To eventyrlystne pensjonister sjekker inn på hotell med utfordrende booking, små puter og stor latter. Følg oss gjennom teknologisk trøbbel, pustepauser i motbakker og barndommens gleder i hesteskokasting. En ekte reiseberetning – med både svette, sjarme og snork!

– Når to pensjonister trosser teknologi, motbakker og små puter

Vi ankom Sundsvall ved tolvtiden etter å ha rullet ned fra Østersund i sommersol så sterk at jakkene måtte kastes før vi rakk å si «Comfort Hotel». Det var navnet på hotellet vi fant – men komfort, ja det er relativt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Først prøvde vi å bestille rom på nettet. Enkelt, tenkte vi. Men neida! Man måtte være medlem av Strawberry.no, og etter utallige forsøk (og lett hodepine), ble jeg endelig godkjent som medlem. Men bestillingen ville fortsatt ikke gå gjennom! Jeg tuslet inn i resepsjonen for å høre om noe var registrert, men møtte en sur resepsjonist som så ut som hun hadde spist en sitron til frokost. Hun kunne ikke hjelpe, og hvis jeg bestilte der og da, ville prisen bli helt annerledes. Selvfølgelig.

Til slutt klarte jeg å få bestillingen inn – men prisen hoppet opp fra over 700 til over 900 kroner. Likevel billigere enn hotellet før, så vi slo til. Og plutselig – et lite mirakel: Den sure resepsjonisten viste litt medlidenhet og sa at vi kunne sjekke inn med én gang. Halleluja!

Hotellet hadde garasje i kjelleren mot betaling,(250kr) selvfølgelig og da vi kom opp på rommet… vel, la oss si det sånn: Rommet var minimalistisk på et buddhistisk nivå. To 80 cm brede enkeltsenger, ingen stol, ingen bord. Men vi fikk i det minste hver vår dyne, i motsetning til forrige hotell hvor vi måtte slåss om den ene. Putene var derimot så små og myke at Hr. Happy mente det føltes som å ha hodet under senga.

Vi gaflet i oss restene av gårsdagens matpakke fra kjølebagen før vi gikk ut for å oppdage Sundsvall. Første stopp: Kulturmagasinet.

Vi var kanskje på feil del av bygget, for vi fant null interesse. Neste plan: Norra Berget Friluftsmuseum! Bare to kilometer og halv unna, men med oppoverbakke og blodsmak i munnen føltes det mer som et maraton. Hr. Happy var skeptisk, men jeg fikk overtalt ham (takk, Google Maps).

Vi pustet og peste som to gamle støvsugere, men ble til slutt belønnet med nydelig utsikt og vind i håret (nesten litt for mye vind).

Utsikttårnet

På toppen fant vi en koselig restaurant og bestilte “ryggbiff med kappa” – som smakte som en Guds gave etter klatringen.

Inngangen til Restaurant

Ryggbiff med kappa. Så nydelig:)

Resten av friluftsmuseet bød på gamle bygninger, urtehager, og lekeplass. Da vi fant hesteskokasting og boksekasting, våknet konkurranseinstinktet vårt, og vi lo og koste oss som to barn på leirskole.

Da vi tuslet ned en trappesti med hundrevis av trinn og rakk tilbake til hotellet rett før regnet kom, følte vi oss nesten som eventyrere.

Etter en tur til nærmeste ICA (baguett til Hr. Happy og salatbolle til meg), stupte vi i seng.

Men søvn? Nei. Hr. Happy begynte å snorke som et tordenvær. Jeg prøvde alt – dytte, holde nesa, sende bønner – men han sov som en stein. Til slutt måtte jeg ty til sove-tablett. Og så… kom drømmeland, endelig.

Neste morgen, frokostsalen var stappfull, men vi kapret et bord ved siden av to eldre norske damer. Vi skravlet som gamle kjerringer på busstur, og fikk både gode reisetips og hyggelig selskap. Pensjonistlivet er slettes ikke kjedelig!

Nå vender vi snuten hjemover – i regn, selvfølgelig. Men med hodet fullt av minner, latter og kanskje litt stølhet i beina.

Haper du moret deg litt med blogglesing:)