Det var en gang en liten dokke som het Firkant-Fred. Han var ikke som andre dokker, for hele kroppen hans var laget av strikkede firkanter: et lilla hode, en myk, beige genser og to bein i hver sin blåfarge. Ingen var helt sikre på hvem som hadde strikket ham, men alle visste at han var laget med kjærlighet i hver eneste maske.
Firkant-Fred bodde i en hvit eske på toppen av et skap, og derfra kunne han se ut over hele rommet. Hver kveld drømte han om å dra på eventyr, men siden han ikke hadde noen fingre å åpne esken med, satt han alltid fast der inne.
En natt blåste en kraftig vind gjennom det åpne vinduet. Den ristet skapet så mye at esken tippet ned på gulvet og landet med et poff. Lokket spratt opp – og Firkant-Fred rullet ut.
Endelig fri!
Han vasset avgårde på de stive, strikkede beina sine og utforsket rommet. Han klatret opp en bokhylle som om den var et fjell og surfet ned rekkene med barnebøker. Han hoppet over tøfler som om de var sovende troll, og balanserte på kanten av en lampe som en ekte lineartist.
Men det beste øyeblikket kom da han fant et speil. Der så han seg selv for aller første gang.
“Så det er meg,” sa han med et lite, stolt smil sydd på ansiktet. “Jeg er laget av firkanter, men jeg er helt unik.”
Da morgenen kom, fant barnet som eide ham Firkant-Fred liggende midt på gulvet. I stedet for å undre seg noe særlig, plukket barnet ham bare opp og ga ham en god klem.
Fra den dagen av fikk Firkant-Fred sove i sengen, ikke i esken på skapet. Og hver gang vinden blåste i gardinene, hvisket han stille til seg selv:
“Eventyret fortsetter.”
