Hei, og velkommen hit! 💛
Jeg heter Happy, og jeg bor ved sjøen her i vakre Norge – et sted hvor naturen stadig minner meg om Guds godhet og det vakre i livet. Gjennom denne bloggen deler jeg tanker om tro, hverdagsglede, naturens rytmer og små øyeblikk som gir håp. Jeg har alltid hatt et ønske om å spre lys og varme, og tror på kraften i takknemlighet, et smil, og det å se det gode – også når livet er utfordrende. Jeg håper du finner ro og inspirasjon her, og kanskje noe som treffer deg midt i hjertet. Dette er mitt lille digitale pusterom, og jeg er så glad du tok turen innom. Velkommen skal du være 🌿
– Happy
Regn og atter regn, men en dag ble det opphold. Selv om sola har gjemt seg bak skyene, dro mannen min jeg på fisketur. Så mens han kjørte båten tok jeg noen bilder.
Og her er resultatene: Jeg har inkludert noen kloke ord i tillegg.
A thankful heart is not only the greatest virtue, but the parent of all the other virtues. – Cicero
Don’t accept evil
He who passively accepts evil is as much involved in it as he who helps to perpetrate it. He who accepts evil without protesting against it is really cooperating with it. – Martin Luther King, Jr.
Cultivate Curiousity
Curiosity is one of the most permanent and certain characteristics of a vigorous intellect. – Samuel Johnson
Eternal Hope
Hope is a waking dream. – Aristotle
A Test of Character
The test of a man’s or woman’s breeding is how they behave in a quarrel. Anybody can behave well when things are going smoothly.
The Power of Ingenuity
Never tell people how to do things. Tell them what to do and they will surprise you with their ingenuity. – George Patton, Jr.
– It is dangerous to be right when the government is wrong.
It is dangerous to be right when the government is wrong. ? Voltaire
Never refuse any advance of friendship
Never refuse any advance of friendship, for if nine out of ten bring you nothing, one alone may repay you. – Madame de Tencin
Definition of Youth
The deepest definition of youth is life as yet untouched by tragedy. – Alfred North Whitehead
Nei, jeg er ikke på Filipinene nå, men dette innlegget handler om den turen jeg hadde der sist mars måned for å tilbringe tid sammen med familein min der.
Fortsettelsen av mitt forrige innlegg, men denne gangen går vi isteden av å kjøre. Det er ca 3 kilometer til sjøsiden. Men de er vakre utsikter til å feste blikket på vei dit. Håper du blir med.
Jeg spurte mannen min om han ville være med igjen å klatre opp til et annet fjell i nærheten, men han takket nei. Han sa at vi kan isteden kjøre en tur og finne en gapahuk å tilbringe formiddagen med. Da husket jeg at jeg har vært på en plass hvor det står en vakker gapahuk ved sjøen. Det tar ca halv time å kjøre dit. Etterpå vi må gå ca 3 km til stedet.
Klokka var åtte på morgenen da vi begynte å kjøre.
🌸 Kort beskrivelse: Dette er en del av min livshistorie – om smerte, fattigdom, tap og barndommens sår. Men midt i mørket fant jeg Guds hånd som bar meg. Han brukte alt det vanskelige til å forme meg og gi meg håp om en ny begynnelse. For hos Gud finnes alltid lys, selv i den dypeste tunell.
Før jeg fortsetter med historien min, vil jeg bare si dette: Jeg skriver min livshistorie for å inspirere andre som har det vanskelig. For å vise at det finnes håp – selv når alt virker mørkt. Jeg skriver ikke for å svartmale dem som har såret meg, men for å vitne om hvordan Gud hjalp meg gjennom de smertefulle opplevelsene.
Det er alltid lys i enden av tunellen. Det er alltid hjelp ovenfra – for den som setter sin lit til Gud.
Gud førte meg dit jeg er nå, selv om veien dit var smertefull. Så smertefull at jeg en gang prøvde å ta mitt eget liv. Men Gud reddet meg. Han brukte alt det vanskelige jeg har opplevd – menneskene, tårene og prøvelsene – til å forme meg til den kvinnen Han ønsket jeg skulle bli. Og Han er ikke ferdig med meg ennå. For det takker jeg Ham av hele mitt hjerte. 💛
Så jeg håper du fortsetter å følge med …
Å miste arven
Selv om min far kom fra en rik familie, forandret alt seg da farfaren min døde. Søsknene hans tok det de ville ha. Advokaten som skulle hjelpe bestemoren vår, lurte henne i stedet. Hun ga ham fullmakt til å administrere familiens eiendommer, men litt etter litt tok han over alt. Ingen forstod hva som foregikk før det var for sent.
Da de eldre døde, fortsatte barna å kjempe for det som var mistet. Kampen om jorden kostet både penger – og liv.
