Et forhold kan være mange ting: trygt, koselig, kjærlighetsfullt … og av og til litt uklart.
Ta for eksempel et eldre ektepar der begge hører litt dårlig: – «Sa du at vi skal ut i kveld?» – «Nei, jeg sa at katten stirrer rart.» – «Javel. Da tar jeg på meg jakke.»
Her er ingenting galt. Beskjeder bare… muterer underveis. Det som starter som «kan du ta ut søpla?» ender som «vi burde kanskje flytte».
Men på et vis funker det. For selv om ordene er uklare, er intensjonen ofte krystallklar: De er sammen. Og det holder.
Det var mitt bidrag til utifrilufts helgautfordring:)
Jeg og Hr Happy fikk et gavekort til jul av svigersønnen vår – gavekort til Hovdegård og restauranten deres. Slike gavekort må jo brukes med verdighet, så vi pyntet oss litt ekstra. Dette skulle nemlig være en date. Eller egentlig en feiring av morsdagen på forskudd. Eller begge deler. Vi var i hvert fall enige om at dette var grunn god nok.
Morsdagen er på søndag, og da pleier jeg som regel å være på søndagsmøte i menigheten og spise middag der. Så denne løsningen var både praktisk og romantisk på sitt helt eget vis.
Da vi kom til restauranten, var det nesten ikke folk der. Litt sånn «har vi kommet for tidlig?»-stemning.
Vi fikk et hjørnebord – alltid et godt tegn, synes jeg – og etter litt intens studering av menyen (som om vi skulle ta eksamen), landet vi på «Fjøsfest». En solid kombinasjon av ulike typer kjøtt, salat, chips, brun saus med sjampinjong, maispuré og potetgull. Altså: fest.
Til drikke bestilte Hr Happy vann – stabil som alltid – og jeg te, for jeg er jo tross alt Fru Happy og må balansere kjøttfesten litt.
Vi ble møtt av en betjening som ikke akkurat vant prisen for Årets solstråle i starten, men etter hvert dukket det opp et lite smil. Kanskje han ble litt varmere av å se oss to i våre fineste klær og gode humør.
Mens vi ventet på maten, tok vi frem litt quiz. Hr Happy briljerte som vanlig og husket alt. Jeg bidro mest med entusiasme og… nesten null poeng. Men det er jo viktig å kjenne sine styrker.
Etter hvert kom det noen flere gjester, i hvert fall på siden av bordet der vi satt. Det var ganske kaldt inne, så vi beholdt jakkene på hele tiden. Litt sånn restaurant møter utendørsopplevelse. Men maten? Den var vi veldig fornøyde med – og det var mer enn nok. Faktisk så mye at vi vurderte å rulle hjem.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å bestille dessert, men vi går jo så sjelden ut, så jeg bestilte crème brûlée. Hr Happy erklærte høyt og tydelig at han ikke skulle ha mer mat. Det varte helt til jeg bare klarte å spise halve desserten. Da tok Hr Happy ansvar og spiste resten. Av ren høflighet, selvfølgelig.
Jeg kaller mannen min Hr Happy fordi jeg selv er Fru Happy – det er rett og slett betydningen av navnet mitt på engelsk. Og ja, vi prøver å leve opp til det så godt vi kan.
Da vi var ferdige med middagen, hadde skumringen senket seg.
Vel hjemme igjen tente Hr Happy opp i ovnen, for det var skikkelig kaldt. Jeg gikk frem og tilbake på stua i omtrent ti minutter for å forbrenne litt kalorier – det føltes veldig effektivt der og da.
Og den kvelden… ja, da ble det tidlig seng på oss Mett, fornøyd og veldig klar for dyna.
Det var gårsdagens date – og morsdagsfeiring på forskudd.
I dag bestemte jeg meg for å gå en liten tur. En kort tur. En sånn tur som på kartet ser ut som «null stress», men som kroppen min umiddelbart tolket som et heldagsprosjekt.
Fibromyalgien var med fra start – ikke som heiagjeng, men mer som en streng prosjektleder som stadig minnet meg på: «Husk at vi blir slitne senere.»
