🌸 Kort beskrivelse:
Dette er en del av min livshistorie – om smerte, fattigdom, tap og barndommens sår. Men midt i mørket fant jeg Guds hånd som bar meg. Han brukte alt det vanskelige til å forme meg og gi meg håp om en ny begynnelse. For hos Gud finnes alltid lys, selv i den dypeste tunell.

Hva forandret livet mitt?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Før jeg fortsetter med historien min, vil jeg bare si dette:
Jeg skriver min livshistorie for å inspirere andre som har det vanskelig. For å vise at det finnes håp – selv når alt virker mørkt.
Jeg skriver ikke for å svartmale dem som har såret meg, men for å vitne om hvordan Gud hjalp meg gjennom de smertefulle opplevelsene.

Det er alltid lys i enden av tunellen.
Det er alltid hjelp ovenfra – for den som setter sin lit til Gud.

Gud førte meg dit jeg er nå, selv om veien dit var smertefull. Så smertefull at jeg en gang prøvde å ta mitt eget liv.
Men Gud reddet meg.
Han brukte alt det vanskelige jeg har opplevd – menneskene, tårene og prøvelsene – til å forme meg til den kvinnen Han ønsket jeg skulle bli.
Og Han er ikke ferdig med meg ennå.
For det takker jeg Ham av hele mitt hjerte. 💛

Så jeg håper du fortsetter å følge med …

Å miste arven

Selv om min far kom fra en rik familie, forandret alt seg da farfaren min døde.
Søsknene hans tok det de ville ha.
Advokaten som skulle hjelpe bestemoren vår, lurte henne i stedet. Hun ga ham fullmakt til å administrere familiens eiendommer, men litt etter litt tok han over alt.
Ingen forstod hva som foregikk før det var for sent.

Da de eldre døde, fortsatte barna å kjempe for det som var mistet.
Kampen om jorden kostet både penger – og liv.

Min far fikk et lite stykke land der vi bodde. Men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det selv. Når han ansatte folk til å hjelpe, stjal de avlingene.
Jeg hatet dem for å være så grusomme mot en blind mann med barn som sultet.

En dag ba søsteren hans om hjelp. Hun overtalte ham til å pantsette jorden til en fetter, slik at hun kunne starte en bedrift. Hun lovte at hun skulle forsørge oss etterpå.
Det hørtes ut som en god plan, og min far sa ja.
Men avtalen var bare muntlig.

Virksomheten hennes gikk konkurs – og plutselig eide vi ingenting.
Vi ble fattige, tigget om mat og hjelp.
Hver gang vi ble sendt til tanten min for å be om støtte, føltes det som å tigge om almisser.
Livet var urettferdig, og jeg gråt ofte.

Tanten min, som var gift med en advokat, hadde ingen barn. Hun adopterte meg da jeg var to år gammel.
Kanskje hun ønsket å hjelpe foreldrene mine – eller kanskje hun bare lengtet etter et barn. Jeg vet ikke.

Hun behandlet meg som sin egen, men jeg husker at jeg gråt og lengtet etter mamma. Til slutt leverte hun meg tilbake og adopterte i stedet min yngre søster, som bare var seks måneder gammel.

Etter det ble forholdet mellom oss aldri det samme.
Når jeg var på besøk, måtte jeg gjemme meg på kjøkkenet eller i et annet rom.
Kanskje hun ikke likte meg fordi jeg ikke likte å være der.

Av og til ble vi invitert til bursdagen til min yngre søster, men vi følte oss alltid malplassert.
Hun hadde fine kjoler, vi hadde gamle klær.
Jeg misunte henne. Hun hadde alt jeg drømte om – et vakkert liv, en barnepike, trygghet.

Men jeg forsto senere at hun også hadde sin kamp.
Hun visste ikke helt hvor hun hørte hjemme.
Å bli adoptert bort var ikke lett for henne heller.

Vi hadde ikke noe valg.
Vår far var blind.
Vår mor arbeidet som hushjelp for andre.
Vi måtte bare overleve.

Mitt tap

Selv om min far var blind, gjorde han sitt beste. Han kokte ris og klarte husarbeid.
Men han kunne ikke se hva vi barna gjorde.

En dag, da jeg var rundt tre år gammel, var jeg og min to år eldre søster sultne.
Vi tok med en stor kniv for å finne en kokosnøtt som hadde falt fra treet.
Vi fant én, men klarte ikke å åpne den. Søsteren min prøvde flere ganger uten å lykkes.
Jeg ville prøve, men hun nektet.

Jeg la hendene mine rundt kokosnøtten og sa:
«Jeg flytter ikke hendene før du lar meg prøve!»

Hun advarte meg:

«Flytt hendene dine, ellers treffer jeg deg!»

Men jeg trodde henne ikke.
Det gikk så fort.
Plutselig blødde jeg. To fingre på venstre hånd hang løst.

Jeg husker at mamma løp med meg til legen.
Han sydde fingrene fast, men langfingeren kunne ikke reddes.

Senere gikk jeg tilbake til stedet for å lete etter den tapte fingeren – jeg forsto ikke hva som egentlig hadde skjedd. Jeg var bare et lite barn som lette etter noe jeg hadde mistet.

Jeg ble skamfull. Jeg skjulte hånden min for folk, redd for å bli ertet.
Da jeg begynte på skolen, pleide læreren å sjekke neglene våre. Jeg la alltid høyre hånd over venstre for å skjule den manglende fingeren.
Hun så det – men sa ingenting. Bare smilte mildt og gikk videre. Den stillheten betydde mer enn ord.

Jeg var et nysgjerrig barn. Da jeg lærte å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente – den eneste boken vi hadde hjemme.
Jo mer jeg leste, jo flere spørsmål fikk jeg.
Hvorfor måtte Jesus dø?
Hvorfor lot Han seg korsfeste?

Likevel elsket jeg Bibelens fortellinger.

En dag på skolen fikk vi en prøve i religion.
Læreren sa at den som fikk flest riktige svar, skulle få en premie.
Og gjett hva – jeg vant!
Hun visste ikke at jeg hadde lest hele Bibelen.

Premien var en halv skriveblokk og en penn – men for meg var det stort! ✨
Jeg følte meg verdifull, og for første gang opplevde jeg respekt fra klassekameratene.

Selv om jeg manglet materielle ting – og en halv finger – hadde jeg noe å være stolt av.
Kanskje, tenkte jeg, kommer en dag da livet blir bedre.

Jeremia 29:11
«For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,» sier Herren,
«fredstanker og ikke ulykkestanker.
Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Fortsetter …