I don’t know if it is my age that gave me a reason to think of my legacy. What I could leave to my descendants? I am not rich. I am not a famous person either. But I am what God created me to be and that is what matters the most.
I told my youngest daughter of mine that I don’t have riches that she can inherit from me, but I have boxes of prayer journals and my diaries. Those things are my treasure. I do hope that she one day will appreciate those words from me.
Anyway, how about what my descendants? It is the desire of my heart that I can leave them a legacy. A life that is lived in obedience to God. So that I can inspire them too to put their faith in God.
I believe that most of us like to leave a legacy to our descendants that they can be proud of. But to make it possible, we need help from above.
Father God, let us put aside our own agenda for your greater plan. You said in your words that no eye has seen, no ear has heard and no mind has imagine what you prepared for those who love you.
1 Corinthians 2:9
So if we want to see great things to happen in our lives that we couldn’t imagine, a legacy to leave behind, then we ought to love God and obey him.
Thank you Oh God for your word is near us. It is in our mouth and our heart. We just need to confess it and believe that it will come to pass. Thank you that everyone who put their trust in you will never be put to shame.
For en gang skyld, kan jeg kalle meg en rosa blogger. Det er på grunn av drakten og kofferten og at jeg er en blogger, ikke på grunn av at jeg er kjendis, for det er ikke jeg. Låner bare tittelen fra kjendisene:)
Det var meldt storm den dagen og det kom mye snø, men det hindret ikke meg til å reise. Jeg både gledet og gruet med denne dagen. Gruet pga. dårlig vær og at jeg måtte dra fra katten min som var nødt til å være ute i minus grader. Heldigvis har jeg snille naboer som kunne mate mitt kjæledyret mens jeg var borte. Og hun overlevde:) Samtidig, gledet jeg meg for å være sammen med familien.
Ja, den rosa bloggeren skulle til Kragerø. Hun var blitt invitert av niesen sin som heter Lindsey, som bor der med familien sin. Hennes yngste sønn skulle dåpes den helga.
Her bor dem.
Som sagt, var det storm den dagen og det var mye forsinkelser. Vi ( søsteren og svogeren) ventet på flyplassen fra klokka 12:30 til klokka 18.00 før flyet gikk. Men vi kom frem til slutt. Ble hentet av mannen til niesen min og ble kjørt til Villa Bergland Hotel etter at vi hilste på familien og fikk mat.
Her er hovedhuset til hotellet
Vi bodde på nr 11
Dagen ettterpå gikk vi en tur for å se oss om. Det var ikke snø og det var nydelig vær faktisk.
Tok sjansen å ta noen bilder for å fange de dyrebare øyeblikkene
Det fleste utlendinger sier at nordmennene er kalde og ikke kunne vise frem følelser. Men etter å ha bodd lenge i Norge, fant jeg ut at det er ikke det egentlig. Min mann er norsk og han er i hvert fall et varmt menneske som viser omsorg til familie. Han hjelper stadig noen som spør om hjelp. Jeg har opplevd at norske folk viser sine følelser i mange tilfeller og er omsogsfulle mennesker.
I det siste, opplevde Filippinene, hjemlandet mitt den verste stormen noen gang hadde rammet landet. Norge hadde sendt hjelp med en gang. Det var en handling som ikke kunne gjøres av kalde mennesker. Og flere lag og organisasjoner arrangerte innsamling overalt. Og det ble også gjort her på Brekstad, hvor jeg bor. Folket hadde bare et mål. Å hjelpe!
Ordføreren vår reagerte straks da han så de hjerteskjærende bilder fra Filippinene. Han snakket med han som hadde ansvaret på kulturhuset om han kunne sy sammen en konsert for å kunne samle inn penger til de som var rammet av katastrofen på Filippinenne. Man kunne ikke hjelpe alle, men i hvert fall noen, sa han. Jeg at det var godt gjort allikevel.
Etter en uke, var alt i boks
Her viste de frem blider fra Filippinene både det som var bra i Filippinske kultur og de som var fælt som dere ser på bildene.
Bildene fikk oss til å gråte innvendig. Jeg tror mange ble berørt.
Etter å ha sett på bildene, begynte konserten. En orkestra kom fra Rissa for å spille gratis som hjelp til innsamlingen. Jeg må si at de ikke bare har gode hjerter, men at de har virkelig talenter. Musikken vi hørte på var så vakker at vi både hørte og følte. Man får jo gåsehud av å høre på dem.
