Noen dager føles livet som en evig kaffepause: litt langsommere, litt roligere, men med tid til å legge merke til de små tingene. Å være ufør handler ikke bare om å «ikke jobbe» – det handler om å finne en ny rytme og akseptere egne grenser.
Gjennom det har jeg funnet trøst i ordene fra Filipperne 4:13: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Selv når kroppen sier nei, kan jeg stole på at Gud gir meg styrke til å komme gjennom dagen.
Dette minner om at selv når kroppen har sine begrensninger, kan Gud gi styrke og utholdenhet i hverdagen.
Salme 46:10:
«Stans opp, og kjenn at jeg er Gud!»
Å være ufør har lært meg verdien av små seire – å fullføre en oppgave hjemme, å nyte en kopp te uten dårlig samvittighet, eller bare å puste ut og kjenne roen. Livet stopper ikke opp fordi kroppen setter grenser – det finner bare nye veier.
Så til alle som kjenner seg igjen: vi lever på vår måte, og det er helt greit. Og ja, noen ganger kan vi tillate oss å være late – for å lade batteriene krever faktisk energi.
Hva slags tanker har du om uførhet?