Tur til sjøen!

Regn og atter regn, men en dag ble det opphold. Selv om sola har gjemt seg bak skyene, dro mannen min jeg på fisketur. Så mens han kjørte båten tok jeg noen bilder. 

        Og her er resultatene: Jeg har inkludert noen kloke ord i tillegg.

 

Give Thanks

A thankful heart is not only the greatest virtue, but the parent of all the other virtues.
– Cicero 
 

  Don’t accept evil

He who passively accepts evil is as much involved in it as he who helps to perpetrate it. He who accepts evil without protesting against it is really cooperating with it. – Martin Luther King, Jr.

 

 Cultivate Curiousity

Curiosity is one of the most permanent and certain characteristics of a vigorous intellect. – Samuel Johnson

 

  Eternal Hope

Hope is a waking dream. – Aristotle

 


 A Test of Character

The test of a man’s or woman’s breeding is how they behave in a quarrel. Anybody can behave well when things are going smoothly.

The Power of Ingenuity

Never tell people how to do things. Tell them what to do and they will surprise you with their ingenuity. – George Patton, Jr.


– It is dangerous to be right when the government is wrong.

It is dangerous to be right when the government is wrong. ? Voltaire


Never refuse any advance of friendship

Never refuse any advance of friendship, for if nine out of ten bring you nothing, one alone may repay you. – Madame de Tencin

 Definition of Youth

The deepest definition of youth is life as yet untouched by tragedy. – Alfred North Whitehead


                   Og til slutt, vi fikk makrell!

JOY

Casa San Pablo ( Filippinene)

 

Nei, jeg er ikke på Filipinene nå, men dette innlegget handler om den turen jeg hadde der sist mars måned for å tilbringe tid sammen med familein min der.

På bildet under er min svigerdatter Joan og sønnen min Brian.

 

Vi besøkte denne plassen som heter Casa San Pablo utenfor byen. 

Dette er spisestedet

Inne

Lånte noen bilder fra min datters blog:

http://www.michiphotostory.com/

Maten vi spiste.

Mitt femte barnebarn Ethan elsket ristet brød med smør på

lunsjen: sprøstekt fisk, kylling karri, wok grønnsaker, suppe og en type pudding

kakao tid

Vi leide to rom for å slappe av

Det er blomster overalt og det passer meg best. Jeg elsker jo blomster

Man kan se trefigurer overalt også

Men, det alle likte best var svømming i bassenget

Her er 4 av mine 6 mine barnebarn

 

den eldste barnebarn og meg

tredje barnebarn og min sønn

Mine to døtre på Filippinene og min eldre søster som også bor i Norge vil ikke bade.

Det er godt å slappe av innemellom også

Fra venstre er min mor, to barnebarn, meg og min eldste datter

Svigersønnen og barnebarnet prøvde sykkelen

Det har vært en herlig tid sammen med familien min der. 

Ha det så lenge! Forsetter neste innlegg!

JOY

 

On the road again ( del to)

Fortsettelsen av mitt forrige innlegg, men denne gangen går vi isteden av å kjøre. Det er ca 3 kilometer til sjøsiden. Men de er vakre utsikter til å feste blikket på vei dit. Håper du blir med.

Kornåker

Vill blomster

 Min søte mann, i hvert fall i mine øyne.

 

Vi nærmer oss


Informasjon om stedet

 Jeg har funnet min tvilling søster:)


Noen har mistet hodet?

Vi må først krysse denne broen.

 Og skrive  vårt navn i gjeste boka.


Og nå er vi endelig fremme.

Fin gapahuk
Men jeg vil heller spise på bergene og betrakter den fine utsiken

 Herlig! Føler med som Eva i paradiset, men jeg kan ikke kle meg med fiken blad fordi det er kaldt:)


 Utsikten til høyre sida


Noen er sulten på fisk?

Skal vi ta et bad?

Det ser ut som skyene har det travelt å forandre seg. 

Vakker, ikke sant? Ikke jeg, men bakgrunnen:)

Så ses vi vel igjen?  

JOY


 

On the road again!

 

Jeg spurte mannen min om han ville være med igjen å klatre opp til et annet fjell i nærheten, men han takket nei. Han sa at vi kan isteden kjøre en tur  og finne en  gapahuk å tilbringe formiddagen med. Da husket jeg at jeg har vært på en plass hvor det står en vakker gapahuk ved sjøen. Det tar ca halv time å kjøre dit. Etterpå vi må gå ca 3 km til stedet.

