Hei, og velkommen hit! 💛
Jeg heter Happy, og jeg bor ved sjøen her i vakre Norge – et sted hvor naturen stadig minner meg om Guds godhet og det vakre i livet. Gjennom denne bloggen deler jeg tanker om tro, hverdagsglede, naturens rytmer og små øyeblikk som gir håp. Jeg har alltid hatt et ønske om å spre lys og varme, og tror på kraften i takknemlighet, et smil, og det å se det gode – også når livet er utfordrende. Jeg håper du finner ro og inspirasjon her, og kanskje noe som treffer deg midt i hjertet. Dette er mitt lille digitale pusterom, og jeg er så glad du tok turen innom. Velkommen skal du være 🌿
– Happy
Andakt: I en verden der selvpromotering og egen vinning ofte står i sentrum, kaller Gud oss til å leve annerledes – til å være forenet i kjærlighet, tjene i ydmykhet og sette andre foran oss selv. Jesus er vårt største forbilde. Selv om Han var i Guds skikkelse, holdt Han ikke fast på sin guddommelige status. I stedet ga Han avkall på alt, tok en tjeners skikkelse og ydmyket seg i lydighet til Faderen – helt til døden på et kors.
Når vi lever med denne Kristus-lignende ydmykheten, velsigner vi ikke bare andre, men vi gjenspeiler også Guds hjerte for verden. Vår enhet, medfølelse og oppofrende kjærlighet blir et vitnesbyrd som trekker mennesker nærmere Ham. I stedet for å klage eller konkurrere, er vi kalt til å skinne som stjerner i universet, mens vi holder frem livets ord for dem som er i mørket.
La oss være mennesker som ser lenger enn oss selv, som søker andres beste, og som stoler på at Gud i sin fullkomne tid vil belønne enhver handling gjort i lydighet og kjærlighet.
Refleksjon En ærlig refleksjon over lignelsen om fariseeren og skatteoppkreveren, og hvordan vi alle kan være både syndere og helgener i behov av Guds nåde.
Er jeg en synder eller en helgen? Hva med deg? Dette spørsmålet slo meg i morges, etter å ha lest om fariseeren og skatteoppkreveren i Lukas 18:9-14.
To mennesker med helt ulik livsstil, som er lette å bedømme ut fra det ytre. Den ene ser hellig ut og gjør hellige ting. Den andre ser ut som en synder og lever som en. Hvem av dem ville du foretrukket? Eller sammenlignet deg med? Ærlig talt – jeg ville ikke vært noen av dem… men likevel …
Forskjellen
Fariseeren var stolt og dømmende. Han trodde han var hellig nok og ikke trengte tilgivelse. Han stolte på sine gode gjerninger for å bli rettferdiggjort, og så ned på dem som ikke levde slik han mente var rett.
Skatteoppkreveren var ydmyk og angrende. Han visste at han hadde syndet mot Gud. Han klarte ikke engang å løfte blikket mot himmelen, men ba om nåde og tilgivelse.
Så jeg spurte meg selv: Hva med meg? Hva med deg? Om vi liker det eller ikke, tror jeg vi kan være begge deler.
Fariseeren i oss
Hva tenker vi om mennesker som benekter Guds eksistens, forbanner Ham og skylder på Ham for alt som er galt i verden? Hva med dem som driver hor? De som misbruker små barn? Korrupte ledere som stjeler fra folket? Morderne som dreper for makt? Løgnere og tyver? Dømmer vi dem?
Helt ærlig: Jeg liker ikke det disse menneskene gjør. Noe av det gjør meg rasende. Men det er lett å se på dem med forakt – akkurat som fariseeren. Lett å ønske at de får sin straff.
Skatteoppkreveren i oss
Samtidig kjenner jeg meg igjen i skatteoppkreveren – en synder i behov av nåde. Jeg sier ting jeg ikke burde. Jeg tviler iblant. Jeg klager. Mister tålmodigheten. Blir sint. Gud ser hjertet mitt og vet at jeg kan være fordømmende – akkurat som fariseeren. Og det er synd.
Noen ganger dømmer jeg til og med meg selv. Føler at jeg ikke er god nok. Kanskje du kjenner deg igjen?
