✨ Når livet gjør vondt og bønnene virker ubesvart, kan det være vanskelig å forstå Gud. Likevel har jeg erfart at Han er nær midt i sorgen, sykdommen og uroen. Han leger hjertet, selv når kroppen fortsatt er svak. «Salige er de som ikke ser, men likevel tror.» (Joh 20:29) ✨
Salige er de som tror uten å se
Dette verset er det som får meg til å fortsette å gå med Gud – uansett hvordan jeg har det, og selv når bønnene mine føles som om de bare treffer taket. Men når jeg tenker etter, trenger de jo ikke å gå så langt, for Gud bor i mitt hjerte.
Når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg hvor mye jeg har mistet, men også hva det har ført med seg. Jeg kan ikke fornekte at Gud har vært med meg hele veien.
Samtidig har jeg stilt Gud mange spørsmål: Hvorfor skjedde dette? Hva var hensikten?
Jeg elsket jobben min som aktivitør for eldre. Jeg pustet og levde for å spre glede, og jeg fikk mange gode tilbakemeldinger. Men så fikk jeg en kronisk sykdom som gjorde at jeg ikke kunne jobbe lenger. Jeg ba Gud mange ganger om å helbrede meg, og jeg ble minnet på hans løfter om legedom. Men jeg ble ikke bønnhørt. Hvorfor, Gud? Hvorfor fikk jeg ikke fortsette å gjøre det jeg elsket – å spre glede?
Ikke nok med det. Jeg har slitt med søvnløse netter og vonde mareritt. Jeg har bedt og minnet Gud på at han gir fred som overgår all forstand, og at han lar sine barn sove trygt. Men ofte, når jeg endelig sovner, kommer de fæle drømmene – som om noen vil ta livet mitt. Da spør jeg Gud: Hva er vitsen med å be om en god natts søvn når dette skjer igjen og igjen?
Så mistet jeg også en av døtrene mine – hun som var den snilleste av alle. Hun hadde fortsatt to barn som trengte henne. Hun var til stor hjelp for så mange. Hvorfor, Gud, tok du henne hjem så tidlig? Det var enda et hardt slag mot mitt allerede sårede hjerte.
Likevel – midt i alt dette – kan jeg ikke fornekte at jeg har kjent Guds nærvær i mine dypeste fortvilelser. Jeg blir minnet på ordene: «Salige er de som ikke ser, men likevel tror.»
Jeg merker Guds nærvær når solen skinner, når den varme luften berører meg, når jeg har mat på bordet, når jeg får trøst uten ord. Jeg ser hans velsignelser i kjærligheten fra familie og venner. Og jeg ser at Gud fortsatt bruker meg – til tross for mine skavanker.
Jeg blir minnet om at lidelser rammer alle, men at Gud har en hensikt, selv når jeg ikke forstår. Han har selv lidt for at vi skal ha evig liv. Han minner meg alltid: Ikke frykt, jeg er med deg. Og ingen kan skille oss fra hans kjærlighet (Rom 8:35).
En gang følte jeg Gud hviske til meg: Hvorfor tror du på meg? Er det bare fordi du vil ha bønnesvar, gode dager og evig liv? Hva om jeg ikke gir deg det du ber om – vil du elske meg likevel?
Det stakk i hjertet. Jeg skammet meg. For sannheten er at Gud allerede har gitt meg alt jeg virkelig trenger – evig liv hos ham.
Jeg vet at selv om jeg ikke blir helbredet her på jorden, så venter en dag en ny, herlig kropp uten sykdom. Det viktigste er at sjelen min er frelst. Jesus sier jo:
«Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» (Mark 8:36).
Så til deg som også kjemper og ikke forstår hvorfor: Ikke gi opp. Gud elsker deg. Han går med deg gjennom stormene. Han er ditt anker. Han har lovet at når vi er svake, da er vi sterke i ham. Nåtiden og fremtiden er trygge i hans hender.
Hvis Gud leger deg og svarer på dine bønner – pris ham. Hvis ikke, pris ham likevel, for han fortjener all ære. Legedommen kommer uansett – her eller i himmelen. Og Gud leger hjertet vårt, selv når kroppen vår fortsatt er svak.
Jeg har lært å se velsignelsene rundt meg – små og store – og ikke bare fokusere på bønnene som ennå ikke er besvart. Det er tusen ting å være takknemlig for.
Til slutt hviler jeg i ordene fra Salme 23:
«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.
Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.
Han fornyer min sjel…
Om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt.
For du er med meg.»