På arbeid ble jeg kalt en dame som finner på mye rart. For jeg en person som liker å finne noe nytt som jeg kan bruke i aktivisering av de eldre. Og de eldre, de er med på alt de rare ting jeg finner på enten det ene eller andre og synes at det var gøy.
Her er det et nytt prosjekt som jeg skal få dem til å lage neste uke. Måtte prøve det først:)
Og under var noen av prosjektene vi har laget i det siste.
Paraplyene som de mener var tette nok slik at de ikke blir våt av regnet.
Silkeblomster som de syntes var vanskelig å lage:)
Havfruer i ulike farger, men de visste ikke om dem tåler vann?
Blomster laget av klippet og fargerike papir. De eldre syntes at de var fine.
Ugler laget fra dorullene som er malt og klippet papir. Men de blir boende hos oss for de ikke kunne fly.
Papirdokker. De mintes om barndommen.
Og her er trær med blomster og fugler.
Og her er også laget fra dorullene som er malt og pyntet. Sommerfugler og blomstervaser.
Prosjektene er ikke så avanserte. De skal være tilpasset de eldres kapasitet til å mestre noe til tross for høy alder og kroppsfunksjonnene. Men de blir stolte av seg selv av disse prosjektene. Livsglede for de eldre.
Kreativitet er å finne opp, å eksperimentere, å vokse, ta sjanser, bryte regler, gjøre feil og ha det gøy.
Har du noen gang tenkt hvem du er? Er du fornøyd med hvordan du er? I dagens samfunn, blir vi målt av hvem vi er gjennom media. Hvor mange likes, hvor mange leser det vi skriver og hvor mange som synes at vår personlighet er interessant. Hvis jeg skal måle meg selv etter hva media forteller, ville jeg sikkert bli veldig deprimert fordi det er så få som trykke liker på innleggene jeg legger ut på facebook eller i bloggverden. Særlig hvis det handler om Gud. Og hvis jeg da skal basere min lykke på grunn av det da bør jeg kanskje slutte å skrive. Men heldigvis har jeg skjønt at alt jeg gjør for Gud er ikke bortkastet. Så lenge jeg får den eneste likes fra Gud, da er alt verdt. Gud har vel ikke gitt meg lidenskap for å skrive hvis det er ingen hensikt til det. Kanskje er du en av dem som er avhengig av likes for å føle at Du er verdt noe? Husk på at i Jesus øyne er vi alle sammen verdifulle at han ofret sitt liv for oss.
På arbeid, er vi plaget av maur. Av og til kommer det en mann med et sprøytemiddel til å drepe disse insektene. Jeg for min del synes synd på dem fordi maurene er utmerket insektene. De jobber og samarbeider bedre enn oss mennesker. Men uansett hvor mye jeg snakker med dem at de må flytte ut av lokalet slik at de ikke blir drept, de kommer ikke til å forstå meg. For at de skal forstå meg, da må jeg være en maur selv og snakker deres språk. Slik gjorde Jesus. Han kom som et menneske, for å forstå oss mennesker og kunne snakke med oss for å lede oss til evig liv. Selv om han visste at han blir hånet, blir pisket og må døde på korset for alle sammen.
Jeg kom fra en fattig familie og vi sov på golvet med en tynn matte under oppveksten. Før tenkte jeg ikke så mye på det. Men etter å ha bodd i Norge i mange år og fått sove i en mykt madrass, ville jeg ikke sove på golvet igjen. Jesus, som hadde alt i himmelen, valgte å bli som oss, til og med ble født til en fattig familie og levde ikke i overflod. Kanskje han sov på en halm madrass?
Han hadde i hvert ikke tjenere som gjorde arbeid for han. Han jobbet for føde. Var snekker. Han kunne velge selvfølgelig å gjøre det annerledes. Å bli født til en rik familie og gått på skole med høy standard og ha tjenere, men han gjorde ikke det. Han ofret seg selv for hver og en av oss. Selv om han var den eneste som kunne velge hvor han blir født. Ingen av oss har den muligheten. Vi blir født uten å bli spurt hvor eller hvorfor.