Så ble det etterfulgt av en ung man som sang som Pavarotti. Da reiste nesten alle sammen opp for å klappe. Det var så nydelig. Synd at jeg ikke fikk med meg navnet. kanskje noen som kjenner han igjen på bildet?
Etterpå viste de en intervju som CNN gjorde med Erlend Johannessen. Han har vært mye i media i det siste og er den store helten som har berget livene av de ungene han hadde på barnahjemmet
” Streetlight” på Filippinene. Men nå trenger de virkelig hjelp til å begynne på nytt igjen. Inntektene fra konserten går til dem.
noen av ungene på barnahjemmet
Så fortsatte konserten. De kom en gruppe av fem gutter og en ung jenta. Guttene spilte veldig livlig musik og jenta har sunget ” Opps, I did it again av Britney Spears. Da så jeg at det fleste sang med og føttene begynte å trampe. Jeg fikk lyst til å danse til og med. Et avbrekk fra de triste stemningen i salen.
Vår kulturskolelærerinne bidro med en sang og spilte piano. Sangen hennes handlet om himmelen som faller ned. Jeg følte at jeg ble gynget opp og ned mens hun sang. Denne damen har en vakker stemme som hun også bruker til å synge til de eldre på sykehjemmet der jeg jobber. Imponerende.
så ble da tid til auksjon. Mange lokale kunstnere bidro med deres verk til inntekt til Streetlight. Fine malerier som dere ser.
Alle sammen ble solgt. Jeg kjøpte det siste bildet. Jeg likte det og samtidig bidro jeg litt til innsamlingen.
Det var mange andre også som bidro med penger og annet som Fagforbundet, Ørland Sparebank og Hovde Hønseri .
Etter auksjonen, ble det underholdningen igjen. Denne gangen, var det Kristoffer, en ung og begavet mann som sang og spilt på piano. Han er halv norsk og halv filippinsk.
Etterfulgt av Mary Ann, som er også halv norsk og halv filippinsk. Hun oversatt en kjent filippinsk sang til norske språket og sang den for oss. Det betyr mye synes jeg. Og nydelig stemme , har hun også.
Så ble det en gruppe musikkere. Sangen handlet om lys. Passet perfekt for Streetlight.
Den siste opptreden var fra den berømte Lisa Olden som skal snart reise til America og Canada på turne.
Etter konserten, ble det mat å få. Vi filippinske damer har laget mat. Jeg har laget kylling karri.
Min søster Lourdes, riskake
Jeg fikk ikke mulighet til å ta bilder av matbordet pga masse folk som sto i kø. Håper de likte maten.
Har bare lyst til å takke alle som gjorde denne konserten mulig. Gode hjerter av varme folk. Uforglemmelig konsert for oss alle sammen. Vi filippinske som bor her er så takknemlig for all hjelpen fra nordmennene. Norge er et vakkert land med snille mennesker.
Takker også de andre damene som har laget maten.
Til høyre, Anca er fra Romania, men hun har virkelig stått på og hjalp. Fin dame med et godt hjerte.
Lourdes, Doreen, Jessa og Maries
Letecia ga pengene som hun fikk som gaver fra hennes bursdag til Filippinene.
søte damer med søte smil
De andre som også bidro med sitt som Jolly, Cristina og Lilet var ikke med på bildene, men takk for støtten girls:)
Da jeg var barn, hadde jeg ikke en bamse ( Teddy bear) Sannheten var at jeg hadde ikke annet leketøy enn papir dokke som ble klippet fra et gammelt ukeblad. Men, det var mange andre ting å leke med ut i naturen, så det gikk jo bra. Man tenker ikke lenger om det når man vet at maten er viktigere enn leketøy. I tillegg, likte jeg å dagdrømme og å lese enn å leke. I hvert fall trodde jeg.
Nå er jeg over femti år og har fått mulighet til skaffe eller lage kosedyr. Jeg ble nesten ustoppelig og lager stadig nye. Jeg ble som barn igjen på en måte. Det er et ønske inne meg å oppleve det som jeg ikke fikk mulighet da jeg var barn. Å ha et kosedyr som man kan kose med og trøste seg med når man er lei seg eller når man føler seg alene.
Vel, jeg har laget mange kosedyr, men dette er første gangen jeg har laget en bamse. Slik ser han ut.
Tenkt det! Bamsen er egentlig barnas favorit kosedyr. Se på min yngste datter da hun var en liten pike. Beklager drakten hennes. Det var mitt lille forsøk å sy hjemmeklær til henne. Hun så jo ut som hun hadde en fengselsdrakt. Men moren viste ikke bedre den tiden:)
Bamsen har i vært fall hennes trøst fordi hun vokste opp som alene barn her i huset. Og faren som er sjømann hadde ikke vært mye til stede heller. Så bamsen hadde spilt en stor rolle hos oss her i huset.
