Det er visst ingen plass som hjemme… eller?
De sier at det ikke finnes noe sted som hjemme. Jeg har bodd i Norge i 36 år nå – og joda, det føles som hjemme. I hvert fall… 85 % av tiden. Resten av tiden føler jeg meg som en permanent turist som bare har glemt å dra hjem igjen.
La oss ta det åpenbare først: Jeg ser ikke ut som en gjennomsnittlig nordmann. Jeg har brune øyne, brun hud og naturlig svart hår (nå delvis grått, takk for det livet!). Jeg kunne jo farge håret blondt, men ærlig talt – da hadde jeg sett ut som en gal tante fra et ukjent realityprogram. Det passer liksom ikke resten av stilen.
Språkforvirring og grammatiske kriser
Jeg kan snakke og skrive norsk. Det går greit, altså. Men nei – jeg høres ikke helt ut som en innfødt. Og det kan være frustrerende! Spesielt når jeg prøver å forklare en vits, og folk bare smiler høflig og nikker… fordi det enten ikke var morsomt, eller fordi jeg endte opp med å si et helt annet ord enn jeg trodde.
Og vet du hva som gjør det verre? Når jeg snakker engelsk enda oftere – da begynner norsk å gli enda lenger unna. Språkene krangler tydeligvis om oppmerksomheten min, og jeg står midt i mellom og prøver å megle.
Alltid lærevillig – litt for mye kanskje?
Jeg er snart 64 år, og jeg elsker å lære nye ting. Men her er problemet: Jeg lærer litt her og litt der. En YouTube-video om strikking eller matlaging, en artikkel om kunstmaling og tegning, og plutselig tror jeg at jeg skal bli både kokk, syerske og kunstner – samtidig. Resultatet? Jeg er ekspert på ingenting, men ganske ok på det meste. Og vet du hva? Det er helt greit! For jeg blir i hvert fall ikke lei.
Takk Norge – jeg har begynt å elske brunost
Misforstå meg rett – jeg er takknemlig. Norge har gitt meg så mange muligheter. Et trygt liv, nye venner, og vinterjakker som kan overleve iskalde stormer. Det er ikke landet jeg ble født i, men det har adoptert meg. Jeg føler meg sett. Ofte i alle fall.
Men når jeg reiser til hjemlandet mitt, skjer det noe rart. Jeg ser ut som de andre, snakker samme språk, spiser den samme maten… men det føles ikke helt som hjemme lenger. For hjemme er der hvor tekoppen min står, der hvor sokkene mine ligger pent i skuffen, og der hvor jeg kan ta av BH-en uten å måtte unnskylde meg.
Utlending her – og der. Perfekt!
Så hvor hører jeg egentlig hjemme? Tja. Jeg er en utlending i Norge. Jeg er en utlending i hjemlandet. Jeg er rett og slett en global forvirringspakke. Men det er greit! Jeg har lært at man ikke kan ha alt. Så jeg lever livet mitt – med gode sokker, norsk regnvær og språkblandinger – og gjør mitt beste.
Heldigvis finnes det ett sted jeg hører 100 % hjemme
Midt i alt dette vet jeg én ting: En dag skal jeg hjem. Ikke til Norge. Ikke til hjemlandet mitt. Men hjem til Gud. Han har allerede forberedt et sted for meg.
Jesus sa i
Avslutningsvis: Til deg som også føler deg litt lost
Er du også en som ikke føler du passer helt inn? Kanskje du bor i et nytt land, eller bare føler deg litt «annerledes» der du er? Velkommen i klubben! Du er ikke alene. Og du er mer enn bra nok.
Lev livet. Le av språktabbene. Nyt kaffen. Og vit at du er på vei hjem – til et sted der du aldri mer vil være fremmed.
Håper og tror at du det meste av tiden føler deg hjemme og norsk så lenge som du har bodd iog levd her…Et veldig fint innlegg forresten🤗