Tiden er en gave. Jeg er takknemlig for dagene som gir nye muligheter, og for øyeblikkene som blir til minner.
Takknemlig for søte saker jeg fikk lage i det siste.
Iskake ned smash sjokolade
Puto: Filippinsk muffins
Risboller
Gele med frukt cocktail
Masse ting å være takknemlig for:)
Det var en gang en liten stoffdukke som het Lina. Hun hadde varme, gule strikkearmer, en brun kjole med blomster og støvler i rutete tøy. Lina bodde i et lite hus på hyllen i et gammelt håndverksrom. Der satt hun og drømte om alt hun en gang skulle oppleve.
(en av figurene jeg hadde laget)
En tidlig morgen, mens solstrålene snek seg inn gjennom vinduet, hørte Lina et svakt pling. Hun satte seg opp og så at en liten dør hun aldri hadde lagt merke til før, sto på gløtt. Den var ikke større enn at hun akkurat kunne krype gjennom.
Lina tok et dypt pust, rettet på kjolen sin og gikk inn.
På den andre siden lå Den Hemmelige Hagen —
Plutselig kom en liten fugl hoppende bort til henne.
«Er du Lina?» kvitret den.
«Det stemmer,» svarte Lina, litt forundret.
«Da er det deg vi har ventet på!»
Fuglen forklarte at hagen var blitt stille og trist etter at de små feene hadde mistet sin lysende blomst — den som ga hagen liv. Bare noen med et varmt hjerte og mot kunne finne den igjen.
Lina nølte ikke. Hun fulgte fuglen inn i skogen, over en bekk, og opp på en bakketopp der en vind blåste i runddans. På toppen lå en eneste blomst, glitrende som morgensola. Men den var fanget under et nett av skygger.
Lina tok frem det lille oransje heklete håret sitt — som var laget med kjærlighet — og rørte lett ved skyggene. Kanskje var det kjærligheten som satt i garnet, for skyggene forsvant som tåke i sollys.
Så snart blomsten ble fri, skjøt lys gjennom hele hagen. Trærne sang, feene danset, og fuglen jublet.
«Lina,» sa fuglen, «du er vår helt. Hagen vil alltid være åpen for deg.»
Da Lina vendte tilbake gjennom den lille døren, sto hun igjen på stolen sin. Men noe var forandret. Til tross for at hun var en stoffdukke, følte hun seg litt mer levende. Som om eventyret hadde sydd et nytt sting av magi i henne.
Og siden den dagen visste Lina én ting:
Man trenger ikke være stor eller sterk for å gjøre noe stort. Man trenger bare et godt hjerte — og litt mot.
Vi plasserer ofte mennesker i båser: rike, fattige, syke, narkomane, prostituerte, kjendiser. Men hva skjer når vi ser på dem med Guds øyne? I denne refleksjonen deler jeg en sterk bibelfortelling om en spedalsk som Jesus helbredet – og mitt eget vitnesbyrd om hvordan Jesus løftet meg opp da jeg var en utstøtt. Kanskje er det vår tur til å rekke ut en hånd?
En hjelpende hånd – å se mennesker slik Jesus ser dem
«Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil. Bli ren!»
(Lukas 5:13)
Hva slags følelser vekkes i oss når vi ser gamle mennesker på gaten som bare så vidt klarer å gå? Eller tiggere, narkomane eller funksjonshemmede? Eller når vi ser kjendiser?
Vi mennesker har en tendens til å plassere hverandre i båser: rike, fattige, syke, kjendiser, tiggere, alkoholikere, narkomane, arbeidsledige, funksjonshemmede, prostituerte, anonyme – listen er lang. Men hvor plasserer vi oss selv? Og hvor ønsker vi egentlig å være?
Flere båser samtidig
Kan det være at et menneske kan tilhøre flere båser samtidig?
Et rikt menneske kan være fattig på kjærlighet. En vellykket person kan være arbeidsnarkoman eller alkoholiker. Noen kan leve et liv i stadig jag etter nye partnere.
Ofte ser vi opp til de rike og berømte, eller i det minste de som er friske og i arbeid. Men ingen ønsker å være utstøtt. Likevel er det mange som ender opp i en slik situasjon – kanskje fordi de ble født inn i urettferdige forhold, eller fordi livet tok en annen vending.
Hva ville Jesus ha gjort?
Hvordan behandler vi dem som er mindre heldige enn oss? Og hvordan takler vi det dersom vi selv havner i en vanskelig situasjon?