Men nå, er hun 20 år og leker ikke med bamsen lenger. Hun har nå en levende bamse som kan trøste henne når det trengs.
Jeg begynner å bli gammel, men jeg føler egentlig ikke gammel. Sannheten er at det er nå jeg opplever både barndommen, ungdomstiden og å være voksen og kan gjøre alt det jeg har lyst til. Det fikk jeg ikke mulighet før.
I fremtiden, vil jeg fortsette å lage kosedyr. Men selv om det gir meg en liten trøst, kan den ikke erstatte den trøsten jeg får fra den levende Gud når livet er som verst.
Jeg liker å klamre meg fra ordene som han har sagt:
Så hvis det er noen ute der som trenger trøst, tynget av byrder som man ikke klarer å bære og er veldig sliten, så kom til Gud. Han har lovet at Han vil gi oss hvile.
Ja, det er ikke vanlig det at man skaffer seg en ny kona til sin mann. Men, jeg gjør det fordi det er ikke så farlig. Vindrikke skal han få i tillegg.
Det begynte slik at en vennine av meg har fortalt meg at hun har laget hekse kjerringer. Så fikk jeg en ide.
Ettersom jeg er så snill, i følge mannen min, kan han få en annen type kona å være sammen med isteden denne julen.Eller han kan ha oss begge:)
Og her er begynnelsen.
Jeg har strikket hatten, ansiktet , halsen og kroppen
og nå har hun fått skjørt
nesen og hendene må være på plass. Etterpå må jeg vaske henne, jeg mener tove:)
Og nå er kjerringa ferdig. Egentlig, var det meningen å putte en vinflaske inne kjerringa, men jeg tovet for mye og da var det trangt om plassen. Så mannen min kan få vinflaske ved siden av kjerringa isteden.
Kjære julenissen? jeg ser deg overalt. En veldig populær skikkelse, enda du døde for mange år siden i følge historien. Du er smittsomt. Du inspirerte meg til å lage Lussi.
Og nisse familie. Noen jeg har laget, noen jeg har fått
har også laget snø nisser
jeg kledde meg ut til og med som en nisse frue og delte ut gaver
Pyntet hjemmet med små nisser
Jeg er rett og slett blitt smittet. Alt handler nesten om deg. Jeg tror julen blir aldri det samme uten deg. Du har vært en symbol på gavmildhet. Men, kanskje du fører oss til feil retning?
Hvorfor det? Fordi denne dagen skulle vi egentlig feire Jesus fødselsdag. Men, hvor er Jesus midt i det hele? I alle butikkene, ser man nisser i alle fasonger, størrelser, fine eller stygge. You name it. Men, jeg savner noe? Ingen julekrybbe? Finnes det fortsatt noen som leser juleevangeliet før man inntar julematen?
Men jeg må i hvert fall ha det hjemme hos meg. Jesus med familie og tre vise menn.
må ha engler også
I tillegg sier vi: julevask, julekaker, julebord, julegaver, juleklær, juledrikk, juletree, julelys, julekos, julemat osv.
Hvorfor kan vi ikke si:
Jesu vask, Jesu kaker, Jesu bord, Jesu gaver,
Jesu klær, Jesu drikk, Jesu tre, Jesu lys?
Neiiiiii?det kan vi ikke. For da blir vi ledd av. Merkelig! Den som har dagen får ikke æren.
Vel, hvordan man feirer julen er opp til hver enkelte, ettersom historien forteller at det ble feiret jul (jol heter det før) i Norge før kristendommen kom til Norge.
Fra wikipedea Selve navnet jul stammer fra norrøntjól[2] eller jólablót, fra den opprinnelige, hedenske offerfeiringen av midtvinterdagen i Norden, som var lagt til 12. januar. Håkon den gode påbød på 900-tallet at landet skulle feire jul den 25. desember, samtidig med når den kristne høytiden ble feiret over hele Europa, og søkte å stoppe det hedenske offerritualet, som en del av en politisk prosess i å kristne Norge. Derfor fikk den kristne høytiden overta det gamle navnet «jul».
Vel, hvis nissen finnes, da har jeg en bønn til han:
Ligaya means joy på engelsk. Mitt virkelig navn. Joy er mitt kallenavn på bloggen:) JOY
