Djerve kjempere – en refleksjon over Dommerne 6:11–18
Dagens bibelord: Dommerne 6:11–18
I dette kapitlet møter vi Gideon – en stammehøvding i det gamle Israel. Bibelen beskriver ham som en dyktig kriger og en forkjemper for troen på Jahve. Han fikk tilnavnet Jerubbaal, «den som kjemper mot Baal».
Historien begynner med at engelen viser seg for Gideon mens han tresker hvete i en vinpresse – et ganske uvanlig sted å gjøre det. Før Gideon rekker å si eller gjøre noe, sier engelen til ham:
“Herren er med deg, du djerve kjempe.”
Ordene traff meg. For er ikke dette også sant om oss som tror? Gud er med oss – og da er vi også djerve kjempere! (Djerve kan bety modige, men også frekke eller dristige). Vi har ingen grunn til å frykte, for gang på gang sier Gud i sitt ord:
“Frykt ikke. Jeg er med deg.”
Noen av mine favorittvers:
5. Mosebok 31:8 – “Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet.”
Jeremias 29:11 – “For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren. Fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”
Salme 139:16–17 – “Da jeg var et foster, så dine øyne meg… Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud!”
Matteus 10:29–31 – “Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke en av dem til jorden… Frykt derfor ikke!”
Josva 1:9 – “Vær frimodig og sterk! Frykt ikke og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt du tar deg fore.”
Men så kommer spørsmålet.
Gideon svarer:
“Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss?” (v. 13)
Høres det kjent ut? Jeg har sagt det samme. Beskyldt Gud. Klaget. Klaget mye.
“Gud, hvorfor er vi fattige? Hvis vi ikke var det, hadde jeg kanskje ikke gjort de tingene jeg skammer meg over. Hvorfor er faren vår blind og døv? Hvorfor måtte moren vår dra så langt for å forsørge oss? Hvorfor fikk ikke jeg gå på skole som barn? Hvorfor døde datteren min så ung? Hvorfor ble jeg kronisk syk? Hvorfor ble jeg fratatt jobben jeg elsket?”
Har du noen gang sagt til Gud: “Hvorfor lot du meg synde?”
Det har jeg. Jeg har vært sint på Gud. Kald. Frekk. Jeg har til og med sagt: “Det er ikke noe poeng å be, for du gjør ingenting uansett.”
Det er vondt å innrømme. Men jeg er bare et støvkorn i universet, og Gud er nådefull. Jeg fikk tilgivelse.
Gideon svarte engelen:
“Hvordan kan jeg frelse Israel? Min ætt er den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i familien.”
Men Gud svarte ikke med irettesettelse. Han sa:
“Jeg vil være med deg.”
Det hadde likevel ikke så mye å si for Gideon – han ville ha et tegn. Han så ikke seg selv slik Gud så ham.
Og der kjenner jeg meg igjen.
Gud har lovet å være med oss, men vi frykter fortsatt. Vi tviler fortsatt. Når Gud kaller oss til å gjøre noe, kommer unnskyldningene:
“Jeg har ikke tid.”
“Jeg er ikke flink til å snakke.”
“Folk vil ikke høre om Gud.”
“Det passer ikke akkurat nå.”
Så blir vi sittende i komfortsonen vår, passive.
Men hvis du leser videre i Dommernes bok, vil du se at Gud ga Gideon de tegnene han ba om. Gideon adlød til slutt – og vant seier over midianittene.
Hva lærer jeg av dette?
At Gud kan kalle hvem som helst. Selv de som føler seg små og ubetydelige. At Han ser verdi der verden ser svakhet. At Han kan snakke til oss midt i hverdagslige og vanskelige situasjoner – hvis vi bare åpner hjertet.
Gud har vært med meg. Jeg fikk ikke svar på alle spørsmål, men Han hjalp meg gjennom dem. Og jeg står her i dag, ikke fordi jeg var sterk, men fordi Han var det.
I verdens øyne er vi kanskje usynlige. Men i Guds øyne er vi verdifulle.
Og egentlig – burde ikke det være nok?
