Høstvinden

Høstvinden hvisker i gylne trær,
løvet danser, faller, og bærer
historier om sommerens sang,
som nå stilner, men varer så lang.

Luften er klar, men biter lett,
dagene kortes, kveldene tett.
En stille fred i naturens ro,
der alt får hvile, der alt får gro.

Vi samler minner som modne frø,
lar tiden hvile, la hjertet dø
fra jag og mas – og våkne til
en dypere stillhet, en høyere vil.

Så lar vi mørket omfavne oss,
for under jorden spirer et kors:
Liv som venter i jordens skjød,
håp som lever, selv når alt er dødt.