Dokkene

Jeg jobbet som aktivitør på et sykehjem.  På grunn av det hadde jeg mulighet til å kunne finne på å lage mye artige ting sammen med de eldre. Jeg husket da jeg begynte å jobbe der for en del år siden, fant jeg en del strikkede lapper som de eldre hadde strikket. Så jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe med dem. Det jeg gjorde var å sy sammen strikkede lapper til dokker. Så heklet jeg kjoler til hver og en av dem. Hadde også sydd ansiktene til dem som varierte fra et smilende, surt eller sovende fjes.  Hver og en har fått sin egen personlighet gjennom ansiktene.

Annonsørinnhold

Sneaker Days hos Get Inspired: Kupp på nyheter og favoritter på salg

Disse dokkene fremkalte ulike følelser hos kjøpere og mottakere. Jentene som fikk dem ble glade har jeg hørt, men ikke den jenta som fikk dokken med surt fjes. Den ble kjøpt på aktivitetssenteret for å gi til en jente som skulle ha bursdag. Men hun kastet dokken da hun fikk den fordi hun ville ikke ha en dokke med et surt fjes. Kjøperen kom tilbake med den og spurte meg om jeg kunne forandre ansiktet, men jeg sa at dokken var laget slik og hun blir slik. Det er en sjarm med det fordi som mennesker er vi også forskjellige. Ikke alle ser smilende ut hele tiden heller. Til slutt kjøperen beholdt dokken isteden.

Når jeg lager disse dokkene, bestemmer jeg hvordan de skulle se ut. De kunne ikke klage til meg og si fra at de ikke ville ha det ansiktet jeg laget til dem. Hvis jeg lager et blidt fjes, da blir dokken slik. Hvis jeg lager et trist fjes, blir den trist hele tiden. Og de ikke kunne røre hendene og føttene heller. De er avhengig av hvem som vil eie dem. Enten blir de liggende på en boks eller hylla eller blir lekt og pratet med.

Jeg tenker at det er jeg som skaperen av dokkene. Men jeg også ble skapt av noen. Jeg ble skapt av Allmektig Gud. Heldigvis, hadde ikke Gud laget meg akkurat som jeg hadde laget dokkene. Dokkene hadde ikke annet valg. Jeg derimot fikk et valg eller flere. Gud hadde gitt med mulighet til å kunne smile eller le når jeg er lykkelig, gråte eller være sur når jeg er trist og når livet er for tøft. Han har gitt meg hender til å kunne skape ting og gjøre mye.  Trøste noen. Føttene til å kunne gå der jeg ville. Jeg er hans skaperverk og han elsker meg med ubetinget kjærlighet. Den følelsen hadde jeg ikke til mine dokker. Jeg blir jo selvfølgelig glad når jeg klarer å lage en dokke, men jeg kunne ikke gi liv til dem og elsker dem ikke med ubetinget kjærlighet. Gud derimot ga meg liv og gjorde det levende for meg.

For så høyt Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Johannes 3:16

Og det er ikke bare meg Gud har skapt.  Han har skapt hver og en av oss. Unike til og med og ga oss liv. Han har skapt oss med hensikt og ikke bare for oss selv.  Vi er her for hverandre.

Og det viktigste er at han døde for hver og en av oss slik at vi kan bli tilgitt for syndene vi hadde gjort for de er sikkert mye. Han vil at vil skal være sammen med ham en dag i paradiset. Og der tror jeg finnes bare blide fjes.