Jeg vet ikke hva slags forhold du har med faren din. Kanskje du hadde en kjærlig far som har vært alltid der for deg.  En far som har gitt deg en hjelpende hånd eller en velmenende råd. En beskytter. En forsørger.

Eller kanskje  ville du ikke ha kontakt med faren din i det hele tatt eller vet ikke hvem faren din er? Det kan være at du skammer deg over faren din?  Eller blitt misbrukt av faren din?

Mannen min er en snill og hjelpsom far til datteren vår. Han og datteren vår kan prate om alt. Han er som en trofast venn. Jeg tror vår datter følte seg trygge sammen med faren sin. 

Min far har også vært snill og god. En klok mann. En god forteller. Men han har ikke vært en forsørger og beskytter for oss for han var blind og døv. Men han var flink med penger. Av og til noen gir han penger og han sparer de

pengene. Og når vi var i knipe, kunne vi låne penger fra ham. Han var riktignok blind, men han visste hvor mye han har og hvor han oppbevarer det riktig sedlene.

Som barn, lengtet jeg å bli beskyttet og forsørget. Men faren vår kunne ikke det. Så i hele min barndommen har jeg vært konstant redd og sulten.  Men i det siste er jeg takknemlig for at jeg har blitt kjent med en Far i himmelen som har vært alt for meg der faren min ikke kunne og mye mer. Jeg føler meg elsket og tatt vare på uansett hva jeg går igjennom. 

Enn du? Hva slags gode minner har du med faren din?