små ting som kanskje ikke virker så viktige. Men dette sitatet minner meg på at Gud ofte arbeider i det skjulte.
Vi ser ikke alltid frukten av det vi gjør. Noen ganger handler dagen rett og slett om å så – et vennlig ord, et smil, en bønn for noen, et lite steg i tro. Kanskje det virker lite der og da, men Gud kan bruke de små frøene til å skape noe langt større enn vi aner.
Jeg tror Han gleder seg når vi sår med kjærlighet, selv om vi ikke ser noe vokse ennå. For Han vet hva som spirer under overflaten – i andre menneskers liv, og i vårt eget.
Så i dag prøver jeg å ikke måle verdien av dagen etter alt jeg fikk gjort, men etter hva jeg fikk sådd. Litt godhet. Litt tro. Litt håp.
For en dag vil det gro. 🌾
🌼 Bønn: Kjære Gud, hjelp meg å være tålmodig når jeg ikke ser resultatene av det jeg gjør. Lær meg å stole på at du virker i det stille, og at hvert lite frø av kjærlighet og tro har verdi. Gi meg et hjerte som fortsetter å så – selv når jeg ikke ser høsten ennå.
Jeg ferier ikke Halloween for jeg liker ikke hekser:) Stakkars ungene som banker på døren vår…de får ikke noe. Forresten er godteri er ikke bra for helse. Men jeg kjøpte gresskar:)
Laget en Filippinsk rett av den. Kylling med gresskar kokt i kokosmelk med ingefær, hvitløk, løk, kyllingbuljong, salt, sitrongress og chili. Gresskar er litt søt for denne retten fant jeg ut. Kanskje jeg burde lage gresskar pai isteden? Kanskje en annen gang:)
Bakte også en stor form med sjokolade kake. Brukte kulturmelk i den slik at den blir saftig. Fant en oppskrift på internett.
Doblet porsjon
Delte i to og smurt sjokolade glasur. Jeg tar halve kaken til søndagsmøte:) Og resten….til Hr Happy?
Innimellom holder jeg på med hekling. Kanskje det blir en dokke til Advent?
Det finnes øyeblikk i livet hvor lyset kjennes svakt. Der håpet virker langt borte, og fremtiden ser uklar ut. Kanskje det er dager hvor hjertet føles tungt, og motet sakte glir mellom fingrene som sand. Vi er mennesker — vi møter stormer, stille perioder og tider hvor alt i oss roper etter et tegn, en gnist, et pust av styrke.
Men midt i mørket hvisker en stille stemme: “Don’t let the light go out.”
Lyset i deg — det Gud tente — er ikke avhengig av omstendigheter. Det er et lys som ikke kan slukkes av frykt, skuffelse, eller trøtthet. Det er et lys av nåde, av kjærlighet, av tro. Et lys som minner oss om at selv når alt virker stille, er Han nær. Selv når veien ser skjult ut, er Han trofast. Selv når vi føler at flammen bare gløder, bærer Han oss.
Noen ganger er vår jobb bare å beskytte gløden. Å puste litt håp inn i det lille som er igjen. Å hviske en enkel bønn:
“Herre, hold meg. Tenn mitt lys på nytt.”
Og Han gjør det. Han tenner igjen med sin fred, sin godhet og sin uendelige kjærlighet. Han minner oss om at lyset ikke er vårt å produsere — bare vårt å bære.
Så i dag, kjære sjel: Ikke gi opp. Ikke mist motet. Ikke la lyset slukkes. Gud er med deg — og Hans lys i deg skal skinne.
De siste dagene har vært gode. Jeg har kjent meg litt bedre, og det har gjort det lettere å være litt mer sosial igjen. Det er rart hvor mye glede som kan vokse frem bare av å være sammen med andre.
Da Hr. Happy foreslo at vi skulle besøke tanten hans på bursdagen hennes, sa jeg ja. Vi kjøpte en bukett blomster og dro av gårde. Hun minnet meg så mye om min kjære svigermor som ikke er blant oss lenger – det var nesten som om hun også var der, midt i latteren og praten.
Det var flere på besøk – en gammel skolevenn, hennes bror og svigerinne – og praten fløt lett. Vi delte minner fra barndommen, små og store gleder, og, som det ofte blir når vi passerer en viss alder, litt om de ulike plagene som kommer med årene. Men selv da ble det mye latter. For det er godt å kunne le, selv når kroppen knirker litt mer enn før.
