Reven Rita – ikke noen stuegris!

Jeg har nettopp heklet en rev. Hun heter Reven Rita, og la meg bare si det – hun er ingen enkel sjel å ha i hus! Allerede fra første maske kunne jeg ane at dette ikke kom til å bli en vanlig, søt pyntefigur som sitter pent på en hylle og smiler. Å nei, Rita har vilje.

Hun ble ferdig i dag, og før jeg rakk å feste trådene, så jeg det i øynene hennes – det glimte som sier:

«Ikke tenk på å sette meg på stuebordet. Jeg er ingen stuegris. Jeg skal ut i det fri!»

Så der sto jeg, med heklenål i hånda og en rev i ferd med å rømme. Jeg prøvde å forklare henne at hun var laget av garn, og at garn ikke tåler regn, men Rita fnyste bare. Hun mente at ekte rever tåler både vind, vær og litt gjørme. Hun er tross alt født med eventyrlyst i maskene.

Jeg prøvde å lokke henne med et koselig hjørne ved peisen – mykt teppe, litt lyslenke, kanskje en kopp kakao ved siden av? Men nei. Rita ville ut. Hun sto i vinduskarmen og så drømmende ut på skogen, som om hun kunne høre naturens rop:

«Kom ut, Rita! Her ute finnes frihet, kongler og fugler som trenger en venn!»

Så kanskje jeg må la henne få sin frihet. Kanskje hun får bo ute på terrassen, eller få en liten tur i skogen for et fotoprosjekt – det minste jeg kan gjøre for en rev med så mye personlighet.

For en ting er sikkert: Reven Rita er ikke noen stuegris. Hun er en fri sjel – heklet av garn, men laget for eventyr.

Takk for titten:)