Det var en gang en liten heklet engel som sto på en kjøkkenbenk og stirret ut over verden med store, klirrende plastøyne. Hun hadde et hode av gyllent garn og en kropp som var så myk at selv skyene ble misunnelige.
Men engelen hadde ett lite problem:
Hun kunne ikke fly.
(en av mine heklede figurene)
«Hva er vitsen med å være en engel hvis man ikke kan fly?» mumlet hun mens hun vugget frem og tilbake på sine runde, garnfylte føtter.
En kveld, etter at huset hadde blitt stille, bestemte hun seg. Nå skulle hun lære det! Hun klatret modig opp på toppen av brødboksen — det høyeste fjellet i hennes verden — og spredte armene så langt de kunne gå. De rakk omtrent 4,5 centimeter.
«Tre… to… en… FLY!»
Hun hoppet.
Hun dalte.
Hun… landet som en myk liten pannekake på benken.
«Hm», sa hun og ristet på sitt gule garnhår. «Kanskje jeg trenger fart?»
Så hun fant en rullende krydderboks, klatret opp på den og prøvde igjen.
Rull—
Hopp—
FLOPP.
Hun rullet i stedet under brødboksen og ble liggende der og humre for seg selv.
Neste natt prøvde hun å bruke aluminiumsfolie som vinger.
Natten etter der igjen prøvde hun med en serviett.
Og en gang prøvde hun med en plastpose, men det ble mer fallskjerm enn vinger.
Til slutt, etter utallige kreative forsøk, satte hun seg bare ned og sukket.
Da hørte hun en blid stemme:
«Min lille engel… du flyr jo allerede.»
Hun snudde seg. Der sto du og smilte.
«Jeg gjør?» spurte hun.
«Ja! For hver gang du får meg til å smile, flyr du litt. Og hver gang noen ler av de store, snåle øynene dine eller den fine gule sveisen din, svever du høyt over alle kjøkkenbenker i verden.»
Engelen rettet seg opp, stolt som bare en heklet figur kan være.
«Da er jeg jo verdens beste flyger!» erklærte hun.
Og siden den dagen har hun stått på benken og flydd litt hver eneste dag — uten å måtte hoppe en eneste gang.
