Kjære Gud, Takk for at Du går foran oss. Du jevner ut det ujevne, sprenger stengte dører og slår i stykker lenker vi ikke kan bryte selv. Takk for at Du gir oss skatter i mørket – skjulte velsignelser, rikdommer som bare Du kjenner til. Du har kalt oss ved navn – og det navnet bærer ære. Takk for at vi ikke skal bli til spott og skam, men til vitner om Din godhet. Du har skapt lyset og dannet mørket. Alt som skjer, er i Dine hender. Du lar regnet falle over oss, og lar rettferdighet strømme ned som livgivende vann. Hjelp oss å vende oss til Deg, Far. La oss ikke tvile på Ditt verk. La oss ikke ære andre ting høyere enn Deg. Vi gir Deg ære. Vi ber i Jesu navn. Amen.
Et varmt og humoristisk juleeventyr om mine heklede mus som tar på seg jobben med å redde julen. En hyllest til kreativitet, håndverk og den lille magien som bor i hjemmelagde ting.
Når reinsdyrene tar juleferie, trår de heklede heltene til. Møt mine små julemus – et modig, garnkledd team som tok på seg oppdraget med å redde julen (og kanskje spise litt pepperkaker underveis).
I år fikk jeg uventet hjelp på juleverkstedet. Ikke fra nissen, ikke fra reinsdyrene – men fra en liten gjeng heklede mus med store ambisjoner og enda større hjerter.
Alt begynte en kveld jeg satt og heklet med en kopp kakao (og mye kreativitet i hjernen). Da jeg la fra meg heklenåla, flere kverlder etterpå, sto de plutselig der – klare for oppdrag. En grønn mus med reinsdyrhorn, en brun med ledertøy (av restegarn, selvfølgelig), en liten grå som så ut til å være mer opptatt av pepperkaker enn arbeid, og i sleden – selve Julenisse-musen, med rød lue og et bestemt blikk.
De hadde en plan. Reinsdyrene hadde tatt ferie, og noen måtte redde julen. Så de spente seg for den lille heklede sleden og satte avgårde over blonde-snøen på stuebordet.
De leverte nøtter og glede til alle som trengte det. Til og med katten fikk en pose med kattemynte – og ble så rørt at den lovet å ikke jage en eneste mus før nyttår (det løftet holdt omtrent til 2. januar).
Da morgenen kom, lå sleden parkert mellom garnnøster og glittertråd. De små julemusene sov dypt, med trådrester i halene og smil om munnene.
Så hvis du i år hører små tasselyder om natten og finner spor av garn under juletreet – ikke bli redd. Det er bare mine heklede julemus, ute på sitt hemmelige oppdrag: å minne oss om at julens magi ofte kommer i bittesmå, håndlagde pakker.
Vi mennesker har mange behov – både fysiske, følelsesmessige og åndelige. Noen ganger kan de føles overveldende. Men midt i alt minner Gud oss om at det er bare ett behov som virkelig fyller alt: fellesskapet med Ham.
🌿 Refleksjon
Har du noen gang tenkt over hvor mange behov et menneske har? Psykologen Abraham Maslow beskrev behovene våre som en pyramide med fem nivåer: fysiologiske behov, trygghet, kjærlighet og tilhørighet, anerkjennelse og selvrealisering.
Vi har alle disse behovene – men hvordan vi prøver å fylle dem, varierer. Og noen ganger mister vi balansen.
Mat, trygghet, fellesskap og hvile er nødvendige for livet, men når behovene går over styr, kan de skade oss. Vi trenger mat, men for mye kan føre til sykdom. Vi trenger trygghet, men frykt kan gjøre oss bundet. Vi trenger hvile, men for mye hvile kan føre til passivitet.
Selv gode ting kan bli dårlige når vi mister balansen.
🕊️ Trygghet og uro
Vi lengter alle etter trygghet, men verden rundt oss er uforutsigbar. Sykdom, uro og tap minner oss om at kontrollen ikke ligger i våre hender. Selv barn og unge kjenner på utrygghet og savn etter fellesskap. Da er det trøst i å vite at Gud er vår faste klippe – selv når alt annet vakler.
💬 Anerkjennelse og identitet
Behovet for å bli sett og anerkjent er sterkt. I sosiale medier søker mange bekreftelse og tilhørighet, men det kan også føre til misunnelse, sammenligning og sårhet. Men Gud ser oss – alltid. Han kjenner våre tanker og behov før vi sier et ord.
🌱 Selvrealisering
Vi søker stadig etter mening og vekst. Men sann selvrealisering finner vi ikke i oss selv, men i Gud. Han skapte oss til fellesskap med seg, til å tjene andre, og til å elske. Som Jesus sa:
“Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.” (Matteus 6:33)
Når vi setter Gud først, faller alt annet på plass – og det gir fred.
