Mitt heklete fugleskremsel – liten, men stolt gårdshelt

Hva gjør man når man ikke har en åker full av mais eller jordbær å passe på?
Jo, man hekler seg et fugleskremsel, selvfølgelig!

Han er liten, snill og ganske så stiv i smilet – men det kan man jo unne et fugleskremsel. Jeg liker å tenke at han egentlig har en hemmelig jobb:
Han står der rakrygget, klar til å skremme bort alt fra late kråker til nysgjerrige støv dotter. Og kanskje, bare kanskje, holder han også et lite øye med smågodt posen min. 🍬

Så her er han – en ekte gårdshelt i miniatyrformat, ferdig heklet og klar for tjeneste! For hvem har sagt at fugleskremsel må være store og skumle? Mitt er både koselig og kompakt, med en god porsjon sjarm.

 Et lite hekledikt til ære for fugleskremselet

Han står der så stødig med hatt og med smil,
heklet av garn – ja, et skikkelig stilmil.
Han jager nok ingen kråker på flukt,
men sjarmen hans gir meg heklegodt-lukt.

Så takk til min venn, så trofast og rar,
et fugleskremsel – men mest et sjarmtroll i garn.

 

Løvdans

Ble inspirert av Frodith

Løvdans

Løvet hopper ned fra gren,
snurrer rundt og ler igjen.
Fargerik som fest og lek,
gul og rød på hver en stek.

Regnet trommer myke slag,
små bekker synger hele dag.
Gummistøvler, plask og sprut,
høsten roper: “Kom deg ut!”

Epler dufter, gryter koker,
skyer jager, vinden joker.
Høsten blunker, sier: “Se –
jeg er vakker, bli med, le!”

Gud ser til hjertet

En bønn om å se oss selv og hverandre slik Gud ser oss—med nåde, kjærlighet og evige øyne som ikke dømmer etter alder eller ytre skjønnhet, men etter hjertets lengsel.

 

Bibelvers

“Mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.”
— 1. Samuelsbok 16,7

 

“Ingen fest, ingen sang – bare mannen min”

Her deler jeg hvordan vi feirer bursdagen til Hr Happy  på en stille, morsom og hjertevarm måte, uten stress og glitter

Hr Happy liker ikke å feire bursdager – ingen fest, ingen sang, og helst  ingen kake. Men jeg baker likevel fordi han har bursdag.

 Hvis han får bestemme, er det en helt vanlig dag. Ingen ballonger, ingen kake, ingen gjester, og absolutt ingen bursdagssang.

Han er typen som får gåsehud bare av tanken på at noen skal synge “Hurra for deg” i forskjellige tonearter mens han står i midten og rødmer. For ham føles det kanskje som å være hovedrollen i et musikalsk mareritt særlig hvis det er jeg som skal synge bursdagsangen:) Stemmen min kan nemlig knuse vindusruter….

Så hvert år gjentar han sitt mantra:

  • Ingen invitasjoner.

  • Ingen fest.

  • Ingen kake (selv om han alltid sier ja til kake  når jeg baker,  så helt imot kake er han ikke).

Og jeg bakte denne kake for ham. Skulle egentlig bake verdens beste kake, men jeg glemte å kjøpe smør, så det ble rullekake isteden.

Hr- Happy ønsker seg rett og slett en dag der han kan drikke kaffe, spise litt god mat, kanskje se en film, og late som det er en helt vanlig torsdag. Og jeg må innrømme – det er faktisk ganske fint. Det blir en slags stille feiring av livet, uten glitter, uten stress, men med takknemlighet.

Jeg skrev en en liten hilsen til ham på et kort:

Min elskede,

I dag fyller du 62 år…
Jeg har alltid hatt mange ord – som du vet,
men å beskrive hvor mye du betyr for meg,
ville fylt sider og sider.

Likevel vet jeg at du allerede har en anelse
om hvor dypt jeg elsker deg.
Så i dag lar jeg øynene mine tale,
og hjertet mitt hviske det du allerede kjenner:

Gratulerer med dagen, min kjære.
“You are the best for me.”

“Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er mild.

Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke stolt.”

1 Korinterbrev 13:4

All min kjærlighet,
din alltid trofaste wife ❤️

Ja, forresten, vi får besøk av datteren vår i kveld og det blir en koselig dag. Jeg skal servere ovnsbaktlaks, potet, rømmedressing og agurksalat. Creme brulee til dessert og rullekake til kaffe til oss tre. 