Så hvem er jeg?
Jeg heter Ligaya og navnet mitt betyr lykke og jeg lever opp etter navnet. I verdens øyne er jeg kanskje en som ikke utmerket seg til noe stort, men i Guds øyne ser han potensiale i meg og det gjør han også til deg.
Ja, det er varmt og det er deilig. Da jeg skulle sette inn i bilen i dag etter arbeid, føltes det som jeg skulle stekes til middag. Bilrattet og stolene var glovarmt. Heldigvis gikk det an å åpne vinduet og få litt gjennomtrekt mens jeg kjørte. Har sluppet å bli svidd. Jeg er jo nokså brunt fra før at det ikke så mye til for at jeg blir svart.
Men, det fristes med et bad på sjøen. Så jeg ringte en venninne mens jeg spiste spaghettien som jeg full fart hadde laget for å spørre henne om hun har lyst å ta en bad på sjøen. Årets første bad. Og det vil hun. Og her er stranden vi avkjølte oss ned.
Dette bildet ble tatt før sjøbading:)
Parasol og solhatt. Jepp, passer på at vi ikke blir solbrent:)
Avslutter med dagens takknemlighet og bønn til Gud.
Takk Gud for at jeg trenger ikke å være redd fordi Du elsker meg. Din fred fyller meg. Sammen med Deg kan jeg være frimodig og sterk. Takk for at Du holder liv i meg. Hellige Ånd, takk for hjelp til å gjøre det du har kalt meg til for med deg er det ingen ting som er umulig eller vanskelig. Ingen stormer du ikke kan stilne. Ingen mørke du ikke kan lyse. Du er min styrke i min svakhet. Takk for at det legedom ved Dine ord. Inspirasjon til daglig og glede. Amen
Pleier du kjærligheten? For et spørsmål, vil du kanskje si til meg. Men hvis du har vært gift med en mann i snart 30 år….da sier det kanskje selv. Vi pleier jo ellers oss selv….vi kaller det skjønnhets pleie for å se yngre ut enn alderen tilsier. Vi pleier jo omgang med noen for å opprettholde vennskapet. Kanskje noen pleier gamle foreldre eller barn som er syke? Til og med materiale ting som vi eier trenger pleie som bil, hus, klær, smykker osv. Men jeg er ikke sikker om ordet pleie gjelder for ting. Der jeg jobber, pleier vi de eldre slik at de kan opprettholde delfunksjonene de fortsatt har. Men tilbake til kjærligheten. Ettersom jeg er gift med en sjømann og vi er bare sammen halve tiden av året er det veldig viktig at vi pleier kjærligheten. En måte å gjøre på det er å sette en «date» dag. Og for meg og min mann blir det lørdager når han er hjemme. Bildene under er tatt da vi dro til Råkvåg og spiste middag der.
Men det er annen ting som er veldig viktig, til og med livsviktige er å pleie forholdet med Gud. Selv om man mener at man har mye å gjøre og har ikke tid til det, er det en veldig viktig ting å gjøre fordi den bestemmer hvor vi skal tilbringe våre liv etter døden. I hvert fall tror jeg på det. Tenkt at Gud har tid til oss 24/7. Min måte av å pleie forholdet med Gud er gjennom bønn og lesing av Guds ord. ( Bibelen) Mange sier at det er en foreldet bok og at man kan ikke stole på det. Men historien bevises at Jesus har levd og sto opp igjen. Så jeg tror på det. Det gir meg faktisk styrke når jeg er svak og gir meg håp når alt ting går galt. Enn du? Er det viktig for deg å pleie kjærlighet enten til mennesker eller til Gud.
Her er mannen min som pleier graven til besteforeldre.
Sist lørdag ble vi velsignet med oppholdsvær og jeg og mannen min fant ut at vi skulle besøke ei øy i nærheten. Jeg hadde lyst å se stedet i 30 år og kunne ikke utsette det lenger.