Min far fikk et lite stykke land der vi bodde. Men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det selv. Når han ansatte folk til å hjelpe, stjal de avlingene. Jeg hatet dem for å være så grusomme mot en blind mann med barn som sultet.
En dag ba søsteren hans om hjelp. Hun overtalte ham til å pantsette jorden til en fetter, slik at hun kunne starte en bedrift. Hun lovte at hun skulle forsørge oss etterpå. Det hørtes ut som en god plan, og min far sa ja. Men avtalen var bare muntlig.
Virksomheten hennes gikk konkurs – og plutselig eide vi ingenting. Vi ble fattige, tigget om mat og hjelp. Hver gang vi ble sendt til tanten min for å be om støtte, føltes det som å tigge om almisser. Livet var urettferdig, og jeg gråt ofte.
Tanten min, som var gift med en advokat, hadde ingen barn. Hun adopterte meg da jeg var to år gammel. Kanskje hun ønsket å hjelpe foreldrene mine – eller kanskje hun bare lengtet etter et barn. Jeg vet ikke.
Hun behandlet meg som sin egen, men jeg husker at jeg gråt og lengtet etter mamma. Til slutt leverte hun meg tilbake og adopterte i stedet min yngre søster, som bare var seks måneder gammel.
Etter det ble forholdet mellom oss aldri det samme. Når jeg var på besøk, måtte jeg gjemme meg på kjøkkenet eller i et annet rom. Kanskje hun ikke likte meg fordi jeg ikke likte å være der.
Av og til ble vi invitert til bursdagen til min yngre søster, men vi følte oss alltid malplassert. Hun hadde fine kjoler, vi hadde gamle klær. Jeg misunte henne. Hun hadde alt jeg drømte om – et vakkert liv, en barnepike, trygghet.
Men jeg forsto senere at hun også hadde sin kamp. Hun visste ikke helt hvor hun hørte hjemme. Å bli adoptert bort var ikke lett for henne heller.
Vi hadde ikke noe valg. Vår far var blind. Vår mor arbeidet som hushjelp for andre. Vi måtte bare overleve.
Mitt tap
Selv om min far var blind, gjorde han sitt beste. Han kokte ris og klarte husarbeid. Men han kunne ikke se hva vi barna gjorde.
En dag, da jeg var rundt tre år gammel, var jeg og min to år eldre søster sultne. Vi tok med en stor kniv for å finne en kokosnøtt som hadde falt fra treet. Vi fant én, men klarte ikke å åpne den. Søsteren min prøvde flere ganger uten å lykkes. Jeg ville prøve, men hun nektet.
Jeg la hendene mine rundt kokosnøtten og sa: «Jeg flytter ikke hendene før du lar meg prøve!»
Hun advarte meg:
«Flytt hendene dine, ellers treffer jeg deg!»
Men jeg trodde henne ikke. Det gikk så fort. Plutselig blødde jeg. To fingre på venstre hånd hang løst.
Jeg husker at mamma løp med meg til legen. Han sydde fingrene fast, men langfingeren kunne ikke reddes.
Senere gikk jeg tilbake til stedet for å lete etter den tapte fingeren – jeg forsto ikke hva som egentlig hadde skjedd. Jeg var bare et lite barn som lette etter noe jeg hadde mistet.
Jeg ble skamfull. Jeg skjulte hånden min for folk, redd for å bli ertet. Da jeg begynte på skolen, pleide læreren å sjekke neglene våre. Jeg la alltid høyre hånd over venstre for å skjule den manglende fingeren. Hun så det – men sa ingenting. Bare smilte mildt og gikk videre. Den stillheten betydde mer enn ord.
Jeg var et nysgjerrig barn. Da jeg lærte å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente – den eneste boken vi hadde hjemme. Jo mer jeg leste, jo flere spørsmål fikk jeg. Hvorfor måtte Jesus dø? Hvorfor lot Han seg korsfeste?
Likevel elsket jeg Bibelens fortellinger.
En dag på skolen fikk vi en prøve i religion. Læreren sa at den som fikk flest riktige svar, skulle få en premie. Og gjett hva – jeg vant! Hun visste ikke at jeg hadde lest hele Bibelen.
Premien var en halv skriveblokk og en penn – men for meg var det stort! ✨ Jeg følte meg verdifull, og for første gang opplevde jeg respekt fra klassekameratene.
Selv om jeg manglet materielle ting – og en halv finger – hadde jeg noe å være stolt av. Kanskje, tenkte jeg, kommer en dag da livet blir bedre.
Jeremia 29:11 «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere,» sier Herren, «fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»
Hi! Hva som er nytt hos meg i de siste? Egentlig, det er mye som skjer. Har noen dagers ferie, så jeg har tid til pleie kjærligheten. Mannen min som er sjømann er også hjemme, så da er livet herlig.
