Filippinene. Landet jeg kom fra.
Hva betyr egentlig et hjem? Hjemplassen? Eller hjem man har skaffet seg i ettertid? Men hva om man blir født i et annet land som meg og er nå bosatt i Norge? Hvor er mitt egentlig hjem? Jeg føler meg som en utlending på begge steder uansett om jeg er på hjemlandet mitt eller i Norge. Det er ikke en klage. Jeg spesifiserer bare en fakta.
Utsikten fra min mors veranda på Filippinene. Risåker!
Forrige gang jeg var hjem på Filippinene, der jeg kom fra, føltes det som jeg var hjemme, men ikke helt. Jeg snakket morsmålet, spiste filippinske retter og alle rundt meg, ligner meg. Vi har den samme brune huden og svarte håret, selv om noen andre har også farget hårene. Men man vet jo at under de fargete hårene, var det i grunnen svarte hår. Men, jeg er ikke lenger helt som dem. Jeg har merket at tankegangen min er blitt fornorsket. Og det er mye i filippinske kultur som jeg synes bør forandres. Kultur som for meg var helt naturlig, før jeg reiste til Norge.
Forskjellige frukt som selges på gata
For eksempel, når noen kommer tilbake til filippinene på ferie fra utenlands, tar slektningene eller venner som en selvfølge at den som kom skal spandere på dem når alle skal ut på middag, tur eller utflukt. Det høres nesten rart ut hvis du som er kommet på ferie skal forvente at de andre skal betale sin del. Filippinske folk tror at alle som kommer til å tilbringe ferie der har mye penger og det er bare en naturlig ting til å gjøre. Spandere til alle. Slik gjør man ikke i Norge. Man betaler hver sin del unntatt det er noen som har sagt at han eller hun har lyst til å spandere. I grunnen er jeg glad for at jeg kan glede noen, men jeg har andre tankemåte nå og mener at det skal ikke være en selvfølge.
Men hvorfor føler jeg meg som en gjest der og ikke hjemme? Det kan være fordi at jeg har ikke mine egne ting, ikke min egen seng og må ta hensyn til de som bor der. Jeg har ikke arbeid der og er bare der på besøk hos moren min, barna og barnebarna. Og de har sine egne rutiner. Misforstå meg rett. Jeg er glad i familien min der og mine landsmenn og er jeg har ikke imot å ha en filippinsk opprinnelse. Men jeg er også takknemlig for å ha kommet til Norge. Oppleve andre kulturer og fire årstider, som vi ikke har på Filippinene.
I Norge, har jeg mine egne ting. Jeg jobber her. Og mine venner bor her, selv om jeg har mange venner i blogverden. Egentlig, her er hjemme mitt nå, selv om jeg ser ikke ut som en nordmann. De er et ordtak på engelsk ” Home is where your heart is”. Og det er jo her i Norge mitt hjerte ligger nå. Hos mannen min og vår datter. Hos Norges befolkning. Vel, det høres rart ut, men slik ble det etter mange år i Norge. Hjemme eller ikke!
Dagens ord:
Ta vare på klokskap og omtanke, og slipp dem ikke av syne, min sønn.
Da blir de til liv for deg, og et vakkert kjede på din hals.
Ordspråkene 3: 21-22
PS: Et innlegg jeg hadde publisert før da jeg hadde
nesten ingen lesere:)
Ja det var en fin beskrivelse av hvordan det er å være fremmed i sitt eget land.
Jeg er etnisk norsk, men jeg føler meg som 50/50 norsk og filippinsk. Jeg har seilt til sjøs halve livet mitt sammens med filippinske mannskaper og jeg har 5 barn. 2 barn med min første filippinske kone og 3 barn med min 2. filippinske kone, nå er de forresten norske statsborgere begge to 🙂
Men snart skal vi flytte tilbake til Filippinene, jeg har veldig lyst til det. Først og fremst fordi det er altfor dyrt å bo i Norge bare med en inntekt, for det andre så liker jeg meg på Filippinene og jeg elsker min svigerfamilie, mor og far der. Jeg har rett og slett lyst til å bo der for å ha det godt sammens med dem. De hjelper oss med barna og jeg hjelper dem med hva det måtte være økonomisk som f.eks. lege/sykehus regning, mat eller hva det måtte være. Jeg har bodd på Filippinene før også, 2×3 år og jeg trives der. Men man er jo alltid en utlending der, så det er visse ting man må passe seg for. Men det har nå gått bra så langt 🙂
Det er klart det er mange ting man ser som kunne vært gjort annerledes men det må man bare finne seg i, hvis ikke så får man bare heart attack og “high blood” hehe, og det er ingen vits i.
Igjen, det var en fin blogg du hadde her 🙂
Mvh
William
William: wow! What a very long and very.nice comment from you:) nice to know you William:)
Spennende å lese om korleis du føler det å leve på ein måte med 2 kulturer. Hvor i Norge bor du?
Greta: hei Greta. Jeg bor på Ørlandet. Sør Trøndelag:)
Hjemme er der hvor hjertet hører til 🙂
Men forstår at det er vanskelig…. rart… og at man føler seg som gjest i eget land.. fordi man ikke har bodd der på mange år. Jeg tror som du at når man kommer HJEM – tror alle at gjesten er superrik og de skal spanderes på,,,
Og slik er det jo ikke her hos oss – selv om vi spanderer på hverandre av og til – etter avtale nesten 😀
Ja…det er det:)
Ha en supersøndag til deg og takk for titten:)
Jeg tror også at hjemme er der man føler seg mest hjemme, uansett hvor man kommer fra. Jeg er født og oppvokst i Vestby, men føler meg mest hjemme i Oslo hvor jeg og Hr Frodith bor nå.
Du har rett I det Frodith:)
Oslo er jo også en vakker by:)