Skjulte synder
Vi synder mot Gud mer enn vi liker å innrømme. Ikke bare i det som synes utad, men i tanker og holdninger som skjuler seg i hjertet.
Det kan være å stjele tid fra arbeidsgiveren ved å sitte på Facebook, sende private meldinger eller blogge når vi egentlig skal jobbe. Å kjøre for fort. Le av andres svakheter. Si «hvite» løgner. Sladre. Klage. Banne. Ødelegge for andre.
Enten vi gjør slike ting eller ikke – vi har ingen rett til å dømme andre.
Jesus sa:
«Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men merker ikke bjelken i ditt eget øye?» (Matteus 7:3)
Så hvem er vi? En synder eller en helgen? Sannheten er at vi er syndere som er frelst av nåde.
Dagens bibeltekst:
Lukas 18:9-14
Noe å tenke over: Synd er lett å peke på – bortsett fra når den er vår egen.
I dette kapitlet møter vi Gideon – en stammehøvding i det gamle Israel. Bibelen beskriver ham som en dyktig kriger og en forkjemper for troen på Jahve. Han fikk tilnavnet Jerubbaal, «den som kjemper mot Baal».
Historien begynner med at engelen viser seg for Gideon mens han tresker hvete i en vinpresse – et ganske uvanlig sted å gjøre det. Før Gideon rekker å si eller gjøre noe, sier engelen til ham: “Herren er med deg, du djerve kjempe.”
Ordene traff meg. For er ikke dette også sant om oss som tror? Gud er med oss – og da er vi også djerve kjempere! (Djerve kan bety modige, men også frekke eller dristige). Vi har ingen grunn til å frykte, for gang på gang sier Gud i sitt ord: “Frykt ikke. Jeg er med deg.”
Noen av mine favorittvers:
5. Mosebok 31:8 – “Herren vil selv gå foran deg. Han vil være med deg. Han slipper deg ikke og svikter deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet.”
Jeremias 29:11 – “For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren. Fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.”
Salme 139:16–17 – “Da jeg var et foster, så dine øyne meg… Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud!”
Matteus 10:29–31 – “Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke en av dem til jorden… Frykt derfor ikke!”
Josva 1:9 – “Vær frimodig og sterk! Frykt ikke og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt du tar deg fore.”
Men så kommer spørsmålet. Gideon svarer: “Er Herren med oss, hvorfor har da alt dette rammet oss?” (v. 13)
Høres det kjent ut? Jeg har sagt det samme. Beskyldt Gud. Klaget. Klaget mye. “Gud, hvorfor er vi fattige? Hvis vi ikke var det, hadde jeg kanskje ikke gjort de tingene jeg skammer meg over. Hvorfor er faren vår blind og døv? Hvorfor måtte moren vår dra så langt for å forsørge oss? Hvorfor fikk ikke jeg gå på skole som barn? Hvorfor døde datteren min så ung? Hvorfor ble jeg kronisk syk? Hvorfor ble jeg fratatt jobben jeg elsket?”
Har du noen gang sagt til Gud: “Hvorfor lot du meg synde?” Det har jeg. Jeg har vært sint på Gud. Kald. Frekk. Jeg har til og med sagt: “Det er ikke noe poeng å be, for du gjør ingenting uansett.”
Det er vondt å innrømme. Men jeg er bare et støvkorn i universet, og Gud er nådefull. Jeg fikk tilgivelse.
Gideon svarte engelen: “Hvordan kan jeg frelse Israel? Min ætt er den ringeste i Manasse, og jeg er den yngste i familien.” Men Gud svarte ikke med irettesettelse. Han sa: “Jeg vil være med deg.”
Det hadde likevel ikke så mye å si for Gideon – han ville ha et tegn. Han så ikke seg selv slik Gud så ham.
Og der kjenner jeg meg igjen. Gud har lovet å være med oss, men vi frykter fortsatt. Vi tviler fortsatt. Når Gud kaller oss til å gjøre noe, kommer unnskyldningene: “Jeg har ikke tid.” “Jeg er ikke flink til å snakke.” “Folk vil ikke høre om Gud.” “Det passer ikke akkurat nå.”
Så blir vi sittende i komfortsonen vår, passive.
Men hvis du leser videre i Dommernes bok, vil du se at Gud ga Gideon de tegnene han ba om. Gideon adlød til slutt – og vant seier over midianittene.
