Det ble mye brød snakk hos meg i det siste. Men det er faktisk den vi alle trenger hverdag. Men det er greit å spise brød, men er det noen som vil ha BRØDSMULER?

Kanskje fuglene eller høner,  men vi er da verken høner eller fugler? Vi har heller ikke nebb eller vinger? Vel, noen ganger synes jeg at jeg er som fugler når jeg spiser mye frø blandet i brødet. Jeg  synger med det nebbet jeg har, selv om min mann ikke ville høre på meg.

Annonsørinnhold

Årets påskeegg er i butikk – de beste går først

I virkeligheten, føles det av og til at vi bare får bare brødsmuler fra andre. I bloggverden,  ser det ut som man får bare brødsmuler fra toppbloggere….vi som ligger i bunnen av blogglisten. Vi ville gjerne ha det samme brødet toppbloggere har…men det er ikke plass til alle på toppen. Ja, det er alltid forskjell på folk. Er det bra at det er forskjell på folk? Det er sikkert ulike mening om det.

For de som lever alene….kanskje de vil si at de ikke får brødsmuler engang av kjærlighet fra en dame eller mann? Vel, kanskje de trives med å være alene? 

Jeg synes i det siste at jeg får bare brødsmuler av varmen fra solen.

I min barndom hadde vi bare fått brødsmuler fra andre. Brukte klær, almisser, litt penger for mye jobb, lite mat osv. Jeg ville ha nye klær og rikelig med gaver. Julegaver, bursdagsgaver osv. Ikke jobbe i hjel for en liten sum av penger. Jeg ville ha rikelig med mat og ikke matrester fra andre.

Jeg husker at min mor og jeg jobbet for en risplantasje som var eid av andre. Jeg var omtrent 11 eller 12 år gammel tror jeg den tiden. Plantet ris hele dagen i solens hete og med igler som sugd blod fra føttene våre. Jeg var livredd, helt utslitt og lei meg, men hadde ikke noe andre valg. Vi måtte ha mat. Vi fikk  2 pesos hver for jobben. Det vil si at nå veksler vi 1 krone  med 5 pesos.  Så, vi tjente noen ører for heldagsjobb som den gang var nok til å kjøpe ett kilo ris. Jeg hatet det livet. Jeg har svarte negler både på føtter og hender på grunn av gjørmen jeg badet i i plantetiden. Og huden min var svidd av solen. I høstetiden hadde jeg såre føtter og hender. Og da jeg fikk mulighet til å dra derifra, lovet jeg meg selv at jeg skal aldri i hele mitt liv plante  eller høste ris igjen. Takk og pris for de som fortsatt gjør det…for jeg vil fortsatt spise ris. Men det var ikke bedre å jobbe som hushjelp heller. 

Helst ville jeg ikke ha brødsmuler og jeg tror ingen menneske vil ha det. Vi foretrekker å ha ting i overflod og ikke mangle noe. Men det eneste vi får rikelig nå er coronaviruset og vi får bare brødsmuler av frihet og vi klager. Lei av det hele.

Jeg vil ikke ha brødsmuler jeg heller før jeg leste om en kvinne som ville ha det.

Fant denne kvinnen Matteus: 15: 22

En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: Herre du Davids sønn, miskunn deg over meg. Min datter er hardt plaget av en ond ånd.

Det var en mor som ropte til Jesus og ba om miskunnhet fordi hennes datter var plaget av en ond ånd.

Mors kjærlighet. Har dere hørt om det? Det er den ekte kjærlighet vi har til ungene være. Kjærlighet som vil gjøre alt for å beskytte eller berge barna våre mot alt ondt. Og det er typisk for oss mødrene å gjøre alt vi kan for å hjelpe våre barn. Man kan til og med gjøre uvanlige ting, utfordrende eller farlige ting bare for å berge sitt barn. Jeg har i hvert fall gjort det. Måtte gjøre mitt hjerte til stein. Måtte dra fra ungene mine for å jobbe i Norge slik at de kunne gå på skole og fikk en bedre fremtid. Det var veldig tøft…men jeg hadde ikke noe andre valg.

Som denne kvinnen hadde gjort.

Hun ropte til Jesus, selv på den tiden var det ikke vanlig for kvinner  å rope på gaten, særlig til mannfolkene. Men hun brydde seg ikke om det.  Kjærligheten til hennes datter var for sterk at hun brydde seg ikke om utfallet, bare hun fikk svar fra Jesus.

Matteus 15: 23 Men han ( Jesus) svarte henne  ikke et ord.   Jesus lot henne rope, han ble verken irritert eller fornærmet.

Tenkt dere selv hvis noen vil rope og rope navnet deres på gaten for å få deres oppmerksomhet?  Det ville være flaut, ikke sant? Hvis de er ikke KJENDISER selvfølgelig. I Norge, bruker man ikke å rope til folk på gaten heller.

Disiplene vendte seg til ham og bad: Gjør deg ferdig med henne, hun roper etter oss.