 Klokka var åtte på morgenen da vi begynte å kjøre.

 

 

Men på vei dit, så jeg himmelen gjenspeilet seg på sjøvatn, derfor  sa  jeg til mannen min at vi måtte stoppe litt slik at jeg kunne ta bilder.

 

Og det var virkelig himmelsk overalt.

 

 

 

Så det var på tida å kjøre videre, men vent! Det er noen som ville haike tror jeg. En kalv av en elg.

 

 

moren også?

 

hele familien?

 

Nei, de trives vel bedre inne  i skogen:)

 

Mens mannen min kjørte fikk jeg ta mer bilder. Jeg kunne ikke la være å gripe disse uforglemmelig øyeblikkene.

Endelig nærmet vi oss til verdens ende:) Jeg mener til parkeringsplassen før vandringen begynte.

Utsikten til høyre

 

Men vi skulle til venstre….

Fortsetter…

JOY

Hva forandret livet mitt!

 

Før jeg fortsetter med min historien, har jeg bare lyst til å si at jeg skriver min livshistorie for å kunne inspirere dem som har vanskeligheter i livet, om å ikke gi opp.  Og for å fortelle hvordan Gud har hjulpet meg gjennom disse smertefulle opplevelsene.   Det er ikke for å svartmale de som har såret meg. Det er for å gi noen håp i tøffe tider.  Det er alltid lys i enden av tunellen. Det er alltid hjelp ovenfra for dem som setter sin lit til Gud. Gud brakte meg der jeg er nå selv om veien har vært smertefull. Så smertefullt at jeg prøvde å begå selvmord en gang. Men Gud reddet meg. Jeg lærte mye, og Gud brukte alle de vanskelighetene som jeg opplevde. Mennesker som har vært en del av mitt liv på godt og vondt var med på å forme meg til den kvinnen han ønsket at jeg skulle bli. Og han jobber fortsatt med meg og jeg er veldig takknemlig.

Så jeg håper fortsatt at du følger med……

                               Å miste arven

 

Selv om min far kom fra en rik familie, ble alt forandret da faren hans døde. Søskena hans tok hva de ønsket å ta.  Advokaten som skulle hjelpe bestemoren vår gjorde saken verre ved å lure henne. Hun ga han tillatelse til å administrere de landområdene som familien eide, men litt etter litt tok advokaten over eierskapet av eiendommene fra min bestemor. Og hun forstod ikke om det. Og hennes barn var også uvitende om hva som foregikk. Da de det fant ut, var det for sent. Arvingene prøvde å ta tilbake eiendommene så godt de kunne. Da den eldre generasjonen døde, fortsatte etterkommerne å kjempe. Resultatet kostet mange liv og penger.

Min far fikk et stykke land, der vi bodde, men siden han var blind, kunne han ikke dyrke det. Og når han ansatte folk til å jobbe for ham, stjal de bare avlingene fra ham. Jeg hatet dem for å være så grusomme mot min far som var en blind mann, og med barn som trengte mat på bordet.

En dag ba søsteren til faren min om hjelp.  Hun ba faren min om å pantsette det landstykke han eide til en fetter. Hun sa at hun trengte et stort pengebeløp for å starte en bedrift. Og hun fortalte min far at hun isteden skulle forsørge oss etterpå. Hørtes ut som det var en fin idé, og min far ble med på det. Da slapp vi selv å ta vare på eiendommen. Men det var bare en muntlig avtale. Til vår store sorg, gikk virksomhetene som min tante startet konkurs. Plutselig, eide vi ingenting.  Vi følte oss som tiggere. Tigget mat for å overleve. Hver gang faren vår sendte oss til tante for å be om hjelp, føltes det som om å tigge om almisser. Livet var så urettferdig, og jeg gråt mye. Det var ingenting vi kunne gjøre.

