Mitt liv i Norge har vært fin, men det har ikke vært bare glede. Det er også hjerteskjærende når man måtte velge mellom barken og veden.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Før jeg giftet meg, ble jeg fortalt at det blir ikke noe problem for mine tre barn på Filippinne å få komme til Norge og bo hos meg.  Så  etter at jeg giftet meg og fikk ordnet alt de nødvendige papirene sendte jeg søknaden om famile gjenforening til utlendingsdirektoratet. Etter en lang behandlingstid som følte som evighet, fikk vi endelig svaret. Og det var avslag. Jeg skjønte ikke hvorfor det kunne skje. Jeg ga ikke opp og hadde kjempet og kjempet. Engasjerte en advokat i saken. Vi gikk til media om saken og spurte hjelp fra en  kjent politikker, men svaret var nei. Hjelper ikke om jeg har vært den ene forsørger. Det eneste grunnen UD ga meg var at  faren til ungene fortsatt lever.  Selv om han var ikke ikke i stand til å gi omsorg eller forsørge ungene pga livstilen han hadde, det hjalp ikke. Ungene mine bodde jo hos moren min på Filippinene og ikke hos faren. Vi var sønderknuste. Hva skulle jeg gjøre da? Jeg kunne ikke dra hjem til dem pga jeg trengte å jobbe i Norge for å forsørge dem og de kunne ikke heller bo hos meg. Jeg hadde jo også stiftet en familie her og allered fått barn da og  det var ikke bare å dra fra dem heller. Det var veldig tøft.  Det som å skjære

mitt hjerte i to.  Selv om det var et smertefullt valg, valgte jeg å bli i Norge isteden å reise tilbake til en ukjent fremtid for meg og ungene mine der og ødelegge livet for min familie her også.  Jeg hadde i hvert fall mulighet til å forsørge dem og sende dem til skolen når jeg er her. Så de ble boende hos min mor og jeg besøkte dem så ofte jeg fikk det til. 

Både meg og mine barn hadde mye vondt å være langt borte fra hverandre, men livet måtte bare gå vidrere. Vi prøvde å gjøre det beste ut av det selv om det var smertefult.

I 

1998, søkte jeg tourist visum for dem og de fikk endelig komme til Norge på besøk .  

Det var april i 1998 de kom til Norge, De fikk oppleve litt snø. En drøm som gikk i oppfyllelse for dem også.

De hjalp meg og mannen min med vår rengjøringen.

Jeg tok dem med til sykehjemmet der jeg jobber slik at de kunne hilse på mine arbeidskolleger og vi fikk lov å ta bilder sammen med dem som minner. 

 Vi hadde en liten båt da og de fikk være med på fisketur. De var så henrykte da vi fikk masse fisk.

Onkelen til mannen min hadde en gård og vi fikk lov til å komme på besøk. Ungene fikk prøve seg å melke kuene. De synes at det var så artig.

Så ble det å prøve å sette seg på kuene. Moren ble igjen på bakken:)

‘

Men  det som var artigste var da når en av kuene fikk rier og ville føde kalven sin.  Da fikk vi oppleve å være med på selve fødselen. Alle var spente. Første gangen for meg også å se at en ku føder en kalv.

Til slutt gikk vi rundt i fjøset for å hilse på grisene også:) Vi luktet fjøs etterpå, men det gjorde ingenting. Det var en uforglemmelig besøk på en gård. 

Så det ble noen turer på butikkene og biblioteket. Slik så det ut i 1998.

Austråt fort. 

Vi kjørte rundt når det var fint vær. 

Filippinske damer arrangerte kulturfest og ungene fikk hilse på så mange 

og deltok i programmet. 

Spiste filippinske retter:)

Det ble også en tur til Trondheim by og de fikk se huset til kongeparet og rundt omkring.

Vi ble vi invitert til barndåpen av min kusines sønn. Min elsdte datteren var ikke med på  bildene pga hun måtte dra hjem først pga skolen. 

 Så  til slutt ble det avskjed. Mye tårer, men livet måtte gå videre.

Det var i hvert fall en plaster på såret da de fikk komme på besøk.

Mer om mine tøffe kamper både før og etter at jeg kom til Norge i de neste innleggene.

JOY