La oss se på et møte Jesus hadde:
«En gang han var i en av byene, kom det en mann som var full av spedalskhet. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden og bønnfalt ham:
‘Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren.’
Jesus rakte ut hånden, rørte ved ham og sa:
‘Jeg vil. Bli ren!’
Og straks forsvant spedalskheten.»
(Lukas 5:12–13)
Jesus trengte egentlig ikke å røre ved mannen – et ord ville vært nok. Men han gjorde det likevel for å vise omsorg. Ingen hadde berørt denne mannen på lenge, fordi han var utstøtt. Jesus ga ham det han trengte mest: kjærlighet og helbredelse.
Når Gud berører
Kan du forestille deg hvordan det føltes å være spedalsk? Å aldri bli berørt, å alltid være fryktet. Men Jesus, Gud selv, rørte ved ham og gjorde ham ren. Fra å være utstøtt fikk mannen livet sitt tilbake.
Denne fortellingen rører meg sterkt, fordi jeg selv har vært en utstøtt. Jeg vet hvordan det føles. Men Jesus rakte ut sin hånd til meg, løftet meg opp fra den gjørmete gropen jeg satt fast i, og ga meg et nytt liv. I dag kan jeg vitne om at Jesus virkelig forandrer liv.
Dagens utstøtte
Vi møter sjelden spedalske på gaten i dag. Men vi møter prostituerte, tiggere, hjemløse, alkoholikere og narkomane. Mennesker som ofte bare trenger å bli sett, lyttet til og trøstet. De er våre samtidige «utstøtte».
Jesus viste oss veien. Kanskje vi også kan rekke ut en hånd? Gi et snev av kjærlighet – Guds kjærlighet gjennom oss. Se mennesker gjennom øynene til vår kjærlige Gud.
✨ «Jesus rakte ut sin hånd til meg. Nå er det min tur til å rekke ut en hånd til andre.»
En oppfordring
Så i dag oppfordrer jeg hver og en, inkludert meg selv:
La oss nå ut og tilby en hjelpende hånd.
La oss gjøre som Jesus.
På gulvet sitter Strikkeline,
med krøller røde som solskinnsvine.
Hun smiler bredt med rosenkinn,
og har et lappeteppe-utseende fra topp til skinn.
Hver arm er en regnbue, hvert bein en sang,
hun matcher ikke – men alt er helt i skjønneste gang.
For hun danser i mønstre, i prikker og farger,
en superhelt-dokk som aldri klager.
Så hvis du møter henne en regnvåt dag,
vil alle grå skyer få helg og plag.
For Strikkeline vet hva glede er:
å være akkurat så skrullete som hun selv er!
Takk for at du leste et dikt om en av mine strikkede figurene:)
I dag tenker jeg på alt jeg har lært dette året. Store og små innsikter som har endret meg litt. For evnen til å vokse er jeg virkelig takknemlig.
Hvis du har behov for å be:
Bønn
Kjære Gud,
Takk for at Du går foran oss. Du jevner ut det ujevne, sprenger stengte dører og slår i stykker lenker vi ikke kan bryte selv.
Takk for at Du gir oss skatter i mørket – skjulte velsignelser, rikdommer som bare Du kjenner til.
Du har kalt oss ved navn – og det navnet bærer ære.
Takk for at vi ikke skal bli til spott og skam, men til vitner om Din godhet.
Du har skapt lyset og dannet mørket. Alt som skjer, er i Dine hender.
Du lar regnet falle over oss, og lar rettferdighet strømme ned som livgivende vann.
Hjelp oss å vende oss til Deg, Far.
La oss ikke tvile på Ditt verk. La oss ikke ære andre ting høyere enn Deg.
Vi gir Deg ære. Vi ber i Jesu navn.
Amen.
Jeg er takknemlig for kroppen min – ikke fordi den er perfekt, men fordi den bærer meg gjennom livet. Den puster, beveger seg og lærer meg å lytte.
Og veldig takknemlig for naboen vår som ga oss levende juletre. Ettersom jeg hadde pyntet allerede vår kunstig juletreet inne,
Et varmt og humoristisk juleeventyr om mine heklede mus som tar på seg jobben med å redde julen. En hyllest til kreativitet, håndverk og den lille magien som bor i hjemmelagde ting.