Tanta mi var gift med en advokat, og hadde ingen barn. Hun adopterte meg.  Jeg var to år gammel da. Kanskje var det hennes måte å hjelpe mine foreldre på for å lette deres byrder av å forsørge så mange barn, eller hennes ønske om å være en mor selv. Jeg visste ikke. Da hun tok meg fra foreldrene mine, behandlet hun meg som sin egen, og prøvde å gjøre alt for at jeg skulle føle meg hjemme.  Merkelig nok, husket jeg disse tingene selv om jeg var over to år gammel den gangen. Men til min tantes forferdelse, gråt jeg som aldri før. Jeg ville til moren min. Så hun leverte meg tilbake til mine foreldre og adopterte min yngre søster i stedet som var seks måneder gammel da. Det var rart, etter denne hendelsen, ble det ikke det samme som før. Hver gang jeg var hos min tante på besøk sammen med bestemoren min (hennes mor), måtte jeg være på kjøkkenet eller i et rom hvor min tante ikke kunne se meg. Kanskje fordi jeg likte ikke å være hos henne, bestemte hun seg for å ikke like meg heller. Det var det jeg trodde.

 

 Av og til ble vi invitert til vår yngre søsters bursdag, men vi følte bare malplassert fordi vi hadde på oss gamle klær, og vi så ut som tiggere i sammenligning med de andre som var invitert. Vår yngre søster hadde fin kjole og min tante så ut som en kjendis for meg. Jeg misunte min yngre søster da fordi hun hadde et fint liv med fine klær og hadde sin egen barnepike, mens vi hadde på oss gamle klær som jeg trodde kom fra ingensteds.  Jeg trodde aldri at min lille søster som var adoptert bort strevde i sitt sinn. Hun visste ikke hvor hun tilhørte hen. Hjemme, men ikke hjemme likevel. Å bli adoptert bort har ikke vært lett for henne. Men vi hadde ikke noe valg. Vår far var blind og vår mor jobbet for andre mennesker som en hushjelp. Vi måtte overleve.

 

      Mitt tap

 Selv om min far var blind klarte han å gjøre husarbeid. Koke ris for eksempel, men han kunne ikke se hva vi gjorde.

En dag, da jeg var ca. tre år gammel, var jeg og min to år eldre søster var sultne. Derfor tok vi med oss ​​en stor kniv for å se etter kokosnøtter som falt fra et kokos tre. Planen var å dele kokosnøtten i to og spise hva som var inni. Og til vår store glede fant vi en. Men, vi må dele kokosnøtten i to. Min eldre søster prøvde og prøvde, men til ingen nytte. Jeg fortalte henne at hun må la meg prøve, men hun ville ikke la meg. Jeg la så hendene mine rundt kokosnøtten og fortalte henne at jeg vil ikke ta dem bort før hun lot meg prøve. Hun advarte meg at hvis jeg ikke vil ta dem bort, kunne hun treffe fingrene mine med kniven. Men jeg trodde ikke at hun ville gjøre det mot meg. Kanskje hun trodde at jeg ville fjerne hendene mine rundt kokosnøtten. Men, vi tok feil begge to. Det skjedde så fort. Plutselig la jeg merke til at jeg blødde og to av mine fingre i min venstre hånd knapt hang på. Og jeg gråt av fortvilelse. Alt jeg kunne huske etterpå var at etter at min mor kom hjem, tok hun meg til byens lege, for å bli behandlet. Min eldre søster gjemte seg fra faren vår. Hun var redd for å bli straffet for det hun hadde gjort mot meg. Hun var bare et barn også, og hvem kunne klandre henne?

 

Legen behandlet meg deretter. Han sydde mine to fingre på plass, men det gikk ikke bra med langfingeren. Og tro meg eller ikke, lette jeg etter fingeren min som jeg hadde mistet. Jeg gikk til stedet hvor min søster og jeg hadde funnet kokosnøtten, og jeg lette og lette og gråt fordi jeg ikke fant det jeg hadde mistet.  Høres dumt ut, men jeg forsto ikke hva som egentlig skjedde. Jeg var bare et barn som var på jakt etter noe som jeg hadde mistet. Jeg var så skamfull over mine ni og halv fingre at jeg skjulte det når jeg var blant folk. Min søster ga skylden på meg. Hun mener at hvis jeg ikke hadde vært så sta, hadde det ikke skjedd.   Kanskje hadde hun rett, men jeg var bare tre år gammel og visste ikke bedre. Og jeg har betalt for staheten min. Jeg tenkte, hvorfor måtte en tre år gamme jente blir straffet for det. Jeg var jo bare sulten og ville ha mat.