Hun serverte blant annet denne kaken som var så god. Hun er kjent for å bake gode kaker og er så gjestfri.
I går fikk jeg være med på noe annet koselig. Sammen med noen gode venner besøkte vi et eldre ektepar i menigheten. Vi tok med oss mat, varme smil og godt humør. De ble så glade da vi kom! Vi spiste middag sammen, sang, lo og pratet om alt fra julefestene som snart skal planlegges til små hverdagsgleder.
Fest måltid
Og som om ikke dagen allerede var vakker nok, kom nordlyset på besøk også! Det danset over himmelen som et grønt slør av glede – som om Gud selv smilte over fellesskapet vårt. Vi måtte selvfølgelig ta noen bilder, både av oss og av himmelen.
Da jeg kom hjem, tenkte jeg at slike dager vil jeg ha flere av. Dager hvor man deler tid, mat, og latter – for det gir gjensidig glede. Og kanskje er det nettopp i slike øyeblikk vi merker litt av himmelens lys, både på himmelen og i hjertet.
En liten bønn: Kjære Gud, takk for mennesker du setter på min vei. For latteren som deles, og for samtalene som varmer. Takk for eldre hjerter fulle av minner, og for vennskap som bærer når dagene blir tunge. Takk for nordlyset som minner meg om ditt lys – og for små øyeblikk av glede som får hjertet til å gløde. Hjelp meg å se verdien i de enkle ting, og aldri ta fellesskapet for gitt. Amen.
“For in the true nature of things, if we consider, every green tree is far more glorious than if it were made of gold and silver.” – Martin Luther King Jr.
I går kveld fikk jeg se nordlyset danset over himmelen. Slør av grønt, lilla og hvitt bølget stille over mørket – som om himmelen selv pustet. Det var så vakkert at jeg nesten glemte å puste jeg også.
Og da jeg våknet denne morgenen leste jeg et sitat av Martin Luther King. Da tenkte jeg at et tre – levende, grønt og jordbundet – er faktisk like vidunderlig som nordlyset. Kanskje ikke like spektakulært ved første øyekast, men det bærer den samme ærefrykten, den samme følelsen av liv og mysterium.
Et tre laget av gull og sølv ville ikke kunne suse i vinden, vokse mot lyset eller gi ly til småfuglene. Akkurat som et kunstig nordlys aldri kunne gi den samme følelsen av undring og ro som det ekte.
Det er noe hellig over det ekte. Det som lever. Det som forandrer seg og likevel står fast.
Så i kveld tenker jeg: Både nordlyset på himmelen og trærne på jorden minner oss om Skaperens hånd – og om at det mest strålende i verden ikke er det som glitrer, men det som lever.
En liten bønn: Kjære Gud, takk for alt som lever og rører seg i din skaperverden. For trær som strekker seg mot lyset, og for nordlyset som danser over oss. Lær meg å se skjønnheten i det du har skapt – ikke i gull og sølv, men i livets pust og farger. Gi meg et stille hjerte, fullt av undring og takk. Amen.
Noen ganger går ikke hekleprosjekter helt som planlagt… og resultatet blir enda bedre! Snuggle Bunny skulle egentlig bli en stor, majestetisk kosekanin — men endte opp som en bitteliten baby Bunny med et uttrykk som smelter hjertet. 💙🐰
Det hele begynte så lovende. Jeg hadde funnet det perfekte mønsteret – en stor, myk Snuggle Bunny som man kunne bruke som både pute, kosebamse og potensielt livvakt. Jeg så for meg en majestetisk skapning, en slags konge blant kaniner.
Men så… ja, så valgte jeg et litt tynnere garn. Bare litt, tenkte jeg. Hva kunne vel gå galt?
Vel, la meg si det slik: resultatet ble ikke «kongelig stor kosekanin». Det ble baby Bunny. En mikroutgave. En kanin som knapt kan passe på seg selv, langt mindre noen andre.
Snuggle Bunny ble så liten at han måtte lene seg på mobilen for støtte under fotograferingen. Han ser ut som en som sier: «Hei, jeg skulle vært en kjempe, men garnet mitt hadde andre planer!»
