En kort andakt fra 1. Peter 3 om å leve med håp i Kristus, selv midt i prøvelser.
Når livet er vanskelig, og når vi til og med lider for å gjøre det gode, kaller Gud oss til å holde fast ved håpet i Kristus. Vår milde og respektfulle måte å leve på kan tale sterkere enn ord, og lede andre til Ham. Slik som Jesus led for å føre oss til Gud, kan vi også speile Hans kjærlighet i måten vi lever og tåler på – med tro og håp.
Bønn Far i himmelen, takk for at du kaller oss til å leve med mild styrke og stille håp i Kristus. Hjelp oss å søke fred, velsigne andre og alltid være beredt til å dele håpet vi har i deg. Gi oss mot til å ære deg, selv når det koster, og minne oss om at Jesus allerede har vunnet seieren. I Hans navn ber vi, Amen.
Beskrivelse: Lykken kan være overraskende enkel Dikt: En dag fant jeg en 100 lapp i pengeboka, plutselig ble jeg så glad som få. Men lykken varte mest fordi jeg kjøpte en is – og delte den til Hr. Happy.
“Jeg våknet med hodet fullt av bomull – og la meg til slutt i stressless på kino. Alt imellom inkluderte klesfjell, muffins og uventet gjestfrihet.”
I går startet dagen min med en god natts søvn – men hjernen min hadde tydeligvis ikke fått memoet. Den bestemte seg for å pakke seg inn i bomull, sende inn tåka og gjøre alt ekstra tregt. Fibrotåke på sitt beste, altså. Men jeg tenkte: jaja, vi prøver likevel!
Planen var en liten kjøretur rundt omkring sammen med søsteren min og niesen vår, som snart skal reise til Filippinene. Men de hadde begge bedre ting å gjøre: søsteren min hadde en vill romanse med vaskebøtta, og niesen min hadde et online-møte å sjarmere. Så jeg ble sittende der med bilen, eventyrlyst – og null passasjerer.
Men når man ikke får det man planla, så gjør man det man hadde utsatt. Jeg gikk løs på kleshaugen som hadde vokst til et lite fjell og var i ferd med å søke om kommunalt postnummer. Brettet og strøk, brettet og strøk – til jeg nesten følte jeg burde få lønn av et renseri.
Så bar det til butikken, for kjøleskapet vårt hadde utviklet seg til et kunstprosjekt med tittelen “Ødemarken”. Jeg handlet inn mat mens regnet løp kappløp mot meg. Da jeg kom hjem, sto det jammen en bil på gårdsplassen. Hr. Happy hadde besøk – og det av den typen som aldri har dårlig tid. Jeg kastet meg dermed rundt og bakte. Ikke bare én ting, men to! Filippinsk puto (som fikk skryt) og muffins (som fikk æren av å flytte inn i fryseren til søndagsmøtet).
Midt i bakingen tikket det inn en melding fra en venninne. Hun hadde en ekstra billett til filmen “Hjem kjære hjem” – en gratis kinovisning for fagforeningsmedlemmer. Jeg hadde egentlig planer om å gå, men hadde klart å glemme hele billett-hentingen (fordi… matservering tar åpenbart hele hjernen min). Heldigvis reddet hun meg!
Og hvilken kveld det ble. Vi fikk servert påsmurte snitter, traff gamle kollegaer og lo gjenkjennende av filmen – om en hjemmesykepleier og alt som følger med: brukere, pårørende og kollegaer av både den snille og den… la oss si selektivt arbeidsvillige sorten. Venninnen min hadde sikret oss de beste stolene – stressless på kino! Vi satt som dronninger og nøt filmen etter å ha spist oss gode og mette.
Så, fra en dag som startet i tåke og utmattelse, endte jeg opp med en minnerik dag fylt med klær, bakst, regnvær, gamle venner – og en dose latter på kino. Hvem skulle tro at fibrotåke kunne føre til så mye kos?
En liten tur mellom regnbygene ble et minne for livet. Snart reiser tantebarnet mitt tilbake til Filippinene, og selv om hun lengter hjem, er det vemodig å si farvel.
En dag fikk vi endelig lurt oss ut mellom regnbygene – du vet, den typen tur der man må følge med på skyene som om man er på en slags meteorologisk safari: Kommer den grå klumpen mot oss, eller rekker vi å gå en runde til?
Grunnen til at vi trosset været, var jo tantebarnet mitt. Hun skal snart reise tilbake til Filippinene etter ti måneder her i Norge. Tiden har gått fort – så fort at hun ikke har rukket å være på så mange steder, for dagene har vært fulle av skole og litt jobb ved siden av. Og nå, plutselig, er det snart tid for å si “god tur tilbake.”