Lukas 10:33–37 – Vær barmhjertig som den gode samaritan.
🙏 Bønn
Kjære Gud, takk for lærdommen i Ditt ord og for freden Du gir. Takk for Din barmhjertighet og kjærlighet – la det også prege oss. Lær oss å elske vår neste slik Du har elsket oss.
Hjelp oss å være redskaper for Din godhet og legedom. Gi oss styrke til å møte våre egne behov med takknemlighet, og la oss være med på å dekke andres behov med kjærlighet.
Fyll våre hjerter med fred, håp og fellesskap med Deg. I Jesu navn, Amen.
Det var en gang en liten heklet engel som sto på en kjøkkenbenk og stirret ut over verden med store, klirrende plastøyne. Hun hadde et hode av gyllent garn og en kropp som var så myk at selv skyene ble misunnelige.
Men engelen hadde ett lite problem: Hun kunne ikke fly.
«Hva er vitsen med å være en engel hvis man ikke kan fly?» mumlet hun mens hun vugget frem og tilbake på sine runde, garnfylte føtter.
En kveld, etter at huset hadde blitt stille, bestemte hun seg. Nå skulle hun lære det! Hun klatret modig opp på toppen av brødboksen — det høyeste fjellet i hennes verden — og spredte armene så langt de kunne gå. De rakk omtrent 4,5 centimeter.
«Tre… to… en… FLY!»
Hun hoppet.
Hun dalte.
Hun… landet som en myk liten pannekake på benken.
«Hm», sa hun og ristet på sitt gule garnhår. «Kanskje jeg trenger fart?» Så hun fant en rullende krydderboks, klatret opp på den og prøvde igjen.
Rull— Hopp— FLOPP.
Hun rullet i stedet under brødboksen og ble liggende der og humre for seg selv.
Neste natt prøvde hun å bruke aluminiumsfolie som vinger. Natten etter der igjen prøvde hun med en serviett. Og en gang prøvde hun med en plastpose, men det ble mer fallskjerm enn vinger.
Til slutt, etter utallige kreative forsøk, satte hun seg bare ned og sukket.
Da hørte hun en blid stemme: «Min lille engel… du flyr jo allerede.»
Hun snudde seg. Der sto du og smilte. «Jeg gjør?» spurte hun.
«Ja! For hver gang du får meg til å smile, flyr du litt. Og hver gang noen ler av de store, snåle øynene dine eller den fine gule sveisen din, svever du høyt over alle kjøkkenbenker i verden.»
Engelen rettet seg opp, stolt som bare en heklet figur kan være. «Da er jeg jo verdens beste flyger!» erklærte hun.
Og siden den dagen har hun stått på benken og flydd litt hver eneste dag — uten å måtte hoppe en eneste gang.
Har du noen gang tenkt på hvor mye et besøk, et ord eller en handling kan bety for noen?
Paulus minner oss i 1. Tessalonikerbrev 2 om kraften i ekte kjærlighet, ærlighet og tjeneste for Gud – ikke for menneskers applaus. Denne andakten er en liten påminnelse om å leve med rene motiver og vise Kristi kjærlighet i praksis. 💛
Andakt: Paulus’ tjeneste i Tessalonika
Bibeltekst:1. Tessalonikerbrev 2,1–17
Nøkkelvers:
«Vi gjør ikke dette for å tekkes mennesker, men for å tekkes Gud, som prøver våre hjerter.» — 1. Tessalonikerbrev 2,4
Refleksjon:
Paulus og hans medarbeider Silas minnet tessalonikerne på at besøket deres ikke var forgjeves. Det fikk meg til å tenke på hvor viktig det er å besøke andre — å oppmuntre, bygge broer og gjenopprette misforståelser. Ord har kraft. De kan lege sår og bringe klarhet, slik Paulus’ ord gjorde for de troende.
Paulus gjorde det tydelig at hans hensikt ikke var å behage mennesker, men å behage Gud. Alt han gjorde, var for Guds ære, og han talte alltid sant. Han var mild, omsorgsfull og sørget for ikke å være en byrde for noen. Mildhet er virkelig kjærlighet i handling.
Hans holdning er et godt forbilde for oss i dag. Vi bør også være oppmerksomme på andres behov og villige til å lytte. Det er lett å falle for fristelsen til å si det folk ønsker å høre, eller bruke smiger for å vinne gunst. Men Paulus minner oss om at smiger er tomt og kan skjule feil motiver. Vi er kalt til å være ærlige og trofaste mot Guds ord, selv når budskapet er utfordrende.