Men vet du hva? Jeg tror kanskje han liker å være liten. Han passer perfekt i hånda, har store ører som nesten veier mer enn resten av kroppen, og et uttrykk som sier: «Jeg er liten, men jeg er søt — og jeg vet det!» 🐰💙
Nå bor han på sofaen og følger nøye med på alt som skjer. Han sier ingenting, men jeg er ganske sikker på at han tenker på hvor mye garn som skulle til for at han ble en voksen.
Kanskje en dag får han en storbror. Kanskje. Men inntil da får Snuggle Bunny være den lille helten han er — beviset på at det ikke alltid er størrelsen som teller, men hvor mye kjærlighet som er sydd inn i hver eneste maske. 💙
Med dette ønsker vi deg en god Bunny dag:) Dette innlegget minnet meg om bloggen til Bunny.
Hvordan Jesus forvandlet et liv preget av misunnelse til et liv fylt av takknemlighet og fred.
En ærlig og livsnær refleksjon om misunnelse, barndommens savn og hvordan et møte med Jesus forvandlet alt. En påminnelse om at Gud er mer enn nok – og at ekte tilfredshet finnes i Ham alene.
På sosiale medier misunner vi kanskje dem som får mange likes? På jobben misunner vi kanskje dem som har bedre stillinger og høyere lønn enn oss? Kanskje vi er alene og misunner dem som har en partner og lever lykkelig? Er vi syke, misunner vi kanskje dem som er friske? Hvis vi elsker å synge, men ikke har sangstemme, misunner vi kanskje dem som kan synge vakkert? De som er flinkere til å snakke, skrive – eller rett og slett gjøre alt det vi selv ikke kan eller skulle ønske vi kunne.
Misunnelse er ikke en god følelse. Den tærer på kropp og sjel. Man mister selvtillit og livsglede. Man blir utakknemlig og ser bare det negative – både i seg selv og i livet sitt. Et slikt liv er ikke verdt å trakte etter.
Da jeg var barn, misunte jeg andre barn som hadde en far som kunne arbeide og forsørge familien. Min far var døv og blind, og kunne ikke gjøre det – ikke engang beskytte oss.
Jeg var misunnelig på barna som hadde en mor som var hjemmeværende, som kunne trøste dem når de hadde det vondt. Jeg hadde ikke det. Min mor måtte jobbe for å forsørge oss, og hun var ofte langt borte.
Vi ble sendt til slektninger for å få litt skolegang og arbeide for mat. Jeg misunte barna som fikk være hjemme hos foreldrene sine og bli tatt vare på. Jeg misunte dem som kunne leke fritt – jeg måtte jobbe for føden. Jeg misunte dem som fikk utdanning – jeg fikk lite av det som ung, selv om jeg lengtet etter kunnskap.
Senere møtte jeg en mann som jeg trodde skulle være min redning, men det var han ikke. Da misunte jeg andre som hadde en snill ektefelle. Jeg drømte om et godt liv, og jeg misunte dem som levde det livet jeg ønsket meg. Jeg misunte også dem som hadde fine klær, pene sko, et vakkert hjem og alt jeg følte jeg manglet.
Når jeg ser tilbake, forstår jeg at jeg levde et liv preget av misunnelse – helt til jeg ble kjent med Jesus. Da jeg møtte Ham, forandret hele mitt livssyn seg. Jeg manglet fortsatt mange ting, men én etter én ga Gud meg det jeg trengte: kjærlighet, penger, utdanning, familie, hus, hjem, arbeid – og tilfredshet.
Nå, når følelsen av misunnelse prøver å snike seg inn igjen, minner Gud meg på at Han er mer enn nok for meg. Alt jeg mangler, fyller Han.
«Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være sammen med dem.» – Salomos ordspråk 24:1
«Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» – Matteus 6:33
🙏 Bønn:
Kjære Gud, tilgi meg for de gangene jeg har sett på andres liv og følt meg misfornøyd med mitt eget. Lær meg å være takknemlig for alt du allerede har gitt meg. Når misunnelse prøver å snike seg inn, minne meg om at du er nok – alltid nok. Gi meg et hjerte som gleder seg over andres velsignelser, og et sinn som finner fred i dine løfter. Amen.
