Når minnene svikter kan hjertet få vondt, men kjærligheten består. En ærlig refleksjon om glemsomhet, nåde og hvor dyrebart det er å få elske sine barn – hver dag. 💛
I dag fikk jeg en påminnelse om hvor sårbart det er å bli eldre. Jeg husket å gratulere både sønnen min
og barnebarnet
men glemte min egen datter, som har bursdag på samme dag. Jeg husket plutselig da hun ble gratulert av en annen i familien midt på natta, dagtid allerede på Filippinene og jeg sendte henne bursdagshilsen. Men jeg hadde allerede såret henne.
Det føles vondt å skrive det. Hun er like viktig, like høyt elsket – men likevel glapp det. Alderen gjør minnene utydelige noen ganger, og det skremmer meg hvor lett det er å såre noen man aldri ønsker å såre.
Jeg vet at et «gratulerer med dagen» aldri kan romme alt jeg føler for henne. Hun har gitt meg så mye glede, styrke og kjærlighet gjennom livet. Hun fortjener å vite det hver eneste dag – og i dag glemte jeg det.
Så kjære datter, tilgi meg. Hjertet mitt husket deg, selv om hodet sviktet meg et øyeblikk. Jeg elsker deg, og jeg er stolt av deg – alltid.
Når minnene glipper, håper jeg kjærligheten min får lov til å skinne enda klarere. For den forsvinner aldri.
Bibelvers:
«Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sin livs frukt? Selv om de skulle glemme, så glemmer ikke jeg deg.» – Jesaja 49,15
Bønn:
Kjære Gud, takk for barna du har gitt meg, og for kjærligheten som binder oss sammen. Tilgi meg når minnene svikter og ordene uteblir. Hjelp meg å vise dem hvor høyt jeg elsker dem – med handlinger, med varme og med ditt nærvær i mitt liv. La din trofasthet dekke over mine mangler, og fyll våre hjerter med nåde og forståelse. Amen.
Plages du med glemsomheten?
