En dag skulle jeg bare ta en liten, frisk luftetur.
Du vet – den typen tur som starter med: “Jeg skal bare gå en liten runde rundt nabolaget” og ender med at du vurderer å ringe en taxi for å komme hjem.
Det begynte lovende. Sola skinte, fuglene kvitret, og jeg følte meg som hovedpersonen i en reklame for frisk luft.
Så kom bakkene. Bratte som om de hadde trent på å være bratte.
Jeg prøvde å late som jeg nøt utsikten, men egentlig stod jeg stille for å puste uten at noen merket det.
Midt i løypa møtte jeg også en overentusiastisk hund som mente vi skulle gå sammen resten av veien. Eieren var 30 meter bak, ropte “Han er bare glad i folk!” – ja vel, men jeg er ikke sikker på om leggene mine var klare for kjærligheten hans.
Etter 45 minutter, tre bakker og én intern kamp om å ta snarveien, kom jeg endelig hjem. Sliten, men fornøyd.
For det er rart – selv når gåturen føles som et maraton i forkledning, så er det alltid verdt det når man låser døra bak seg og setter seg ned med en kopp te.
Bibelvers:
“La alt dere gjør skje i kjærlighet.” – 1. Kor 16:14
Selv når bakkene er bratte, hundene entusiastiske, og beina vil protestere – la alt skje med et smil og et lite glimt i øyet. 💛
Har du vært ut en tur i dag?
Hehe, kan se for meg at leggene dine ikke var klare for hundens kjærlighet 😉 Det ser ut som en god kopp te 🥰
Jeg er ikke helt begeistret for hunder som jeg møter på veien særlig hvis dem er ikke i bånd.
Jeg elsker teen:)
Skjønner turen var noe krevende og veldig levende og godt beskrevet. Og ja, en er førnøyd etterpå.
For meg ble det bakken ned og opp og bading.
Var godt 🙂
Herlig dag du hadde:)