Etter å ha lest Filippinerne 3:1 har jeg tenkt mye på hva det egentlig betyr å «glede seg i Herren». Det høres så enkelt ut når man leser det, men i hverdagen kan det være alt annet enn lett.
Hvordan gleder man seg når hjertet er tungt, når bønnene virker ubesvart, eller når dagene bare flyter sammen?
Likevel tror jeg det er nettopp da Gud minner oss om at gleden i Ham ikke handler om følelser, men om tillit.
Om å vite at Han er nær – midt i det som ikke gir mening.
Refleksjon:
Da Paulus skrev til filipperne om å «glede seg i Herren», satt han ikke i en fredelig hage eller i et komfortabelt hjem. Han satt i fengsel. Likevel var hjertet hans fullt av glede – ikke på grunn av situasjonen, men på grunn av Frelseren.
Det får meg til å stoppe opp og tenke … hvordan er det egentlig mulig å glede seg i Herren når livet føles tungt, når ting ikke gir mening, eller når ventetiden føles uendelig?
Jeg trodde før at det å «glede seg» betydde å være konstant glad, å smile gjennom alt, å late som om alt er bra. Men det handler ikke om å late som. Det handler om å stole på Gud.
Å glede seg i Herren er å finne ro og fryd i vissheten om at Han er nær – at selv når alt annet vakler, står Hans kjærlighet fast.
Jeg liker hvordan Paulus minner oss om å passe oss for dem som gjør ondt, (Filipperne 3:2) de som fordreier sannheten. Det er så lett å se hva andre gjør feil, ikke sant? Men noen ganger må jeg stoppe og spørre meg selv: «Hva med meg?» Lever jeg i sannhet? Setter jeg min tillit til Kristus – eller til meg selv?
Paulus hadde alle grunner til å rose seg – han var hebreer av hebreere, en fariseer, nidkjær og feilfri etter loven – men han regnet alt som verdiløst sammenlignet med det å kjenne Kristus.
Den ydmykheten rører meg. Han minner meg på at min verdi ikke ligger i hva jeg har gjort, men i hva Jesus har gjort for meg.
Det er så lett å bli opptatt av alt vi får til, hvordan vi tjener, eller hvor «gode» vi tror vi er.
Men Paulus la alt dette bak seg for å få noe mye større – Kristus selv.
Han ga opp komfort, rykte og til og med friheten sin, bare for å kjenne Jesus dypere.
Og det får meg til å tenke: Hva holder jeg fast ved som hindrer meg i å kjenne Ham fullt ut?
Kanskje det er travelhet, distraksjoner, eller mine egne planer.
Noen ganger ber Gud meg bare om å sette av noen minutter – til bønn, til å lytte, til å bare være med Ham.
Når vi velger å glede oss – spesielt når det er vanskelig – skjer det noe i hjertet.
Freden begynner å vokse. Frykten mister sin kraft.
Vi merker Hans nærvær midt i usikkerheten.
Paulus sa at han ønsket å kjenne Kristus og kraften i Hans oppstandelse.
Den samme kraften bor også i oss.
Men før vi kan oppleve oppstandelsen, må noe dø først – våre gamle måter, vår stolthet, vår synd.
Og det er nettopp i den overgivelsen vi virkelig begynner å leve.
Å glede seg i Herren betyr ikke at livet alltid er lett.
Det betyr at vi velger glede fordi vi vet hvem som holder oss.
Bønn:
Avslutning
Jeg er så takknemlig for at Gud minner meg på å glede meg i Ham – ikke bare når alt går bra, men også midt i stormen.
Det er en glede som ikke forsvinner, fordi den ikke bygger på omstendigheter, men på Hans kjærlighet.
Må vi alle lære å hvile mer i det – å finne vår fred og glede i Herren, uansett hva dagen bringer. 💛
Hvor finner du din glede?