Hun har hjemlengsel, det merker jeg godt. Det er jo forståelig – ris, sol og familie der hjemme er ikke helt det samme som knekkebrød, ullsokker og himmel som lekker. Men likevel er det litt trist for oss som blir igjen. Det føles alltid rart når noen drar, selv når det er “hjemover”.
På turen i dag lo vi mye. Vi tok bilder (selvsagt, man må jo dokumentere at vi faktisk var ute mellom regnbygene), og vi snakket om alt hun vil gjøre når hun kommer hjem. Jeg håper hun en dag kommer tilbake hit igjen – kanskje til mer sol og mindre paraply. Hvem vet? Norge har en merkelig evne til å trekke folk tilbake, selv de som har lovet seg selv at de aldri skal fryse på tærne igjen.
Så i dag ble det en tur med latter, regn i håret og litt klump i halsen. Det er fint å vite at minner varer lenger enn paraplyer, og at vi fikk denne dagen sammen før hun reiser.
Selv om det er trist å ta farvel, minner jeg meg selv på at verden egentlig ikke er så stor lenger. Fly, meldinger og videosamtaler gjør at avstanden krymper litt. Og så er det dette med livet – det har en snodig måte å føre folk sammen igjen, ofte når man minst venter det. Kanskje neste gang hun kommer tilbake, har vi bedre vær å by på – men helt ærlig, det er nok ikke været hun kommer for, men menneskene. ❤️
Her står jeg, og fyrer i peisen med ullsokker og te i koppen – og plutselig får jeg et slags «halleluja»-øyeblikk. Jeg hadde nettopp vært hos legen, som kunne informere meg (i sin beste alvorlige doktorstemme) at “kolesterolet ditt er litt høyt, du burde kanskje kutte ut karoririke mat og begynne å bevege deg mer.”
Takk skal du ha, doktor,men jeg sliter oftest å gå turer selv om det er bare rundt huset.
Men altså. Valg. Vi tar dem hele tiden:
Skal jeg spise salat eller pommes frites?
Skal jeg si noe hyggelig, eller sende en passiv-aggressiv emoji?
Skal jeg lese Bibelen, eller scrolle TikTok i tre timer?
Livet er fullt av fristelser. Og de kommer ikke bare med sjokolade og Netflix. De kommer i form av sladder, dårlig tankegang, utsatt trening og å hoppe over tidebønnen fordi “jeg skal jo bare sjekke én e-post først…” (to timer senere: du er på YouTube og ser på hvordan man bygger et drivhus av plastskjeer).
Jeg husker da jeg var liten…
…og vi ikke alltid hadde nok mat. Nå har jeg valget. Og selv da sliter jeg med å velge det som er bra for meg! Men når jeg tenker at det handler om å elske kroppen min – som en gave fra Gud – så blir det lettere. Ikke lett. Bare lettere.
Og akkurat som vi trenger mat for kroppen, trenger sjela mat også.
Bibelen er ikke bare for prester. Den er ikke en støvsamler. Den er ikke bare “gammel tekst.” Den er faktisk ganske livlig, når du gir den litt tid. Men er det den første boka vi rekker etter om morgenen?
Neppe. Det er ofte mobilen som vinner, og før vi vet ordet av det, har vi lest fem krigsoverskrifter, en influencer-krangel, og føler oss mer stressa enn opplyst. Og så lurer vi på hvorfor vi er slitne, frustrerte og føler oss tomme. Hmm…
Så hva kan vi gjøre?
Velge.
Velge det som nærer, ikke det som tømmer.
Velge takknemlighet i stedet for klaging.
Velge å være ærlige i stedet for “kreative med sannheten.”
Velge å mate sjela med Guds ord før vi mater hodet med Facebook-krangler og nettaviser.
Fienden kommer alltid med unnskyldninger:
“Du har jo lest det før.”
“Det er jo så vanskelig språk.”
“Kom igjen, bare ett Netflix-episode til!”
Men vet du hva? Alt det andre er OK – etter at du har spist dagens åndelige frokost.
Som det står i Salme 1:
“Lykkelig er den som har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt… Han er lik et tre plantet ved rennende vann.”
Det vil jeg være! Et tre som står støtt, og ikke en vissen busk som knekker av første vindkast eller dårlig nyhet.
Til slutt – her er dagens råd:
Stopp.
Se.
Lytt.
Gud snakker fortsatt. Ikke alltid med bulder og brak – men kanskje mens du fyrer i peisen, drikker te, eller prøver å ikke spise bacon.
Dagens middag: Kyllingkarri ala “Fru Happy ” Består av kyllinglår, kokosmelk, ingefær, hvitløk, løk, chili, gulrøtter, sitrongress, squash, brokoli, kyllingbuljong og salt
