Tilbakeblikk: For 14 år siden..

Og noen ganger er veien full av tåke, en smågrinete treåring og en full mann med retningssans.

Seilmannsfrue på tur – hva kan gå galt?

Jeg er gift med en sjømann. Jepp, en ekte en – med hvit uniform og hele pakka (OK, ikke helt, men det høres fint ut). Han er borte store deler av året, og savnet er alltid stort – spesielt etter tre måneder uten et eneste ord som ikke kom via en skranglete telefonlinje fra et sted som slutter på “-havn”.

Så da han ringte en kveld og sa:
– “Skipet skal legge til kai i nærheten, kanskje du og vår datter kan komme og besøke meg?”

Så klart! Hvor vanskelig kan det være?

…. Veldig.

Førerkort og overmot – en dødelig kombo

Han sa:
– “Ta ferja klokka 21, kjør en time, og du vil se skiltet til kaia rett før byen.”

Lettere sagt enn gjort.

For det første hadde jeg nettopp fått førerkort. Det vil si: Jeg kunne teknisk sett kjøre bil, men helst ikke i mørket, og i hvert fall ikke med en treåring som roper “er vi framme snart” hvert tiende sekund mens du prøver å overleve på glatta i tjukk tåke.

Men jeg sa ja. For kjærlighetens skyld. Og fordi jeg ikke tenkte helt klart.

Tåka, tårer og tomme gater

Vi tok ferja, kom oss over fjorden, og der begynte marerittet. Veien var glatt som et såpestykke i dusjen, og tåka var så tykk at jeg vurderte å montere radar på bilen.

Min datter, som vanligvis er glad og blid, ble plutselig livredd for mørket, begynte å gråte og ropte:
– “Mammaaaa, jeg vil hjem!”

Jeg prøvde å holde maska:
– “Det går bra, jenta mi.”
Mens jeg tenkte: Dette går rett vest.

Og det gjorde det, bokstavelig talt. For jeg så aldri det skiltet han snakket om. Ikke et eneste ett. Plutselig var vi midt i byen, alt var stengt, og det var ikke et menneske i sikte.

Gud, kan du sende et menneske…?

Jeg sto der, midt i ingenmannsland, med en sliten unge, null telefondekning (mobiltelefon var fortsatt luksus den gang), og ikke en eneste idé om hvor jeg skulle. Og selvfølgelig hadde jeg glemt telefonnummeret til skipet der mannen min jobbet.

Så jeg gjorde det eneste jeg kunne:
Jeg ba.
– “Gud, kan du sende noen som vet veien?”

Og plutselig – ut fra tåka – kommer en mann. Gående. Eller, la oss si… vinglende. Han var godt inspirert av promille, for å si det sånn.

Den usannsynlige helten

Min første tanke: Nope. Ikke spør han. Han vet sikkert ikke engang hvor han selv er.

Men jeg hadde ingen andre valg. Så jeg gikk bort og spurte, litt forsiktig:
– “Hei, du vet ikke tilfeldigvis hvor kaia er?”

Og gjett hva – han var verdens hyggeligste fulle fyr.
– “Joooda! Du skal bare kjøre rett frem, svinge til høyre ved bensinstasjonen, og så ser du lysene!”

Jeg takket pent, kjørte dit han sa – og plutselig, midt i mørket, dukket lysene opp. Der var kaia. Og skipet. Og mannen min. (Som for øvrig også var forsinket, så jeg rakk det akkurat!)

Jesus – den virkelige veien

Og vet du hva jeg tenkte på etterpå? At dette var akkurat som den gangen noen fortalte meg om Jesus. Jeg var tapt i mørket, helt ute av kurs, følte meg uelsket, uverdig og fullstendig håpløs.

Men så fikk jeg høre: Han er veien.

Og da jeg fulgte Ham – akkurat som jeg fulgte den fulle mannen (beklager sammenligningen, Jesus!) – så fant jeg lyset. Håpet. Kjærligheten. Meningen.

Så hvis du er lost i livet…

Om du føler deg tapt, ensom, forvirret eller bare ute i tåka – så vil jeg si dette:

Jesus er veien.

Han vet hvor du skal, selv når du ikke aner det selv. Og noen ganger bruker Han folk du minst venter – til å vise deg veien.

Selv en småfull fyr i en mørk norsk småby.

Klem  fra Fru Happy  (og en liten takk til promillemannen som reddet natta)

Repost og redigert i nyere versjon: Teksten var skrevet i 2011…vi kjenner ikke hverandre da tror jeg:)