Liker du å feire bursdager?

Har vært lykkelig…men

I går da jeg åpnet mine øyne, var jeg så lykkelig på grunn av at jeg har litt energi og sola skinte. Jeg bestemte å dra til Rusaset vatnet for å gå en tur. Hr Happy ville ikke være med…så jeg dro alene. 

Ved inngangen til Rusaset vatnet

Og her er vatnet. Det var så fredelig….

Selfie

Masse sopp, men jeg torde ikke å plukke

Mens jeg gikk, lyttet jeg på musikk gjennom You tube. Da jeg var ferdig med turen og ankommet bilen min og skulle legge tilbake øreproppen til laderen sin, fant jeg den ikke. Den falt vel fra vesken min underveis mens jeg holdt på å ta bilder. Jeg dro tilbake og undersøkt alle stedene jeg tok bilder og bøyd og på stien, men til ingen nytte. Fant ikke den og jeg ble så lei meg…jeg som har  nettopp kjøpt den på Filippinene. Jeg var ferdig kropp og sjel etterpå. 

Etterpå dro jeg til butikken for å se om jeg finner en ny en som ikke er så dyre. Men det koster jo skjorta.

Heldigvis, kan man kjøpe en billigere utgave på Temu. Jeg bestilte derifra isteden.  Jeg håper bare at jeg blir fornøyd med øreproppen som jeg bestilte. 

Jeg var så lei meg etter å miste øreproppen min, men da en venninne i menigheten spurte om hvem som har lyst til å være med på å steke vafler til elevene som slutter kvart på ett på skolen, dro jeg av sted allikevel for å hjelpe.

Her er en del av frivillige. Det var flere andre enn oss som var der.

Vi stekte flere brett med vafler

Vaflene er populære for elevene. Vi serverer gratis vafler og saft hver tirsdag….dele Guds kjærlighet til dem:) Menigheten vår står ved siden av barnaskolen.

Da fikk jeg gjort noe godt den dag og var ikke lei meg lenger. 

Bruker du øreproppen for å lytte på musikk eller lydbok?

Skuffet, men…

I går kveld, dro jeg og Hr. Happy til sjøen for å prøve å fiske sild og makrell. Men etter flere timer…fikk vi ingenting. Men vi fikk solnedgang i hvert fall. 

Solnedgang er i skue i seg selv som forandre seg minutt per minutt. Så jeg fanget dem isteden av fisk.

Noen timer etterpå var det nordlys igjen, men det var ikke veldig tydelig tidlig på kvelden. Men jeg var kaputt og derfor sovnet med engang som en baby etter at jeg har lagt ned hodet på puten min:)

 

Når morgendagen er ukjent

Bibelvers

  • «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» — Salme 119:105

En poetisk bønn om å stole på Gud når morgendagen er ukjent. Om å være takknemlig for hverdagens små mirakler, finne håp i mørket og overgi seg til Hans evige kjærlighet.

Bønn 
Å Gud, du som er livets forfatter,
led oss når veien bøyer av inn i mysteriet,
når horisonten skjules for våre øyne.
Dine veier er høyere enn våre,
og likevel bærer du oss med utrettelig omsorg.

Morgendagen er et slør —
vi vet ikke om vi får hilse en ny dag,
om øynene våre får se solnedgangens glød,
eller vitne til vårens første blomster,
sommerens varme,
høstens gull,
vinterens stillhet.
Selv gaven av en ny fødselsdag er uviss.
Men du, Alfa og Omega, består —
trofast følgesvenn på hver en mil.

Lær oss tilfredshet i de små mirakler:
pustens stille rytme,
den usynlige gaven av luft,
de velsignelser som drysser gjennom hverdagen.
Selv om veien foran oss er skyggefull,
er ditt ord en lykt,
en flamme som styrker skjelvende føtter.

Hjelp oss å finne lys i vanskeligheter,
å oppdage i oss selv kraften til å tjene,
til å gi, til å elske,
til å forme selv det minste øyeblikk
til nåde for en annen sjel.

Vi åpner våre hender for deg,  Barmhjertighets Gud,
og i overgivelsen blir vi gjort nye,
fortsatt voksende,
fortsatt blomstrende,
under ditt evige kjærlighetsvaktsomme blikk.

I Jesu navn, Amen.