Kjære dagbok. Det er vel slik man begynner hvis man skriver en vanlig dagbok? Men her er det en offentlig dagbok, så jeg er ikke sikkert om det er riktig åpningsordet.
De sier at en blogg er som å skrive en dagbok. Man forteller hva man hadde gjort eller ikke gjort og spesielle hendelser i livet. Så får jeg gjøre det da.
Klokka var fem i dag da jeg sto opp. Da jeg så ut gjennom vinduet, så jeg at det var overskyet og kanskje noen regndråper. Det lover ikke godt med tanke på at jeg skulle være med de eldre på arbeid på tur ut i det fri. Vi skulle besøke en hageparsell som sykehjemmet eier og smake på markens grøde.
Egentlig det er det vanlig tid jeg står opp nesten hverdag. Klokka fem hver morgen for jeg liker å ha stille stund med Gud før jeg begynner dagen. Men i dag er det litt spesiell, fordi min mann drar ombord igjen og han skal ta tidlig båt og jeg skal skulle kjøre han til terminalen.
Alltid trist å si hadet til noen som skal dra særlig hvis vedkommende er veldig nær oss. Slik har vi holdt på i flere år.
Jeg rekker ikke å bli lei av mannen min før han skal si hadet igjen. Men livet er slik….vi må jo ha smør på brødskiva. Fordelen med det er at vi er som nygift hele tiden:)
Heldigvis kommer han tilbake igjen etter fire uker…..
Men hva om vi sier hadet til noen vi er glad i og vi viste ikke at det blir den siste gangen vi skal se vedkomende? Hvordan sier vi hadet da?
For noen år siden, mens jeg ventet utenfor kontoret til sjefen min, (jeg ble innkalt til møte), traff jeg en dame som også ventet utenfor. Henne hadde jeg ikke sett før. Vi begynte å prate mens vi ventet og jeg fant ut at hun ønsket å jobbe frivillig hos oss og at derfor hun skulle også snakke med sjefen. Hun ble også kalt til et møte.
I mitt stille sinn takket jeg Gud for damen virket så hyggelig og var så blid. ” Fast forward”….etter mange år denne damen har blitt en del av livet mitt. Vi hadde delt hemmeligheter, sørger og gleder. Hun hadde gitt meg så mye av ting og tang og jeg spurte henne engang om hun hadde tenkt å gi meg alle tingene hennes ettersom hun alltid finne på noe å gi meg. Men hun er bare slik, ikke bare med meg men med alle. Liker å gi omsorg, hjelp og ofre for andre. Veldig glad i livet og alt som rører på seg om det er dyr eller mennesker. Alle på arbeid er så glad i henne.
Men en dag, kom hun ikke på arbeid. Jeg undres på hvorfor fordi hun hadde ikke gitt beskjed. Så kom sjefen der jeg jobber og fortalte at min venn hadde fått hjerneblødning og var i koma. Jeg fikk sjokk. ” Hvorfor” spurte jeg Gud. Hvorfor henne? Hun som er så snill og god og har gitt mye livsglede til det andre. Jeg fikk jo ikke svar. Jeg ba hverdag, besøkte henne hele tiden og pratet med henne, men om hun hørte meg, viste jeg ikke. Så kom den beskjeden en dag. Hun har forlot oss. Så veldig trist…hun var så levende….hun var elsket. Da hun ble begravet, var det som å miste en del av meg…..jeg ville ikke si hadet.
Jeg tenkte at hver og en muligens ikke opplever morgendagen. Vi er friske i dag, men vi vet ikke når lysveket slutter å lyse. “Saying goodbye” til en vi er veldig glad i er veldig tøft. Men, jeg sa til henne at vi treffes vel igjen…en dag.
Det er vel ikke bare meg som har opplevd å si en endelig farvel til sine kjære….kanskje akkurat du hadde mistet noen nylig?