Jeg så dette bildet som ble tatt vare på av min yngre søster. Jeg gråt fordi jeg så min venstre hånd med bare fire og en halv fingre. Hva vi tenkte da ….



 

Da jeg gikk i første klasse, brukte læreren vår å sjekke neglene våre. Vi måtte legge hendene våre utstrakt på pulten. Hvis det er ren, så går det bra. Hvis ikke, får vi formaning om å skjerpe oss.  Jeg var redd for at hun skulle se at jeg manglet en finger. Redd for andre skulle se det og begynner å erte meg. Så jeg brukte å la min høyre hånd over min venstre hånd for å dekke den manglende finger. Jeg så det på hennes øyne at hun forsto og stilte ikke spørsmål hvorfor jeg gjorde det og jeg var takknemlig. Hun bare kikket om de var rene og gikk videre. Jeg syntes at hun var snill. Jeg savnet henne da jeg begynte i andre klasse.

 

 



 

Jeg ble født nysgjerrig og da jeg lærte å lese, begynte jeg å lese Det nye testamente. Den eneste bok vi hadde hjemme. Men desto mer jeg leste, desto mer jeg ble forvirret.  Hvorfor Jesus måtte dø? Hvorfor lot han andre korsfeste ham?  Likevel elsket jeg bibelhistoriene. En skoledag, ga religion lærer oss en prøve. Det var i andre klasse.  Hun sa at den som vil få det fleste rett svar vil motta en belønning. Og gjett hva? Jeg vant. Hun visste ikke at jeg kunne fra Bibelen. Belønningen var en halv skriveblokk og en penn. Wow! For meg var premien uforglemmelig. Og ikke bare det, jeg fikk respekt fra mine klassekamerater. Og det føltes godt. Selv om jeg manglet materielle velsignelser og en halv finger, jeg har noe å være stolte for. Kanskje jeg får det bedre en dag?.

Jeremiah 29:11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Fortsetter…..

 

Første del:http://happy.blogg.no/1367953872_askepottjeg.html

Andre del: http://happy.blogg.no/1370973630_det_var_en_gangmin_hi.html

 Tredje del: http://happy.blogg.no/hvor_jeg_kom_fra_min_historie.html

På toppen av fjellet!

Hi! Hva som  er nytt hos meg i de siste? Egentlig, det er mye som skjer. Har noen dagers ferie, så jeg har tid til pleie kjærligheten. Mannen min som er sjømann er også hjemme, så da er livet herlig.

Vi har hatt noen fine dager og derfor benyttet sjansen til å se oss rundt. Det er mange fine steder i nærmiljø som jeg ennå ikke har sett. Mannen min foreslo å dra til borgklinten. En liten fjell i nærheten.

                                         BYGDEBORGEN PÅ BORGKLINTEN

Ottersbo, øst for Austrått

På borgklinten ligger restene etter et forsvarsverk, en festning fra forhistorisk tid som vi kaller bygdeborg. Trolig er den oppført en gang mellom år 0 og år 600 etter Kristus som et tilfluktssted for bygda rundt. ( Hentet fra :http://www.orland.kommune.no/sitepageview.aspx?articleID=325

 

Kom å bli med en tur og sammen kan vi se dette stedet.  Vi starter her!

 

 Ikke glemme å nyte utsikten hele veien!


 

 


 

 

 Nå begynner vi å klatre opp!

 

 Vi skal se på dette stedet.


oppover



 utsikten

 


 Mannen min er snart på toppen.

 Nydelig utsikt!

 Meg på toppen av fjellet!

 Nede dalen

 


 Sol immellom trærne


Takk for at du ble med på turen!

 

 

JOY

The little things

It’s the little things that we do, and the little things that we don’t do, that make the big difference in life!


A minute read……..

As I was walking
Down life’s highway 
Many years ago

I came upon a
Sign that read

Heavens Grocery Store..

When I got a
Little closer

The doors swung
Open wide

And when I came
To myself

I was standing
Inside..

I saw a host of
Angels.

They were 
Standing everywhere

One handed me a
Basket

And said ‘My
Child shop with care..’

Everything a
Human needed
Was in that
Grocery store

And what you
Could not carry
You could come
Back for more

First I got some
Patience.

Love was in that
Same row.

Further down was
Understanding,
You need that
Everywhere you go..