Hva lærer jeg av dette? At Gud kan kalle hvem som helst. Selv de som føler seg små og ubetydelige. At Han ser verdi der verden ser svakhet. At Han kan snakke til oss midt i hverdagslige og vanskelige situasjoner – hvis vi bare åpner hjertet. Gud har vært med meg. Jeg fikk ikke svar på alle spørsmål, men Han hjalp meg gjennom dem. Og jeg står her i dag, ikke fordi jeg var sterk, men fordi Han var det.
I verdens øyne er vi kanskje usynlige. Men i Guds øyne er vi verdifulle. Og egentlig – burde ikke det være nok?
Sigrid Holmwood (19. november 1978) er en britisk/svensk kunstner kjent for malerier som integrerer og undersøker historiske kunstpraksiser. Hun bor og arbeider i London.
Liv Holmwood ble født i 1978 i Hobart, Australia.[1] Hun ble utdannet ved Ruskin School of Art, University of Oxford (BFA, 2000) og Royal College of Art, London (MA i maleri, 2002).[2]
Verk Maleriene hennes er historiske gjenskapninger av arbeidet til en maler av bondeliv, med referanser til sjangermaleri fra 1500-tallet og impresjonisme fra 1800-tallet.Hun opptrer noen ganger i kostyme mens hun maler, kledd i klær nøyaktige til 1600-tallets tema i maleriene sine. I tråd med sin interesse for historisk nøyaktighet og å gjenskape gamle teknikker som en del av sin samtidspraksis, lager hun sine egne håndlagde malerier i henhold til historiske oppskrifter.Holmwood er kjent for å bruke tradisjonelle materialer og teknikker på en leken måte, for eksempel ved å kombinere fluorescerende pigmenter med eggtempera.
Det var også en annen kunster der og bildene hans var helt anerledes. Det fikk hjernen min til å snurre rundt:)
Hans Kvam er født i Luleå og bor i Ås utenfor Östersund. Han ble utdannet ved Intermedia-avdelingen ved Kunstakademiet i Trondheim (1993-97) og studerte som prosjektstudent ved Kungliga konstakademiet i Stockholm. Han har vært aktiv som kunstner innen video og lyd, men i den senere tid bare innen maleri. I 2005 startet han Trunk – Nordisk kunstvideofestival, som han deretter drev frem til 2010. I årene 1998-2001 jobbet Hans Kvam ved Färgfabriken i Stockholm og ble en av de ledende kreftene bak etableringen av Färgfabriken Norr, som åpnet i Östersund i 2007. Hans Kvam står bak verket Stjerne for en dag. Verket har gitt navn til Stjärntorget. Östersund kommune kjøpte verket i 2005. Seks stjerner fra fylket er oppkalt rundt den store stjernen som lyser opp ovenfra. Der kan alle tre frem som en stjerne for en dag blant alle de andre stjernene.
Kort beskrivelse: En takkebønn om glede, utholdenhet og tjeneste fra hjertet. En påminnelse om å la Guds styrke, miskunn og kjærlighet forme våre liv, slik at vi kan tjene andre med glede og uten skjulte motiver.
Har vi noen gang tenkt på om det som skjer i våre liv er Guds måte å sette oss på prøve? For min del tror jeg det skjer hele tiden. Hver eneste dag står vi overfor valg – små og store – som utfordrer oss til å velge enten Guds vei eller verdens vei.
Et godt eksempel er dette med å starte dagen. Når vi våkner om morgenen, har vi ofte to valg: Skal vi åpne mobilen og sjekke hva som skjer i Facebook-verdenen? Eller skal vi åpne Guds ord og høre hva Han har å si til oss denne dagen?
Det samme gjelder bønn. Det kan være vanskelig å velge å stå opp litt tidligere for å bruke tid i bønn – kroppen vil jo bare ha litt mer søvn. Men kanskje løsningen ligger i å legge seg litt tidligere kvelden før? Da er vi mer opplagte og kan begynne dagen sammen med Gud, før dagens forpliktelser tar over.
