Angående 2.verdenskrig. En litt annen historie enn det man vanligvis hører: I min hjembygd i Indre Troms ble det innkvartert tyskere på mange av gårdene. Folk kunne ikke protestere. I min fars barndomshjem ble halve huset okkupert mens familien på gården, som da var på syv personer, måtte greie seg med resten. Riktignok var huset stort, men allikevel. De fikk en tysk sanitetstropp i huset som hadde deltatt i harde kamper på Østfronten og som var forflyttet til Indre Troms for å komme seg etter de harde påkjenningene de hadde vært gjennom ved fronten. Dette gjaldt også de andre tyskerne som var innkvartert rundt om på gårdene. Far og mor etablerte sin egen gård i 1940, bare to tre hundre meter unna hans barndomshjem. Det var en lege i den troppen, han måtte mine foreldre huse. Rommet hans lå vegg i vegg med min brors soverom og det var ikke lydisolering i veggene. Hver kveld når min bror skulle legge seg, så satt enten mor eller far på sengekanten hans og sang sammen med ham:
“Nå lukker seg mitt øye, O fader i det høye, i varetekt meg ta. Fra synd, fra sorg, fra fare, din engel meg bevare, som ledet har min fot i dag.”
Deretter fulgte Fadervår.
Etter at min bror ble voksen, fortalte far ham om en lang nattlig samtale han hadde hatt med denne tyske legen. De forsto så pass mye av hverandres språk at de kunne føre en samtale. Ved den anledningen hadde legen gitt uttrykk for at han satte veldig stor pris på å høre hvordan mor og far på den måten hadde kjærlig omtanke for sønnen sin. Da kom det også fram at legen var svært imot tyskernes krigføring, men at å tilkjennegi det ville føre til henrettelse.

Jeg er født etter krigen, men jeg fikk jo høre enkelte historier mens jeg vokste opp. De voksne snakket ellers ikke mye om hvordan de hadde det under krigen. Det jeg ellers vet er at det var noen store fangeleirer i kommunen. Når jeg vokste opp og syklet sammen med mor til butikken, passerte vi en av disse leirene. Bare porten og piggtråden rundt leiren var igjen.