I got a box or
Two of Wisdom 
And Faith a bag
Or two.

And Charity of
Course
I would need some
Of that too..

I couldn’t miss
The Holy Ghost
It was all over
The place.

And then some
Strength
And Courage to 
Help me run this race.

My basket was
Getting full
But I remembered
I needed Grace,

And then I chose
Salvation for
Salvation was for
Free

I tried to get
Enough of that to do
For you and me..

Then I started to
The counter
To pay my grocery
Bill,

For I thought I
Had everything
To do the Masters
Will.

As I went up the
Aisle
I saw Prayer and
Put that in, 

For I knew when I
Stepped outside
I would run into
Sin.

Peace and Joy
Were plentiful,
The last things
On the shelf.

Song and Praise
Were hanging near
So I just helped
Myself. 

Then I said to
The angel

‘Now how much do
I owe?’

He smiled and
Said

‘Just take them
Everywhere you go.’

Again I asked
‘Really now,

How much do I 
Owe?’

‘My child’ he
Said, ‘God paid your bill
A long long time
Ago.’


Got this poem from a friend thorugh email and it is worth sharing 

Hope it inspires you too.


By the way, this is a repost from my other blog: joysnotepad.com

 

 

Tur til Grønnvatnet!

Yes! Sola tittet frem og dermed lysten til å vandre ute våknet. Men dessverre mannen min var opptatt og ikke hadde mulighet til å dra til kjærlighets tur ute i det fri sammen med meg.   Han sa at jeg kunne spørre noen av mine venner. Min venninne Wanida ( fra Thailand) ville heldigvis være med. Og jeg ble så glad.

 

Min datter foreslå en dag et sted hvor jeg kan dra på tur. Og der skal det være vakkert. Vel, jeg må jo tro på henne. Jeg liker jo å utforske nye steder. Plassen heter Grønnvannet. Jeg lurte om hvordan ser vannet ut. Er det grønt?

 

Så bli med på klatreturen og sammen kan vi finne ut om vannet er grønt.

Her er Wanida. Hun tok med seg hunden sin og han var så innmari glad å få være med. Helt vill.

Hunden  var mer ivrig å klatre opp til fjellet enn matmoren:)

Etter en halv time, fant vi ut at vi skal slappe av litt. Vi var usikre hvor lenge til vi skulle gå før vi når frem. Så det var best å spise mat først.

Vi satt her og slappet av og tok noen bilder.

Hunden måtte matmoren binde fast til et tre så han ikke skulle stikke av.

 

 

Her er noen bilder jeg har tatt rundt omkring

Synd at solen kom bort.

Men vi måtte gå videre. Hele veien var det lagt planker fordi det var så mye vann på stiene.

Men jeg synes det var sjarmerende.

Hva synes du? Her en det en liten sømmerfugl som havnet i vannet.

Etter nesten en og halv time med masse gåing og klatring, kom vi endelig frem til denne trappen som fører oss opp til Grønnvatnet. Men Wanida ville ikke klatre opp mer, fordi det var litt bratt oppover.

Jeg var fast bestemt til å se Grønnvatnet at jeg klatret opp videre mens Wanida og hunden ventet på meg nede trappen.

Det var veldig glatt og bratt, men jeg ga ikke opp. Etter ti minutter  klatring nådde jeg opp til målet.

Og det er utrolig vakkert her oppe. Vannet på toppen av fjellet. Synd at det ikke var sol, men fint var det.

Men vannet var ikke grønt:)

Litt mørkt egentlig. Gjenspeiler himmelen tror jeg.

Det var fint rundt vatnet også.

 

Jeg kunne tenkt meg å nyte litt freden og skjønnheten på stedet, men jeg måtte gå tilbake til Wanida og hunden som ventet på meg. 

Og da var det bare å gå nedover fjellet igjen.

Tok noen bilder da vi tok en liten pause og slappet av .

Vel, ut på tur aldri sur. Selv om vi var slitne etter turen, var det verdt likevel og kom smilende hjem. Jeg nådde jo opp til målet. Takk til Wanida som var med meg nesten hele veien oppover. Og til dere som er fortsatt her og leser:)

JOY 

Uglen!