De første hundre meterne gikk overraskende greit. Jeg tenkte: «Se der ja! Kanskje dette er en god dag?» Kroppen svarte høflig med å la meg tro det i cirka fem minutter, før den begynte å sende små varsler. Litt tunge bein. Litt «hva driver vi egentlig med»-stemning. Ingenting dramatisk – bare nok til å minne meg på at jeg måtte gå i snill modus.
Halvveis ut i turen begynte jeg å forhandle. «Ok, vi går litt til.» «Greit, men da må vi gå saktere.» «Avtale.» Femti meter senere: «Kunne vi ikke bare… snu?»
Men så var det lyset. Isen. Havet. Den der rolige vinterstillheten som liksom sier: Det er greit å være treg. Det er greit å være sliten. Og plutselig var ikke tempoet så viktig lenger. Det handlet mer om å komme seg frem, ikke fort.
De siste kilometerne (som ifølge kroppen var minst syv) ble gjennomført med kongelig verdighet: korte steg, små pauser og et blikk som sa «jeg er ute på eventyr, ikke på trening».
Da jeg endelig kom hjem, var jeg sliten på den dype måten – men også litt stolt. For jeg hadde vært ute. Jeg hadde lyttet til kroppen. Og jeg hadde fullført.
3 km. Med fibromyalgi. Det teller. Masse.
Kanskje er det nettopp dette som er nok noen dager. Ikke å prestere. Ikke å presse. Men å være til stede i kroppen slik den er akkurat nå. Å ta imot det lille som faktisk er mulig – og la det få være stort nok.
3 km.
Med fibromyalgi. Det teller. Masse.
Hva med deg? Hva er din lille seier i dag – den som kanskje ikke ser stor ut utenfra, men som betyr noe for deg? Kanskje var det en rolig tur. Kanskje var det å hvile uten dårlig samvittighet. Kanskje bare å lytte litt ekstra til kroppen.
Jeg tenkte at jeg skulle spise litt sunnere mat. Og jeg fant en oppskrift på chiafrø, og jeg laget det. Fant oppskrift på internett: Chiafrø, havregrynn, melk, yougurt, honning, blåbær og valnøtter:) Og den var kjempegod:)
Kjærlighet er ikke alltid fyrverkeri. Noen ganger er den bare en kopp kaffe eller te som fortsatt er varm når du glemmer tiden. En melding uten grunn. Et blikk som sier: jeg ser deg, selv på dager du helst vil gjemme deg.
Kjærlighet er det som blir igjen når forelskelsen tar av seg finjakka og setter seg ned. Den er ikke høylytt, men den er trofast. Den spør ikke hvem du var i går, bare om du vil være her i dag.
Og kanskje er det nettopp det vakreste med kjærlighet: at den ikke prøver å redde deg, bare går ved siden av deg – skritt for skritt.
Et forhold er levende – og det er nettopp det som gjør det verdifullt
«Et forhold er en levende ting. Det trenger og drar nytte av den samme oppmerksomheten til detaljer som en kunstner gir til kunst.»
Dette sitatet minner oss på noe dypt menneskelig – og ofte glemt: at kjærlighet ikke er noe statisk. Den er ikke et mål man når, men en prosess man deltar i, igjen og igjen.
Akkurat som kunst, lever et forhold av nærvær. Av små justeringer. Av viljen til å se, lytte og forstå nyanser. En kunstner vet at det er detaljene som gir liv til verket – lyset, skyggen, teksturen. På samme måte er det de små handlingene i et forhold som skaper dybde: et blikk som blir værende litt lenger, et spørsmål som stilles med ekte interesse, et øyeblikk der man velger å være tålmodig i stedet for å vinne.
Relasjoner krever ikke perfeksjon, men oppmerksomhet. De trenger ikke konstant dramatikk, men kontinuerlig omsorg. Når vi slutter å være nysgjerrige på hverandre, slutter vi også å skape. Og et forhold uten skapelse blir fort stillestående.
Å elske er derfor også et valg om å være til stede. Om å investere tid, energi og omtanke – selv når hverdagen er travel. Kanskje spesielt da.
Her pleiet jeg kjærligheten med Hr. Happy. en gårunde i nærområdet.
For når vi behandler relasjoner som levende kunstverk, gir vi dem rom til å vokse, forandre seg og bli stadig rikere i uttrykk.
Og når vi snakker om kunst…disse er mine kreasjoner i det siste:
