Jeg tror jeg er født med en ustoppelig trang til å prøve alt – spesielt når det kommer til håndarbeid. Strikking? Jepp. Hekling? Prøvd det. Makramé? Absolutt. Engang prøvde jeg meg på et broderi.
Så, hvordan gikk det?
Tja… La oss si det sånn: forsiden ser faktisk overraskende bra ut! Baksiden derimot? En vill blanding av knuter, løkker og ren trådpanikk. Det ser ut som en småbarnsfest med garn. Men hey – det er jo ingen som ser baksiden når det havner i ramme, sant?
Jeg er ikke helt ferdig enda, men når jeg en dag blir det (og den dagen kommer, jeg lover!), så skal det rammes inn og henges opp som bevis på at “hun prøvde i hvert fall.”
Et sting med mening (og sjel)
Under dagens “Mat for sjelen”-samling (jepp, vi kombinerer åndelig næring og kaffe med kjeks), delte en venninne en historie som traff meg midt i broderihjertet.
Hun snakket om hvor flinke vi er til å vise frem de “fine sidene” våre – du vet, forsiden. Men når livet blir litt rufsete, vel, da dukker baksiden frem – den med løse tråder, kaos og uferdige sting.
Hun fortalte om da hun som ung prøvde seg på broderi selv, og hvordan hun alltid tenkte:
“Så lenge forsiden ser bra ut, er resten uviktig. Baksiden skal jo ingen se uansett.”
Men så kom bestemoren inn i bildet.
Den dama kunne brodere! Når hun var ferdig med et bilde, var det umulig å se forskjell på forside og bakside. Begge sider var like vakre. Helt ærlig – hvem er sånn?
Og så sa venninnen min noe jeg ikke kommer til å glemme:
“Vi er som et bilde Gud broderer på. Etter hvert som vi går sammen med ham, jobber han ikke bare med våre pene sider, men også med rotet bak. En dag vil begge sider skinne – fordi alt vil bære hans preg.”
Sting for sting
Det traff meg.
For når jeg ser på dette broderiet mitt – som begynte som en flat og kjedelig stoffbit – ser jeg hvordan bilde formes, tråd for tråd. Noen sting er mørke og tunge (les: mandagsmorgener og regn inne i sjelen). Andre er glade og fargerike (som latterkrampe med gode venner eller å finne en uåpnet melkesjokolade du hadde glemt i skapet).
Så er det stingene som gjør vondt – de som stikker, bokstavelig talt og følelsesmessig. Og periodene hvor det føles som om ingenting skjer – som om nåla har tatt ferie.
Men hvert sting, hvert øyeblikk, er en del av mesterverket.
Konklusjon: Gud har bedre tålmodighet enn meg
Gud er broderimester deluxe. Han mister ikke motet over kaotiske tråder eller løse ender. Han vet hva han lager. Og når han er ferdig – når rammen kommer på og bildet henges opp – vil folk se hele livet ditt og si:
“Wow, det der… det er ekte kunst.”
Så ja, jeg broderer. Og kanskje, bare kanskje, lærer jeg litt om livet samtidig.
P.S. Hvis du nå ble inspirert til å prøve broderi selv – husk: det er helt greit at baksiden ser ut som et trådmassakre. Bare si at du jobber med åndelig vekst. Funker hver gang.
Repost: en forbedret versjon:)