Vi har hatt noen fine dager og derfor benyttet sjansen til å se oss rundt. Det er mange fine steder i nærmiljø som jeg ennå ikke har sett. Mannen min foreslo å dra til borgklinten. En liten fjell i nærheten.
BYGDEBORGEN PÅ BORGKLINTEN
Ottersbo, øst for Austrått
På borgklinten ligger restene etter et forsvarsverk, en festning fra forhistorisk tid som vi kaller bygdeborg. Trolig er den oppført en gang mellom år 0 og år 600 etter Kristus som et tilfluktssted for bygda rundt. ( Hentet fra :http://www.orland.kommune.no/sitepageview.aspx?articleID=325
Yes! Sola tittet frem og dermed lysten til å vandre ute våknet. Men dessverre mannen min var opptatt og ikke hadde mulighet til å dra til kjærlighets tur ute i det fri sammen med meg. Han sa at jeg kunne spørre noen av mine venner. Min venninne Wanida ( fra Thailand) ville heldigvis være med. Og jeg ble så glad.
Min datter foreslå en dag et sted hvor jeg kan dra på tur. Og der skal det være vakkert. Vel, jeg må jo tro på henne. Jeg liker jo å utforske nye steder. Plassen heter Grønnvannet. Jeg lurte om hvordan ser vannet ut. Er det grønt?
Så bli med på klatreturen og sammen kan vi finne ut om vannet er grønt.
Her er Wanida. Hun tok med seg hunden sin og han var så innmari glad å få være med. Helt vill.
Hunden var mer ivrig å klatre opp til fjellet enn matmoren:)
Etter en halv time, fant vi ut at vi skal slappe av litt. Vi var usikre hvor lenge til vi skulle gå før vi når frem. Så det var best å spise mat først.
Vi satt her og slappet av og tok noen bilder.
Hunden måtte matmoren binde fast til et tre så han ikke skulle stikke av.
Her er noen bilder jeg har tatt rundt omkring
Synd at solen kom bort.
Men vi måtte gå videre. Hele veien var det lagt planker fordi det var så mye vann på stiene.
Men jeg synes det var sjarmerende.
Hva synes du? Her en det en liten sømmerfugl som havnet i vannet.
Etter nesten en og halv time med masse gåing og klatring, kom vi endelig frem til denne trappen som fører oss opp til Grønnvatnet. Men Wanida ville ikke klatre opp mer, fordi det var litt bratt oppover.
Jeg var fast bestemt til å se Grønnvatnet at jeg klatret opp videre mens Wanida og hunden ventet på meg nede trappen.
Det var veldig glatt og bratt, men jeg ga ikke opp. Etter ti minutter klatring nådde jeg opp til målet.
Og det er utrolig vakkert her oppe. Vannet på toppen av fjellet. Synd at det ikke var sol, men fint var det.
Men vannet var ikke grønt:)
Litt mørkt egentlig. Gjenspeiler himmelen tror jeg.
Det var fint rundt vatnet også.
Jeg kunne tenkt meg å nyte litt freden og skjønnheten på stedet, men jeg måtte gå tilbake til Wanida og hunden som ventet på meg.
Og da var det bare å gå nedover fjellet igjen.
Tok noen bilder da vi tok en liten pause og slappet av .
Vel, ut på tur aldri sur. Selv om vi var slitne etter turen, var det verdt likevel og kom smilende hjem. Jeg nådde jo opp til målet. Takk til Wanida som var med meg nesten hele veien oppover. Og til dere som er fortsatt her og leser:)
Hvem liker vel en ugle? Jeg gjør i hvert fall det. Ikke en virkelig ugle, men en strikket ugle. Og hun som har strikket det, var nesten blind. Jeg fant denne uglen da jeg var på besøk på et annet aktivititetsenter . Som aktivitør er jeg jo veldig interessert å vite hva slags aktiviteter de andre holder på med. For å bli inspirert og kanskje jeg kan også bidra med noe. Denne uglen var strikket fra garn rester. Jeg ble jo forelsket i den og kjøpte det. Jeg tenkte at hvis en dame som var nesten blind kunne lage en nydelig ugle, kan jeg vel gjøre det. Jeg ble rett og slett inspirert. Og på arbeid har vi masse garn rester som jeg kan bruke til formålet.
Men jeg har ikke så mye tid til rådighet derfor fant jeg ferdig strikkede lapper før på arbeid og sydde dem sammen og resultatet ble en annerledes ugle:) Så hils på min ugle! Og jeg kommer sikkert til å lage flere versjoner fra stikkede lapper som de eldre hadde strikket fra før. Så vi får se om det blir fine ugler etterhvert. Uglene selges på aktivitesenteret der jeg jobber. Intentektene går til de eldre.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