Når reinsdyrene tar juleferie, trår de heklede heltene til. Møt mine små julemus – et modig, garnkledd team som tok på seg oppdraget med å redde julen (og kanskje spise litt pepperkaker underveis).
(Mine heklede figurer)
I år fikk jeg uventet hjelp på juleverkstedet. Ikke fra nissen, ikke fra reinsdyrene – men fra en liten gjeng heklede mus med store ambisjoner og enda større hjerter.
Alt begynte en kveld jeg satt og heklet med en kopp kakao (og mye kreativitet i hjernen). Da jeg la fra meg heklenåla, flere kverlder etterpå, sto de plutselig der – klare for oppdrag. En grønn mus med reinsdyrhorn, en brun med ledertøy (av restegarn, selvfølgelig), en liten grå som så ut til å være mer opptatt av pepperkaker enn arbeid, og i sleden – selve Julenisse-musen, med rød lue og et bestemt blikk.
De hadde en plan.
Reinsdyrene hadde tatt ferie, og noen måtte redde julen.
Så de spente seg for den lille heklede sleden og satte avgårde over blonde-snøen på stuebordet.
De leverte nøtter og glede til alle som trengte det. Til og med katten fikk en pose med kattemynte – og ble så rørt at den lovet å ikke jage en eneste mus før nyttår (det løftet holdt omtrent til 2. januar).
Da morgenen kom, lå sleden parkert mellom garnnøster og glittertråd. De små julemusene sov dypt, med trådrester i halene og smil om munnene.
Så hvis du i år hører små tasselyder om natten og finner spor av garn under juletreet – ikke bli redd. Det er bare mine heklede julemus, ute på sitt hemmelige oppdrag: å minne oss om at julens magi ofte kommer i bittesmå, håndlagde pakker.
Vi mennesker har mange behov – både fysiske, følelsesmessige og åndelige.
Noen ganger kan de føles overveldende.
Men midt i alt minner Gud oss om at det er bare ett behov som virkelig fyller alt: fellesskapet med Ham.
Har du noen gang tenkt over hvor mange behov et menneske har?
Psykologen Abraham Maslow beskrev behovene våre som en pyramide med fem nivåer:
fysiologiske behov, trygghet, kjærlighet og tilhørighet, anerkjennelse og selvrealisering.
Vi har alle disse behovene – men hvordan vi prøver å fylle dem, varierer.
Og noen ganger mister vi balansen.
Mat, trygghet, fellesskap og hvile er nødvendige for livet, men når behovene går over styr, kan de skade oss.
Vi trenger mat, men for mye kan føre til sykdom.
Vi trenger trygghet, men frykt kan gjøre oss bundet.
Vi trenger hvile, men for mye hvile kan føre til passivitet.
Selv gode ting kan bli dårlige når vi mister balansen.
Vi lengter alle etter trygghet, men verden rundt oss er uforutsigbar.
Sykdom, uro og tap minner oss om at kontrollen ikke ligger i våre hender.
Selv barn og unge kjenner på utrygghet og savn etter fellesskap.
Da er det trøst i å vite at Gud er vår faste klippe – selv når alt annet vakler.
Behovet for å bli sett og anerkjent er sterkt.
I sosiale medier søker mange bekreftelse og tilhørighet, men det kan også føre til misunnelse, sammenligning og sårhet.
Men Gud ser oss – alltid. Han kjenner våre tanker og behov før vi sier et ord.
Vi søker stadig etter mening og vekst.
Men sann selvrealisering finner vi ikke i oss selv, men i Gud.
Han skapte oss til fellesskap med seg, til å tjene andre, og til å elske.
Som Jesus sa:
“Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.”
(Matteus 6:33)
Når vi setter Gud først, faller alt annet på plass – og det gir fred.
Lukas 10:33–37 – Vær barmhjertig som den gode samaritan.
Kjære Gud,
takk for lærdommen i Ditt ord og for freden Du gir.
Takk for Din barmhjertighet og kjærlighet – la det også prege oss.
Lær oss å elske vår neste slik Du har elsket oss.
Hjelp oss å være redskaper for Din godhet og legedom.
Gi oss styrke til å møte våre egne behov med takknemlighet,
og la oss være med på å dekke andres behov med kjærlighet.
Fyll våre hjerter med fred, håp og fellesskap med Deg.
I Jesu navn,
Amen.
I dag kjenner jeg takknemlighet for naturen. For klare vinterdager, frisk luft og trær som står i stillhet og minner meg om å gjøre det samme.