Jeg, som har tusen ting på gang, synes det ofte er vanskelig å prioritere. <selv om jeg ikke jobber lenger har jeg familie og mange fritidsinteresser. Jeg lager kort, skriver og leser blogg, deltar på andakter og bønnemøter og spille Wordfeud! Det er god hjernetrim, men det tar også tid. Dermed blir det daglige valg: Hva skal jeg bruke tiden min på?
Men midt i dette takker jeg Gud for påminnelsene jeg får – den indre stemmen som kaller meg tilbake til det viktigste: å prioritere Ham. For å lykkes i kristenlivet, må jeg aktivt velge å sette Gud først.
Heldigvis har jeg funnet små måter å kombinere troen med det jeg liker å gjøre. Når jeg lager kort, lytter jeg samtidig til prekener på internett. Når jeg skriver blogg, deler jeg troen min med dere. Når jeg skriver dagbok, er det egentlig et brev til Gud. Jeg forteller ham om dagen min og ber for det jeg blir minnet om.
Siden jeg elsker å lese og skrive velger jeg ofte blogger som inspirerer. På den måten får jeg også blir jeg også inspirert. Jeg liker også å andakter som andre hadde skrevet og liker å lytte på kristne romaner. Jeg skriver egne bønner og andakter – og tenker at en dag, når jeg ikke er her lenger, skal mine etterkommere mine få disse som en arv. 😊
En annen ting som utfordrer troen, er kroppssmerter som ikke vil forsvinne. Hva velger jeg da? Skal jeg tvile på Guds nærvær, eller stole på at Han er med meg uansett? Jeg velger det siste. Bibelen sier jo at verken liv eller død kan skille oss fra Guds kjærlighet.
Dette er bare noen eksempler på hvordan jeg opplever at Gud setter meg på prøve – og hvor jeg virkelig trenger Hans styrke og visdom for å velge rett.
Nå er jeg 63 år og kjenner meg velsignet på så mange områder i livet: Jeg kunne fortsatt gjøre mange ting jeg elsker, jeg har et hjem, et godt ekteskap, barn og barnebarn, og fantastiske mennesker rundt meg – som dere, jeg kan reise til mange steder på ferie osv. Jeg takker Gud for alt dette.
Men livet er som en jojo – det går opp og ned. Derfor ber jeg om at vi, uansett hva framtiden bringer, skal forbli trofaste. At vi aldri, aldri gir opp vår tro.
Hva med deg? Hvilke valg står du overfor i dag – og hvem lar du veilede deg?
En varm fortelling om en tidlig morgen, en inspirerende roman, og en liten handletur til Sverige – med takknemlighet til Gud for både de store og små velsignelsene.
«Gi takk under alle forhold! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.» (1. Tessalonikerbrev 5,18)
God morgen, Far, Hellige Ånd og Jesus. Takk for denne stunden sammen med Deg, hvor jeg kan sette ord på tankene mine og dele dem med Deg.
Jeg våknet tidlig i dag. Jeg husker ikke helt når jeg sovnet i går, men jeg stod opp i åttetiden etter å ha hørt ferdig romanen The Heart of Sofie gjennom Storytel. Kanskje sovnet jeg i titiden. Boken var inspirerende – historien om en kvinne fra Praha som kom til Amerika for mange år siden, og hennes kamp for å tilpasse seg et nytt liv med begrenset engelskkunnskap. Gjennom alt var Gud med henne, ledet henne og velsignet mange gjennom hennes liv. Som gode romaner ofte gjør, endte den godt. Femten timers lytting – og verdt hvert sekund. Takk for inspirerende historier, Gud.
I går kom vi trygt hjem fra en liten tur til Sverige, og for det er jeg takknemlig. Vi overnattet i Storlien, og regnet trommet mot blikktaket hele natten. Hr. Happy våknet til og med i totiden av lyden, men var like blid da vi sto opp. Vi gikk til frokosten presis halv åtte.
Like før matsalen
Hotellfrokosten var enkel: egg, bacon og et utvalg pålegg.
Jeg hadde lyst på vaniljeyoghurt, men kartongen var tom, så det ble appelsinjuice i stedet. På tallerkenen havnet to ristede brødskiver med kjøttpålegg og et kokt egg. Da jeg skulle spise egget, oppdaget jeg at de ikke hadde teskjeer – bare store spiseskjeer! Litt upraktisk, men jeg klarte meg. Matlysten var ikke helt på topp, så jeg klarte bare én brødskive. Heldigvis kom Hr. Happy til unnsetning og spiste den andre.