Info om stedet fra Wikipedia
Tarva er en øygruppe i Bjugn kommune i Trøndelag. Den største og eneste bebodde av øyene er Husøya. Arealet er 14 km², hvorav Husøya utgjør 8 km². Øya har 11 fastboende.
Øya tilhørte Austrått fram til 1858, og har fremdeles en opprinnelig eiendomsstruktur med én dominerende grunneier. Det drives landbruk, blant annet med utgangersau og egg- og dunvær. Luftforsvaret har et skytefelt på vestsiden øyene. Været landskapsvernområde på østsiden ble etablert i 1982.[1]
Tarva kapell ble bygget i 1972, og kirkegården ble etablert i 1921. Tarva har eget postkontor, med postadresse 7166 Tarva. Øya har ikke butikker, men sommeråpen pub. Det er ferjeforbindelse til Dybfest på fastlandet. Tarva skole ble nedlagt på 1990-tallet.
I forbindelse med utbedring av vei til forsvarets skyte- og øvingsfelt på Karlsøya på Tarva, gjennomførte Vitenskapsmuseet i 2013 en arkeologisk utgravning på Karlsøysletta. De arkeologiske undersøkelsene omfattet to kulturminner som var berørt av det planlagte tiltaket, en røys og en oppmuring. De to enkeltminnene er del av et større felt av kulturminner tolket som gravfelt, bestående av minst 28 steinkonstruksjoner.[2][3]
Klokka 9 om morgenen, kjørte vi avgårde. Solen beygnte å vise sin herlig glans og det ga litt mer motivasjon for oss til å sykle rundt øya. Matrosen i ferje ga oss en del tips hvordan vi skulle komme oss rundt øya og hva kan vi forvente å se. Fikk vite at nå bor det 14 fastboende der og han selv har en hytta der.
De var flere syklende paret som også skulle sykle dit blant annet et tysk ektepar. Vi hilste på dem, men syklet ikke i lag med dem. Vi ville jo oppleve øya i fred og ro.
Ro fikk vi virkelig. Det var nesten ikke folk å se. Bare sauer overalt som sa bæ, bæ til oss. Så sprang de i flokk ifra oss. De var vel ikke vant å se folk der til vanlig.
Her er noen bilder derifra. Vi spiste matpakken vår her.
Etter å ha trampet i motvind i over 20 kilometer, var skrottene ferdige, men førnøyde fordi vi har sett øya og vi klarte det.
Det minnet meg om et ord i bibelen som sier: ” Men la oss gjøre det gode og ikke blir trette, for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett”. Galaterne 6:9
Godt å bli påminnet om det når livet bry oss imot fordi av og til blir vi så slitne å prøve og prøve og ikke får det til. Vi hjelper og hjelper, men får ikke en takk eller annerkjennelse tilbake. Vi lurer på hvorfor livet kan være så tøft noen ganger. Jeg liket å tenke at bak skyene er himmelen blå.
I gårsdagens avis skrev en journalist: ” Smlierynker, det er målet”. Han sa: ” Et smil er det vakreste du kan ha på deg. En god latter forlenger livet. Du er din lykkes med. man får ikke moro enn den man lager selv”.
Kjære dagbok. Det er vel slik man begynner hvis man skriver en vanlig dagbok? Men her er det en offentlig dagbok, så jeg er ikke sikkert om det er riktig åpningsordet.
De sier at en blogg er som å skrive en dagbok. Man forteller hva man hadde gjort eller ikke gjort og spesielle hendelser i livet. Så får jeg gjøre det da.
Klokka var fem i dag da jeg sto opp. Da jeg så ut gjennom vinduet, så jeg at det var overskyet og kanskje noen regndråper. Det lover ikke godt med tanke på at jeg skulle være med de eldre på arbeid på tur ut i det fri. Vi skulle besøke en hageparsell som sykehjemmet eier og smake på markens grøde.