Hvem  liker vel en ugle? Jeg gjør i hvert fall det. Ikke en virkelig ugle, men en strikket ugle. Og hun som har strikket det, var nesten blind. Jeg fant denne uglen da jeg var på besøk på et annet aktivititetsenter . Som aktivitør er jeg jo veldig interessert å vite hva slags aktiviteter de andre  holder på med. For å bli inspirert og kanskje jeg kan også bidra med noe. Denne uglen var strikket fra garn rester. Jeg ble jo forelsket i den og kjøpte det.  Jeg tenkte at hvis en dame som var nesten blind kunne lage en nydelig ugle, kan jeg vel gjøre det. Jeg ble rett og slett inspirert. Og på arbeid har vi masse garn rester som jeg kan bruke til formålet.


Men jeg har ikke så mye tid til rådighet derfor fant jeg ferdig strikkede lapper før på arbeid og sydde dem sammen og resultatet ble en annerledes ugle:) Så hils på min ugle! Og jeg kommer sikkert til å lage flere versjoner fra stikkede lapper som de eldre hadde strikket fra før. Så vi får se om det blir fine ugler etterhvert. Uglene selges på aktivitesenteret der jeg jobber. Intentektene går til de eldre.

Dagens ord: Vår oppgave er ikke å rette på hverandre, men å hjelpe hverandre opp.

JOY

Hvor kom jeg fra?

Fortsettelsen av mitt livs historie:

Første del:
http://happy.blogg.no/mitt_liv.html



Andre del:

http://happy.blogg.no/1370973630_det_var_en_gangmin_hi.html



 

 

Min far er en sønn av en fullblods spansk mann. Så da er han halvt spansk og halvt filippinsk. Det betyr at jeg har et kvart spanskt blod i meg. Jeg er jo en blanding av to forskjellige folkeslag. Som en dag skulle også gifte seg med en mann fra et annet land. ( norsk) og få en datter som skal være en blanding av to forskjellige hudfarger. De sier at det blir fine barn av det. Ja, ja. I mine øyne  er barna mine fine, uansett hva andre sier. Alle foreldre synes at deres barn er de fineste i verden. Når jeg tenker meg om, så er giftermålet mellom to forskjellige folkeslag noe for seg. Tenk å være gift men en person med helt annen kultur, hudfarge og språk! Det er som å løse et puslespill der alle brikkene må falle på plass før du kan se det ferdig verket.  Som å bli født på nytt og lære alt fra begynnelsen. Og dette er i mitt tilfelle som kom til Norge i 1989. En ny verden åpnet seg for meg. En verden som var annerledes enn den jeg var vant med.

 
 

Så tilbake der jeg kom fra. Om min farfar.  Jeg så noen av  brevene som han hadde  skrevet på spansk språk da jeg var en liten jente. Det lå i et skap. Han signerte: Don Felipe Vidal. ” Don” er et ord som titulerer rike spanske folk på den tiden. Hvis jeg bare visste da hvor viktig det vil være for meg å ta vare på brevene, ville jeg beholdt dem. Mitt eneste skriftlig minne fra min farfar. Hvordan var farfaren min? Var han snill eller streng? Jeg glemte å spørre faren min.  Jeg som ville vite om alt, tenkte ikke på det. Hadde vel mer enn nok med daglig slit. Jeg så en bror av han som levde da, men torde ikke å snakke med han. Han var en rik mann og bodde i et stort hus. De få gangene vi ble sendt dit for å spørre om hjelp var ikke mye suksess. Han ville ikke hjelpe. Føltes ut som han skjemtes av oss.

Egentlig, skulle jeg ha lært det spanske språket. Det filippinske språket er blandet med mange spanske ord fordi vi var under spanskeherredømme i mange år. Men, jeg kunne bare noen spanske ord. Uno, dos, tres, cuatro, cinco…… Uansett er det for sent å begynne med det nå. Jeg har mer enn nok med morsmålet mitt, engelsk og det norske språket.
 

 

 

 

 

Men hva med foreldrene mine? Jeg undret på hvor de traff hverandre.  Så en dag spurte jeg min far hvor han møtte min mor. Og hvordan var det å kurtisere henne. Måtte han gjøre som de fleste ungkarene gjør? Tok han med seg en gitar og sang utenfor vinduet hvor moren min bodde for å fange hennes oppmerksomhet?  (Det var slik mannnfolkene gjorde på den tiden i hjemlandet mitt). Leide han noen andre for å synge? For det kunne man  gjøre hvis man ikke hadde en fin sangstemme. Som far som datter var vi uheldige og arvet ikke den egenskapen. Til skrekk og gru til dem som hører. Ettersom han var rik da, kjøpte han gave til henne? Hadde moren min mange beundrere? Hadde han ikke kjæreste før? Han er jo atten år eldre enn moren min.