Det var disiplene som reagerte. Det klarte ikke mer å høre på kvinnes rop og ba derfor Jesus å gjøre noe med det. De hadde ikke medlidenhet til kvinnen. De ville bare kvitte seg med henne.

Har dere opplevd det? Rope og rope om hjelp, men ble avvist? Eller dere avviste noen som ba om hjelp? Hadde ikke tid…hadde ikke noe til overs å gi…har ikke helsa til å hjelpe osv.

Jeg har opplevd det mange ganger og det var veldig skuffende. Særlig nå når helsen min skranter.

Vi er vel alle sammen opptatt på hver sin kant. I hvert fall føler jeg det at jeg har mer enn nok å gjøre. A busy woman!  Har bestandig mye på gang og 24 timer i døgnet er ikke nok for meg. Men det er jo mitt valg for jeg har ikke ro i meg. Time is gold for meg. Så min bønn er at jeg skal klare å roe meg ned. At jeg må lære å prioritere a ta vare på meg selv slik at jeg kan ta vare på andre. 

Som regel, liker vi ikke å  bli forstyrret. Kanskje lukke både øyne og ører for andre manns nød? Og helst for telefontiggere? Man tenker kanskje at man har mer nok med seg selv. Men Gud sier til oss: «Gi så skal du få». Det betyr at vi skal få belønning for alt det vi gir.  Om det er et smil, tid, penger eller et lyttende øre, en berøring har vi mulighet til å gi. Mange har prøvd det og fant ut at man får tilbake rikelig glede når man gir. Alle kan vel fortsatt gjøre  noe eller gi noe? Det er bedre det enn ingen ting?

Tilbake til historien om moren som ropte til Jesus om hjelp.

Matteus 15: 24 Men han ( Jesus) svarte: Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.

( Den tiden, var Jesus første oppgave  var å lede Guds utvalgte folk til Guds rike. )

Hva tror dere denne moren måtte ha følt da Jesus sa at han var ikke sendt til å hjelpe henne? Det må være forferdelig. Å bli nektet om hjelp?  Men hun ga seg ikke. Jeg ville i hvert fall bli såret. Men så bra at kvinnen ikke ga opp. 

Matteus 15:25-26: Da kom hun og kastet seg ned for ham  og sa: «Herre, hjelp meg!»  Jeg fikk tårer i øynene da jeg leste verset. Føltes som jeg var den kvinnen som spurte om hjelp. For jeg hadde gjort det mange ganger. 

Nå ba kvinnen på sine knær og bønnfalt Jesus. Prøvde å vekke hans medlidenhet. Hun viste at Jesus kunne gjøre noe.

Men Jesus  svarte:« Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene. ( Jesus understreket hva som var rett å gjøre)

Nederlag igjen for kvinnen. Var hun bare en hund? Men kvinnen ga seg ikke og hun svarte . Vers 27. «Det er sant, Herre», sa kvinnen, « men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres. ( Kvinnen var jo klok. Hun argumenterte ydmyk med Jesus).

Matteus 15: 28  Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil. Og datteren ble frisk i samme stund.

Hva tror dere kvinnen måtte ha følt etter at Jesus hørte på henne og datteren bli helbredet? Glede og takknemlighet selvfølgelig. Hun ble enda mer bevist på Guds nåde er for alle som tror og ikke gir opp.

Tenkt dere det? Jesus ble ikke rørt av kvinnens rop om hjelp, men han reagerte på hennes tro. Og det forteller meg hvor sterk troen kan være. Det står jo i bibelen at hvis vi har tro så stor som et senneps frø, vil vi kunne si til et fjel å flytte seg, og den skal adlyde.

Så jeg har lært at for å bevege Gud, man trenger å tro at han hjelper dem som roper om hjelp.

Trenger å tro at det han sier skal skje og at hans kjærlighet til hver og en er virkelig.

Jesus ønsker at vi ikke skal gi opp å be og vi må tro. Han viste medlidenhet og det bør vi også. 

Så jeg skal i hvert fall fortsette å prøve å be og tro. I tillegg, vise medlidenhet  til andre i ord og gjerninger. Om jeg har bare brødsmuler, kan jeg også gi det for Gud kan  forvandle det til et brød for andre.  Som han gjorde mot den kvinnen i dagens tekst.

Hva med deg? Har du bare fått brødsmuler i det siste eller gitt brødsmuler til andre?

Bønn

Takk kjære Gud for dine ord som er livet for oss. Vårt daglige brød. For åpenbaringer fra dine ord. La oss sulte etter dine ord hver dag som vi sulter etter mat. La oss være ditt levende budskap til alle rundt oss. Med våre ord og gjerninger.

Gi oss forståelse på dine ord og gjøre det levende for oss.  La oss også være en velsignelse for hverandre som du velsigner oss. La oss se andre med dine øyne. For du har barmhjertige  øyne. La din kjærlighet strømme til oss og til andre. La oss være takknemlige for hverdagen vår. La oss gi Deg ære for alt ting vi gjør.

I Jesu navn jeg ber. Amen