Paulus endret aldri evangeliet for å gjøre det mer populært, men han delte det på en måte som passet for dem han talte til. Dette minner meg om hva han skrev til korinterne om åndelig modenhet:
«Brødre og søstre, jeg kunne ikke tale til dere som til åndelige mennesker, men som til mennesker av kjøtt og blod – som til små barn i Kristus. Jeg gav dere melk, ikke fast føde, for dere tålte det ikke ennå.» — 1. Korinterbrev 3,1–2
Når vi vitner for andre, må vi alltid peke på Kristus og leve på en måte som ærer Gud. Våre ord og handlinger bør vise Hans kjærlighet og sannhet. Selv når vi møter motgang, sykdom eller utfordringer, kan vi stå fast fordi Gud er nær.
Det gir en dyp glede å se mennesker bli forvandlet av Gud, vokse i troen og vandre trofast sammen med Ham.
Personlig ettertanke:
Paulus minner meg om å undersøke mine egne motiver når jeg tjener andre. Gjør jeg det for å glede mennesker — eller for å glede Gud? Jeg ser at ekte kjærlighet, mildhet og ærlighet taler sterkere enn smiger eller tomme ord. Å holde meg nær til Gud hjelper meg å stå støtt, også når livet blir vanskelig.
Bønn:
Kjære Far i himmelen, takk for at Du gir oss visdom, mot og styrke når vi ber om det. Vi trenger alt dette for å kunne leve som Kristus i denne verden. Hjelp oss, som Paulus, til å vise kjærlighet og medfølelse, og til å dele de gode nyhetene med oppriktighet.
Lær oss å ikke være en byrde for andre, men å gjøre alt til Din ære, ikke vår egen. Takk for Din kjærlige omsorg, for trøsten Du gir i tider med skuffelse og svakhet, og for Din tålmodighet og tilgivelse.
I Garnskogens krok ved et løst garnnøstes slott, bodde Pølseblomst Ugla, så rosa og flott.
Med øyne som knapper i gult solskinnsglans, så hun alt som bevegde seg — hver liten dans.
En dag falt bena av: plopp-plopp på rad, men Garnreven lo og sa: «Dette går bra!» Hun sydde dem på med en heklenål fort, og Pølseblomst ropte: «Nå blir det gjort!»
For opp på Nøstefjellets garnkledde topp, ville den modige ugla endelig opp. Hun fløy som en ballong i en ujevn bris, men landet på fjellet med myk garn-iskrem-bris.
Der sang hun så høyt at maskene spratt, og en spurv fikk frisyre som aldri før satt! Nå kjenner hver skapning i skogen dens røst— Pølseblomst Ugla med sangen i trøst.
Takk for at du leste dagens eventyr fra en av mine heklede figurene:)
I dag er jeg takknemlig for de små tingene som ofte går ubemerket forbi: lyset fra et stearinlys, en vennlig melding, lukten av kaffe. Livet består av slike små mirakler.
I hvert fall gjorde jeg det og etter undersøkelser fant jeg ut at:
«Desember» er navnet på årets tolvte og siste måned. Ordet kommer fra latin decem, som betyr «ti», fordi desember opprinnelig var den tiende måneden i den romerske kalenderen (som startet med mars).’
🌟 Symbolikk knyttet til desember
1. Avslutning og refleksjon
Som årets siste måned står desember for:
Slutten på en syklus
Ettertenksomhet og oppsummering
Forberedelse til et nytt år
2. Mørke og lys
I store deler av verden er desember årets mørkeste tid. Derfor symboliserer måneden:
Kontrasten mellom mørke og lys
Håp og gjenfødelse (solen «vender tilbake» etter vintersolverv)
Dette er også grunnen til at mange kulturer feirer lysfester i desember.
3. Fellesskap og tradisjoner
Desember forbindes ofte med:
Jul
Advent
Familie og samhold
Gaver og generøsitet
Symbolikken handler om varme og nærhet midt i vinteren.
4. Stillhet og vinterro
For naturen symboliserer desember:
Dvale
Hvile
En pause før ny vekst
5. Åndelighet og håp
I flere tradisjoner representerer desember:
Åpning for ettertanke og spirituell refleksjon
Tro, håp og fornyelse
6. Feiring og overgang
I moderne kultur symboliserer måneden også:
Festligheter
Overgangen til et nytt kapittel
Nye begynnelser
Til oppsummering:
Desember er måneden der mørket senker seg som et mykt teppe, men der hvert lys som tennes bærer løftet om at solen snart vender tilbake. En stille avslutning, en varm omfavnelse, og et pust mellom det som har vært og det som skal bli.