Egentlig det er det vanlig tid jeg står opp nesten hverdag. Klokka fem hver morgen for jeg liker å ha stille stund med Gud før jeg begynner dagen. Men i dag er det litt spesiell, fordi min mann drar ombord igjen og han skal ta tidlig båt og jeg skal skulle kjøre han til terminalen.
Alltid trist å si hadet til noen som skal dra særlig hvis vedkommende er veldig nær oss. Slik har vi holdt på i flere år.
Jeg rekker ikke å bli lei av mannen min før han skal si hadet igjen. Men livet er slik….vi må jo ha smør på brødskiva. Fordelen med det er at vi er som nygift hele tiden:)
Heldigvis kommer han tilbake igjen etter fire uker…..
Men hva om vi sier hadet til noen vi er glad i og vi viste ikke at det blir den siste gangen vi skal se vedkomende? Hvordan sier vi hadet da?
For noen år siden, mens jeg ventet utenfor kontoret til sjefen min, (jeg ble innkalt til møte), traff jeg en dame som også ventet utenfor. Henne hadde jeg ikke sett før. Vi begynte å prate mens vi ventet og jeg fant ut at hun ønsket å jobbe frivillig hos oss og at derfor hun skulle også snakke med sjefen. Hun ble også kalt til et møte.
I mitt stille sinn takket jeg Gud for damen virket så hyggelig og var så blid. ” Fast forward”….etter mange år denne damen har blitt en del av livet mitt. Vi hadde delt hemmeligheter, sørger og gleder. Hun hadde gitt meg så mye av ting og tang og jeg spurte henne engang om hun hadde tenkt å gi meg alle tingene hennes ettersom hun alltid finne på noe å gi meg. Men hun er bare slik, ikke bare med meg men med alle. Liker å gi omsorg, hjelp og ofre for andre. Veldig glad i livet og alt som rører på seg om det er dyr eller mennesker. Alle på arbeid er så glad i henne.
Men en dag, kom hun ikke på arbeid. Jeg undres på hvorfor fordi hun hadde ikke gitt beskjed. Så kom sjefen der jeg jobber og fortalte at min venn hadde fått hjerneblødning og var i koma. Jeg fikk sjokk. ” Hvorfor” spurte jeg Gud. Hvorfor henne? Hun som er så snill og god og har gitt mye livsglede til det andre. Jeg fikk jo ikke svar. Jeg ba hverdag, besøkte henne hele tiden og pratet med henne, men om hun hørte meg, viste jeg ikke. Så kom den beskjeden en dag. Hun har forlot oss. Så veldig trist…hun var så levende….hun var elsket. Da hun ble begravet, var det som å miste en del av meg…..jeg ville ikke si hadet.
Jeg tenkte at hver og en muligens ikke opplever morgendagen. Vi er friske i dag, men vi vet ikke når lysveket slutter å lyse. “Saying goodbye” til en vi er veldig glad i er veldig tøft. Men, jeg sa til henne at vi treffes vel igjen…en dag.
Det er vel ikke bare meg som har opplevd å si en endelig farvel til sine kjære….kanskje akkurat du hadde mistet noen nylig?
En god sommer til deg. Jeg har vært fraværende lenge i bloggverden fordi jeg fikk problemer med det nye systemet i Word press og jeg ga opp. Men norsken min må finpusses og da må jeg prøve å skrive igjen et innlegg eller to.
Vet ikke heller hvordan jeg får se andre blogger som jeg fulgte med før. I tillegg er det ikke sikkert noen vil lese dette inlegget heller. Jeg får denne bruke denne arenaen som min dagbok.
Dagbok sa jeg, men har jeg opplevd noe spennennde i dag? Jeg har ikke vært flink til å ta bilder i det siste etter at jeg tok fri i bloggverden. Men vi får se etterhvert.
Avslutter med en inspirerende ord:
Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang. Alltid er det på jorden et sted soloppgang.