Etter frokosten sjekket vi ut og dro til Coop og Eurocash. For hva gjør vel nordmenn i Sverige, om ikke å handle? Vi fant mange gode tilbud, og da vi var ferdige, var bilen fullastet. Jeg sa til Hr. Happy: “Nå har vi mat for flere måneder.” Takk, Gud, for provisjon.
Hjemturen ble ekstra fin da solen tittet frem og lyste opp veien. Det ble en god avslutning på en liten, men minnerik tur.
Takk, Gud, for gode dager – både de store og de små.
Har du vært i Sverige for å handle billigere varer?
Selv om vi var ikke helt fornøyd med 140 bred senga og lite rom for en dyr penga, var vi fornøyd med størrelsen på resepsjonen og spisesalen. Det var mange fine sitteplaser…
Et ærlig og hjertevarmt reisebrev skrevet midt på natta i et svensk hotellrom. Om regn, kjærlighet, sjokoladefabrikker som ikke finnes – og en stor takk til Gud for alt det lille og store vi deler på veien hjem.
God morgen, kjære Gud – eller skal jeg si god natt, kanskje? Klokka er bare 01:19, og jeg vet ikke helt hvorfor jeg våknet. Hr. Happy snorker ikke engang. Hotellsenga er bred og god, og vi har hver vår dyne.
Ute høljer det ned. Himmelen har åpnet sine sluser – hurra for plantene som har tørstet lenge!
I går forlot vi solskinnet i Sundsvall, men jo nærmere vi kom hjem, jo mer regnet det. Vi hadde tenkt å stoppe i Åre for å besøke sjokoladefabrikken, men Google Maps ville visst bare tulle med oss – så vi fant den aldri. Det ble lydbok på øret og rett videre. Jeg lyttet, og Hr. Happy kjørte. Snille, tålmodige mannen.
Vi ankom Storlien og bestemte oss for å overnatte her. Jeg prøvde å bestille over nettet, men hotellets hjemmeside ba meg ringe eller sende e-post i stedet. Le Ski Lodge heter hotellet.
Jaja, vi tok sjansen på å bare stikke innom resepsjonen – og det gikk helt fint! Prisen var den samme som på nettsiden. Noen hotell tar faktisk ikke ekstra for å hjelpe deg i resepsjonen – bare for rommet. Det er ganske hyggelig, egentlig.
Vi rakk også dagens buffet nede i restauranten. Den kostet bare 140 kr per person, men ettersom vi kom en halvtime før den stengte, var det ikke så mye igjen. Mette ble vi uansett 😊
Men… det er alltid et men, ikke sant? Hotellet hadde ikke heis, så Hr. Happy måtte bære koffertene våre opp i andre etasje. Takk, Gud, for min sterke mann. Rommet var heldigvis romslig og senga bred – vi hadde god plass både til koffertene og oss selv.
I dusjen fant jeg både body wash, shampoo og balsam! Men… balsampumpen virket ikke. Ikke en dråpe kom ut. Dusjhodet nektet også å holde seg oppe, så jeg måtte stå og holde det over hodet hele tiden. Hr. Happy sa: “Det er et gammelt hotell – hva forventer du? Slutt å klage og si noe fint i stedet.” Jeg svarte at det er jo bra å si ifra, så de kan fikse det. Men det fantes ikke telefon på rommet, så det var ikke bare-bare.
Det som derimot var veldig positivt: vannkoker på rommet! Med te, kaffe og kakao. Det har vi savnet på de to forrige hotellene. Kveldsmaten min ble kakao og Marie-kjeks. Hr. Happy var fortsatt stappmett etter buffeten tidligere på dagen.
Jeg spurte Hr. Happy om han hadde hatt det hyggelig de siste dagene. Han svarte: “Jeg har hatt det hyggelig sammen med deg.” Wow. Så romantisk han kan være, Gud. Takk for ham. Takk for dagene vi har delt – både de gode og de små frustrerende.
Nå er det en ny dag. Jeg gleder meg til å komme hjem.
Håper jeg ikke bli fristet av å kjøpe masse goodies før det:)