 

Faren min fortalte meg at han kom fra en rik familie som eide mange eiendommer. Min mor selv var en datter av en av deres leietakere i et av de landene de eide. Han så henne plante ris en sol skinnende dag. Og det var «kjærlighet ved første blikk» for ham. En vakker kvinne med en Cocacola kropp (de gamle, små cocacola flaskene) og han kunne bare ikke glemme henne. “Kunne ikke spise, kunne ikke sove” før han endelig tok en avgjørelse. Han ville gifte seg med den kvinnen, uansett hva.
Min far hadde allerede problemet med synet sitt, men var ikke helt blind da. Han fortalte sine foreldre at han ønsket å gifte seg med kvinnen han så. Han var så forelsket i henne, men han sa ikke om kvinnen, som nå er min mor, likte eller elsket ham. Det var ikke spørsmål om det. Var faren min en egoist? Jeg torde ikke å spørre. 



Sannsynligvis, skjønte besteforeldrene mine at min far en dag skulle bli blind, og trengte noen til å ta vare på ham. Så arrangerte de ekteskapet. Hva kunne min mor si da? Hennes rolle var bare å adlyde sine foreldre. Hva kunne hennes foreldre da si? De var fattige og tenkte kanskje at det vil være en sjanse for min mor å få et bedre liv sammen med min far som da var rik. Lite visste de at det ville være et liv fullt av hjertesorg og lidelse. En veldig trist kjærlighetshistorie.

 Mange år hadde gått og flere barn kom. Født til å lide. Født til å kjempe for å overleve. Utstyrt med lite tro som ble sådd i deres hjerter. Tro som ble tapt og funnet igjen når de forsto betydningen av deres vanskelige liv.

 

 

“Hvorfor er du blind?” Spurte jeg min far. Han fortalte meg at da han var ung, ble han syk og var døden nær, og da han kom tilbake til seg selv, ville ikke synet hans komme tilbake til det normale igjen. “Var det den virkelige grunnen?” mumlet jeg. Han sa at han ikke var sikker. “Mener du å si at du ikke kunne se et glimt av meg, eller noe rundt deg?”  spurte jeg ham. “Nei,” sa han. Men om natten, hvis han fokuserte øynene i lyset, kunne han se en refleksjon av det. Svaret han ga meg gjorde meg veldig trist. Jeg ville at han skulle se meg og mine søsken. Jeg tenkte at han kunne ha vært stolt av oss. Det måtte være en drøm for en far å kunne se hans egne barn. Men hva kunne han gjøre da? 
  
 

 Men mitt  unge sinn trengte svar for så mange ting. Det var veldig vanskelig å akseptere at min far var blind.
 Vi hadde et alter i huset som vi brukte når vi ba. Og da tenkte jeg på Gud. Jeg spurte min far: «Hvor er Gud? Kan han gjøre noe? Hvorfor kan han ikke gjøre deg frisk? Hvem er hans far og hans fars far? Igjen, hans svar gjorde mitt hjerte veldig tungt. Han sa at Gud er i himmelen og alt skjer i henhold til hans vilje. Han sa at han er begynnelsen og slutten, og alt vi kunne gjøre var å be. «Be? Hører han oss? “Min far sa at vi må bare være tålmodig. “Hvor lenge må jeg vente? ” spurte jeg. Jeg tenkte på min mor som gjorde alt arbeid for å forsørge oss. Jobbet som en mann. Hun bør ha et bedre liv. Så ikke Gud det da? Jeg ønsket at det var min far som skulle vise meg veien og ikke omvendt. Jeg ønsket å ha et normalt familieliv hvor min far jobbet og min mor var hjemme og passet på sine barn. Og Gud kunne gjøre noe med det. Han var så mektig likevel. Hvor er du Gud? Intet svar fra han …. Det var det jeg tenkte……

 

 Jeremia 29:11

 

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

 

 

 Forsetter…

Bildene er tatt på Filippinene